IMG_1058

Stort og smått fra mai:

  • Jeg har fått mer tid sammen med størstemann. Gud veit jeg har savna henne! Å skulle ta vare på en baby, og samtidig være tilgjengelig for toåringen sin på en måte som alle er fornøyd med, har vært og er fortsatt krevende. Men jeg merker at vi beveger oss i riktig retning.
  • Kjolevær. Hurra og mer av det, vær så snill!
  • Veldig, veldig mange idéer i pæra. Øvelsen er å nyte at de er der, og ikke bli slått i bakken av dem. Det er et eget blogginnlegg, nesten; å ramse opp alle idéene mine og tanker omkring hvorvidt de skal, vil eller bør realiseres. Noen ganger føler jeg at det nettopp er fordi jeg har så mange idéer at jeg sjelden kommer i gang med noe som helst. Dét, og perfeksjonisme.
  • Balkongen er snart ferdig innreda, og for en som aldri har hatt balkong før så er det stor stas. Har dog ikke hatt muligheten til å bruke den noe særlig…men sommeren er fortsatt ung. #feilfinflytter
  • Oppdager at jeg heller mot å like sommeren fremfor all time fave høsten. Det er også et eget blogginnlegg; det er nemlig mer komplisert enn man skulle tro. (Men jeg er ikke heeeelt sikker, så kanskje jeg velger begge.)
  • En instagramprofil som gir meg så mye inspirasjon og overskudd; Jaimee driver vintagebutikk på nett og fra bobilen sin sammen med mannen Adam. Hvis jeg kunne levd flere liv, ville jeg ha testa hennes, for det ser ut som en lek! Hun har så kreativ teft og er i sitt rette element. Og de har nettopp gifta seg forresten, noe som så veldig feilfint og utradisjonelt ut; #youandmeesince2003
mary-randolph-carter-897x504

Feilfin forelskelse: Mary Randolph Carter

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

Først ut er denne rå dama; Mary Randolph Carter. Hvis du er over 50 år og trenger en dame i ryggen for å beholde det lange håret ditt; slutt å lete. Du vil være i et særdeles godt selskap! Jeg elsker alt ved denne dama. Hun er et kunstverk, og gjør meg interessert og nysgjerrig – og himla inspirert! Alle eksempler på at livet ikke slutter å være fargerikt og kreativt når man blir eldre er gull verdt for meg. Jeg håper jeg utvikler meg mer i denne retningen selv også; at jeg blir mer av meg selv enn mindre. Hennes stil er ikke for alle, men den appellerer til oss som elsker skattejakter, som samler på gamle ting som ikke har noen annen (men kanskje den viktigste?) verdi annet enn at de gjør oss glade, som ikke skiller seg ut som et mål i seg selv, men som er tro til å uttrykke livet sitt slik som de føler seg kallet til.

Men la henne snakke for seg selv! Her er to filmsnutter som er fullstappa av hennes eklektiske univers og livsfilosofi:

 

Starting a little series where I share my loves from around the internet. First off is the brilliant Mary Randolph Carter. The youtube videos speak for themselves.

pannekaker

Deilige pannekaker!

Som nevnt i forrige innlegg så har disse pannekakene gitt meg liv (og noen har også blitt spist av storesøster og far i huset). Jeg fant dem via Tastemade sine nettsider, og instruksjonsvideoen var så klar og tydelig at den nådde frem til meg gjennom ammetåka. Og hurra for det! Det presenteres fire ulike varianter av enkle og sunne pannekaker i videoen, og jeg har prøvd både dem med havregryn og peanøttsmør (som også var veldig gode!), men lagt min elsk på oppskriften med blåbær og cottage cheese. Med en 1/2 cup måleskje er du så godt som utstyrt – det finnes ikke en enklere oppskrift i min bok!

Du kan jo sjekke videoen fra Tastemade for oppskrift, men jeg legger den ut her for enkelthetens skyld. Et lite varsko; blåbærene blir vulkansk varme av stekingen, så vent et lite minutt eller to før du spiser dem – og spesielt hvis du skal servere disse til et blåbærelskende barn:)

TASTEMADE sine himmelske blåbær + cottage cheese pannekaker

3 egg

1/2 cup blåbær

1/2 cup cottage cheese

2 ss lønnesirup (honning funker også veldig bra!)

1/2 cup hvetemel (kan sikkert erstattes med annet mel du liker)

1 ts bakepulver

Klype salt

Stekes i panne med det fettet du liker å bruke.

Håper flere liker disse like godt som meg!

Crushing hard on these blueberry and cottage cheese pancakes from Tastemade. You should totally check them out!

a

Stort og smått fra april:

  • Ny leilighet begynner å føles som vårt hjem. Det er mange ting som gjenstår, og noen ganger blir jeg overvelda, men alt i alt så er det morsomt å ha et prosjekt som kort og godt går ut på å skape god stemning rundt oss. #feilfinflytter
  • Ingen er syke. Jeg gjentar. INGEN er syke!
  • Bloggen gikk live etter fem (!!!) år med grubling.
  • Hverdagen går seg til som tobarnsfamilie. Vi har bare to måneders erfaring i denne nye formen. Det er så lett å glemme at også dette er noe som krever tid til å finne ut av.
  • Gode trilleturer med spennende podcaster om mammaentrepenører og å jobbe med det man drømmer om.
  • Oppdagelsen av nye pannekakeoppskrifter som er sunne og enkle. Etter mange måneder med å være matlei og fantasiløs gir våren håp om bedre tider for både små og store. Eget innlegg kommer!
  • Å ha bursdag og bli feira av en toåring som synger bursdagssangen til meg om morgenen. GRAT’u’LEEERer!
tanker

Klem på, Kolbein! Klem på!

I fjor sommer ramla jeg innom Bok Pod podcasten, hvor jeg ble så glad over å finne et intervju med poeten Kolbein Falkeid. Han er en favoritt, og jeg visste på forhånd at jeg ville ha stor glede av episoden. Det slår aldri feil hos meg; personer som er upretensiøse og med selvinnsikt, og som ikke tar seg selv for høytidelig – men som er drivende dyktige i det de gjør og tar sin skapertrang og kreativitet på alvor. En av mange ting han fortalte, var ordene hans far sa til ham da han var helt fersk som dikter;

Klem på, Kolbein! Klem på!

Det syntes jeg var et så fint og oppløftende budskap, at jeg tok det til hjertet selv. Jeg skulle ønske jeg var en person som ikke trengte pep eller bekreftelse inne i mellom på at jeg er på rett spor eller at jeg har noe å fare med. Sannheten er at det ofte har betydd at jeg har våget mer og trodd litt ekstra på meg selv fordi noen andre også gjør det. Det er lett å gå seg vill i eget hode, og miste troen på verdien eller validiteten av egne idéer og evner. Jeg liker godt uttrykket “believing eyes” som blant annet er brukt i denne artikkelen om gode parforhold;

Believing eyes is the experience of having one’s gifts and capabilities reflected back from a someone who we love, trust, and respect, who sees our beauty and goodness, and reflects it back to us, particularly during the times when we are unable to recognize our gifts ourselves. The practice of acknowledging and expressing another’s positive aspects, influences the perception of the person giving the feedback as well as the one who is on the receiving end.

Pappa Falkeid hadde troa på sønnen sin, og det synes jeg er rørende og sterkt med tanke på alle de vidunderlige diktene sønnen har endt opp med å produsere. Det er også interessant hvor mye enklere det er, synes jeg, å tro på andre enn seg selv.

PS: apropos feilfin; da jeg skulle legge inn lenker i dette innlegget oppdaget jeg at jeg hadde skrevet Kolbjørn i stedet for Kolbein. Flotte greier.

Flere baller i lufta og løse tråder

Her i gården er det ikke sjeldent at leiligheten forvandles til et kreativt studio, og at man finner nye prosjekter i vinduskarmer, i bokhylla, under stuebordet, i garnkurven, utenfor garnkurven – ja, over alt egentlig. Etter at jeg ble mamma har jeg lært meg å akseptere to ting. Det ene er at jeg blir ulykkelig hvis det går for lenge uten at jeg får uttrykket meg kreativt på en eller annen måte. Det andre er å ha veeeeeldig lave krav til hvordan det kreative uttrykket tar form, fordi jeg som regel føler at jeg ikke har nok tid til alt jeg vil gjøre. Jeg har lært meg å bare sette i gang likevel, og på flere ulike prosjekter samtidig. På dårlige dager blir jeg veldig overvelda av mengden idéer jeg har, og opplevelsen av å ha for liten tid til å utføre dem alle sammen. Men poenget er å starte likevel. Jeg er langt mer harmonisk når jeg har flere baller i lufta og løse tråder å tenke på, enn når det er helt rent, pent og tomt i topplokket (= someone please call 911).  Tenkte det kunne være artig å dele noen bilder av prosjektene som fyller våre kvadratmeter for tida:

flekk

oppgradering gammelt fotoalbum

Prosjekt oppgradering av gammelt fotoalbum: starta høsten 2014.

Et gammelt, men ubrukt fotoalbum som jeg har sitti på i over ti år snart. Det hadde en flekk på bokryggen som jeg fant på å fjerne ved å veve inn fargerrike garn. Dette var en større prosess enn først antatt fordi man må være veldig forsiktig og nøysom, men jeg er snart i mål og synes det blir superfint! Jeg antar at albumet vil bli brukt til å dokumentere og samle et tema med bilder. Time will show.

oppgradering t-skjorte

Prosjekt vevd baseballskjorte fra HM: oppstart vinteren 2015.

Dette prosjektet var en direkte inspirasjon av den o’store fiberartisten (med mer!) Caroline Kaufman, som har skapt så mange rå plagg ved hjelp av mesh og garn. Jeg startet på mitt miniprosjekt (sammenliknet med Caroline) da datteren min var noen måneder gammel, og satt med dette i fanget mens hun sov inntil meg. En digresjon her er forresten at det er noe jeg er blitt veldig bevisst etter at jeg ble mamma; hvordan et håndarbeid har sin egen rytme og nærvær, og hvordan det kan bli en del av det fysiske minnet datteren min får etter meg og sine omgivelser etter hvert som hun vokser opp. Men tilbake til t-skjorta! Den er fortsatt ikke ferdig, men det nærmer seg. Jeg føler at jo nærmere jeg kommer slutten, jo mer leker jeg med tanken om å komplisere det ytterligere (det vil si, involvere mer garn). Vi får se. Og du kan se en oppdatering på instragam her.

IMG_1986

Prosjekt jeg maler på potetsekkstoff og kanskje broderer litt óg: oppstart våren 2015.

Først og fremst. Dette var veldig morsomt å teste, og noe jeg ønsker å prøve ut i flere og andre former senere. Her er jeg straks i mål og presenterer underverket her senere.

rett og vrang gone wrong

Prosjekt strikka lappeteppe: opptart høsten 2015 – men har mine tvil (les: manglende motivasjon) om å fullføre det.

Kort fortalt: for meg er strikking en form for guddommelig magi som jeg av en eller annen grunn ikke tror at jeg vil mestre (på et tilfredstillende nivå) i løpet av mitt liv. Utfordringen min med alt som har med strikk å gjøre er at fantasien min overgår alt jeg har av tekniske ferdigheter, og den kombinasjonen forandrer meg veldig effektivt fra en kreativ virvelvind til en destruktiv selvsabotør. Hittil i livet har jeg ikke kultivert nok tålmodighet (eller selvmedfølelse) til å ta fatt på mine strikkefantasier. Det påbegynte lappeteppet kan likevel bli realisert en vakker dag, men da mest sannsynlig som en manifestasjon på eget feilfint utviklingspotensiale. Mange tårer og tunge stunder er jeg redd for at det blir.

project life

Prosjekt dokumentere hverdagen i Project life format: oppstart vinteren 2016 – pågående for “alltid”.

Hvis Project life er et ukjent konsept ville jeg hoppa rett hit og hit for litt inspirasjon. Personlig er dette et prosjekt jeg tenker mest på, og gjør minst i forhold til – noe jeg har intensjoner om å gjøre noe med. Poenget for min del er ikke å dokumentere hver eneste dag eller uke (selv om man fint kan det om kan klarer!), men å ha noen utvalgte bilder (av de tre millionene jeg har tatt etter at jeg ble mamma…sa noen lagre i clouden?!) å se tilbake på. Selv har jeg allerede oppdaget at minnet mitt fungerer helt annerledes nå enn før jeg fikk barn, så jeg kommer til å sette ENORMT stor pris på at et knippe av dem blir satt i et album som er inspirerende å bla i i tillegg. Her gjelder det å starte, og ikke bli for opptatt av alle detaljer. For meg er det lettere sagt enn gjort, som også bildet over viser…

Jeg tror jeg gir meg her inntil videre, selv om det er mer å dele av uferdige prosjekter. De får jeg komme tilbake til! Nå skal jeg bestille bilder så sistnevnte prosjekt får den oppmerksomheten og kjærligheten den fortjener.

Just a (little) collection of unfinished (but ongoing) creative projects I have up my sleeve.

[/fusion_text][/fusion_builder_column][/fusion_builder_row][/fusion_builder_container]
IMG_0977

Det er aldri for sent

[fusion_builder_container hundred_percent=”no” equal_height_columns=”no” menu_anchor=”” hide_on_mobile=”small-visibility,medium-visibility,large-visibility” class=”” id=”” background_color=”” background_image=”” background_position=”center center” background_repeat=”no-repeat” fade=”no” background_parallax=”none” parallax_speed=”0.3″ video_mp4=”” video_webm=”” video_ogv=”” video_url=”” video_aspect_ratio=”16:9″ video_loop=”yes” video_mute=”yes” overlay_color=”” video_preview_image=”” border_size=”” border_color=”” border_style=”solid” padding_top=”” padding_bottom=”” padding_left=”” padding_right=””][fusion_builder_row][fusion_builder_column type=”1_1″ layout=”1_1″ background_position=”left top” background_color=”” border_size=”” border_color=”” border_style=”solid” border_position=”all” spacing=”yes” background_image=”” background_repeat=”no-repeat” padding=”” margin_top=”0px” margin_bottom=”0px” class=”” id=”” animation_type=”” animation_speed=”0.3″ animation_direction=”left” hide_on_mobile=”small-visibility,medium-visibility,large-visibility” center_content=”no” last=”no” min_height=”” hover_type=”none” link=””][fusion_text]

På trilletur langs Akerselva i fjor høst fanget dette budskapet oppmerksomheten min. Jeg aner ikke hvem som valgte å dra opp tusjen sin for å skrive akkurat de ordene akkurat der, men det føltes som om de var skrevet akkurat til meg.  Takk for pepp, gatekunstartist.

Opplevelsen av at noe er for sent; at toget er gått; at løpet er kjørt; at det ikke er noen vits i å gjøre/prøve/starte er en av mine minst foretrukne, men litt for kjente følelser. Den genererer apati i stedet for energi, spesielt hvis man ikke er raus med rommet for å feile underveis.

For egen del har det vært spennende å utforske hva som er det motsatte av tro. Å si at det er tvil har vært for enkelt. Å si at det er kunnskap har vært for smart. Å si at det er frykt har vært smekk i trynet nøyaktig. Frøken Fryktstein kan nemlig kamuflere frykt og feighet ved å pakke det stramt og pent inn i sitt intellekt. Det er ikke smart å tro. Det er best å vite.

Så her er ordene jeg trenger å høre selv:

Vær raus med troen din. Dryss den på deg selv og andre. Kultiver; kurtiser og server den en bedre middag i et enda bedre selskap. Ikke kast bort tid på å vurdere om den er for stor eller for liten. Ikke vær redd for å bruke den opp. Å ha troa er ekstremt undervurdert valuta på vitalitetskontoen, med avkastning i form av atferd som beveger deg i retninger du mest sannsynlig vil. En retning hvor friheten til å feile er selvsagt.

Tro meg.
Det er aldri for sent, du kan begynne nå!

A kind stranger wrote these encouraging words on a sign: “It is never too late. You can begin now.”

I needed to hear it, and I truly believe it. So here I am preaching it to myself as well.

[/fusion_text][/fusion_builder_column][/fusion_builder_row][/fusion_builder_container]