egg2007
feilfin

feilfin

For en ufattelig takknemlig greie det er å finne ut at de gamle, gamle bildene fra min første blogg (Lykkeliv) plutselig lå tilgjengelige på googlekontoen min (selv om jeg, av en eller annen dårlig grunn, slettet bloggen et pinglete øyeblikk). Jeg ble helt sentimental av å bla igjennom dem, og jeg husket godt hvilke blogginnlegg bildene handlet om og akkurat hvordan jeg hadde det på den tida. Den tida var FIN!


En utrolig koselig luksusreise jeg tok de årene jeg studerte (og etterpå også for så vidt), var å reise til farmoren min i Hallingdal de første dagene av påsken. Herregud så mye jeg savner det. Vi spiste småmat (det gjør vi fortsatt når jeg er på besøk, for det er noe av det aller beste jeg veit) med lefsekling fra de klassiske Figgjoskålene hennes, og satt ved kjøkkenvinduet og snakket om absolutt alt mulig. Når jeg skriver dette ned nå, og tenker over det på nytt; herregud så heldig jeg har vært med både min mormor og farmor. Lyttende, rommende damer som veit å ha gode samtaler.

Vi hadde alltid noe godt til kaffen (og jeg som ikke egentlig drikker sort kaffe, syntes den smakte sammen med henne), og satt i hver vår myke stol ute i stua hennes med noe håndarbeid. Det var farmor som lærte meg å hekle, og det er farmor som er min største motivasjon til å lære å strikke – for det er noe hun mestrer med glans (og lærte da hun var, typ, et lite barn) og jeg har lyst til å føre de “genene” videre (min mormor derimot er ikke typen som strikker, men hun har et helt annet sett med magiske evner; eksempelvis å finne de fineste og mest solide tingene i bruktbutikken. Jeg er helt sikker på at jeg har bruktbutikkdilla fordi jeg er i slekt med selveste dronningen av bruktfunn).

Apropos det siste. Påsken 2007 satt vi oss på bussen og dro til Gol for at jeg skulle få slukket bruktfunntørsten på den lokale Fretex (feilfin felttur anno 2007 der altså). På den tida hadde jeg startet en nokså betydelig uglesamling, og fant blant annet denne meksikanske herligheten. Farmor var fnisete, men ellers veldig profesjonell blogghjelp, og vi tok mange flere bilder enn dette den dagen (men hvor er de bildene nå, mon tro…det er jo helt krise å tenke på at jeg ikke har tilgang på den maskinen som de ligger på). Jeg ser på disse bildene og kan nærmest lukte parfymen hennes (elsk), kjenne hvor silkebløte de hendene er, lyden av strikkepinnene hennes fra stolen ved siden av min, den ubeskrivelige deilige rutinen vår med tid til å gjøre alt langsomt. De påsketurene ga meg noe jeg håper jeg vil kunne gi videre når jeg blir gammel; å bli og være en person som noen mer enn frivillig ønsker å tilbringe sin tid med.

Del dette innleget

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on pinterest
Share on print
Share on email
Share on tumblr

Siste innlegg

2 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.