tvilerentvilsomting
feilfin

feilfin

Noe av det mest utmattende jeg veit om er når jeg av ulike årsaker begynner å tvile på alt mulig. Heldigvis har jeg blitt mer oppmerksom på hva som egentlig skjer når tvilen begynner å tåke det til for meg; jeg er ofte veldig sliten, overvelda av for mange og store ting på én gang og det hjelper ikke på hvis det er et element av “dette har jeg aldri gjort/opplevd før” heller.

Jeg tror ikke jeg er alene om fenomenet, men jeg synes det snakkes litt lite om hvor krevende det er å stå i sin egen tvil. For selv om jeg anser meg selv som en som har god (nok) selvtillit og er en trygg mamma for barna mine, så blir jeg likevel forvirra og usikker i forhold til en rekke ting. Jeg tror det er en grunn til at dette faktisk er den 3. bloggen jeg starter på 10 år:) Det handler rett og slett om at jeg begynner å tvile på det jeg gjør og hva jeg deler. Jeg begynner å tvile på egen vurderingsevne; grubler på hvorvidt det er riktig bruk av tid og energi, eller om det er best å forbli inni skilpaddeskallet mitt. Plutselig er noe som egentlig skulle være en fri og fin greie blitt en grumsete angst for veldig mye rart; som for eksempel at noen vil ta den nevnte skilpadda og koke suppe på’n.

Men tvil er en tvilsom ting, og jeg går i skole for å skille mellom følelsen av intuisjon og følelsen av tvil; forskjellen mellom magefølelse og angst. Det er ikke alltid like lett, men jeg har begynt å bygge muskler i det. Og mye av det handler om å ikke gruble eller overtenke alt mulig; for da blir tvilen en sumobryter som setter seg oppå meg – og jeg kommer ingen vei.

I dag kjente jeg på tvilen fordi jeg hadde fått to rare kommentarer her på bloggen. Begge to var selvfølgelig spam, og begge var på engelsk, så det var jo noe jeg enkelt kunne valgt å overse – det var sikkert mange andre der ute som hadde fått ordrett kommentarer på sine blogger (for det er sånn det funker, er det ikke?). Men den ene kommentaren var skrevet på en sånn måte at jeg fikk litt noia og syntes det var tilstrekkelig ubehagelig til at jeg begynte å tvile på om jeg ville dele mer. Sumobryteren var klar for å gå på jobb, han!

Men her er jeg altså.
På vei inn i en rosebusk.

Og på mange måter er jo tvil som torner. De er en del av pakka når man er på sporet av noe mer. Og i stedet for å stenge av, så kan man åpne opp og tåle noen stikk; for det skal merkes at man lever. Og da mener jeg ikke at det alltid er noe godt eller noe positivt i enden av den smerten. Men det er alltid noe. Og noe kan man både jobbe og leve med.

Del dette innleget

Share on linkedin
Share on pinterest
Share on twitter
Share on facebook
Share on email
Share on print

Siste innlegg

2 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.