hemmeligenøkler

Rainer Maria Rilke: With strokes that ring clear

 

With strokes that ring clear

With strokes that ring clear and metallic, the hour
to touch me bends down on its way:
my senses are quivering. I feel I’ve the power-
and I seize on the pliable day.

Not a thing was complete till by me it was eyed,
every kind of becoming stood still.
Now my glances are ripe and there comes like a bride
to each of them just what it will.

There’s nothing so small but I love it and choose
to paint it gold-groundly and great
and hold it most precious and know not whose
soul it may liberate…

Mitt første møte med Rilke var boken hans “Brev til en ung dikter”, og jeg slukte den på et par trikketurer til og fra jobben. Jeg bruker nok ordet magisk over en lav sko, men ikke om Rilke; måten han skriver på er så nær og med en nerve som får meg til å ville skrive brev tilbake til han. Selv om han er død for lengst. Men når jeg leser diktene hans (leseføll! Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest/pugga/tatt vekttall i poesien hans), eller brevene hans, så føler jeg at han fortsatt lever og strever sammen med meg i å fange og holde fast i den merkelige følelsen av at man har noe man skulle ha formidlet om det å være et menneske. Og diktet over er en nøkkel for meg i å omfavne den følelsen, det kallet eller det behovet om du vil. At ingenting er for lite, for dumt eller ubetydelig – at alt i grunn kan settes ord på.

teppertartid

Mitt ord for 2017: LIGHT

Det er veldig rart at året snart er omme. Nå er jeg mest opptatt av jula for tida, men her en dag så skvatt jeg litt da jeg tok det innover meg at det også betyr siste måneden i året. Jeg føler ofte at livet mitt er fullstendig reaktivt i perioder. At jeg bare henger med på slep, og glemmer å ta styringa og bestemme retningen selv. Derfor hadde jeg en øvelse på starten av 2017, hvor jeg valgte meg et lite ord for året. Et ord som skulle gi meg fugleperspektiv og som skulle få meg til å handle mer reflektert og proaktivt oppi alt sammen (les: fødsel, flytting og omstilling til en familie på fire – alt skjedde på en gang også for så vidt).

Norsk som jeg er, valgte jeg selvsagt et amerikansk ord. LOL, lizm. Men jeg klarte ikke å finne et bedre ord på norsk, så da ble det bare sånn. Ordet jeg valgte var LIGHT. Jeg syntes jeg hadde brukt så mye tid på å føle meg tung (mentalt og fysisk) høsten 2016 (gravid, sliten og overvelda) og trengte noe annet å fokusere på. Jeg fant en liten notatbok fra NEST og skribla ned hva LIGHT skulle bety i min bok:

Gi slipp – løsrive meg fra alt som ikke har en positiv effekt på meg + slippe løs alt det positive jeg har å komme med, ikke være så redd for å vise “meg” frem. Dette er noe jeg må jobbe med daglig; å falle fritt, som Melissa Horn så nydelig synger om. Jeg vil være synlig og usynlig på samme tid. Jeg vil dele og inspirere, romme og være til støtte uten å være redd for hva folk kommer til å si. Det faller meg naturlig å ville skrive, skape og dele. Det er få ting jeg elsker mer enn å føle inspirasjonen og få lov til å dele den uten hemninger. Men det skjer noe når jeg blander inn “hva folk vil si”. Da begynner jeg å snuble i mine egne intensjoner og tvile på meg selv. Jeg ser for meg alle dem jeg IKKE vil inspirere eller som jeg egentlig ikke har så veldig lyst at skal gi meg noe oppmerksomhet overhode (for de finnes jo alltid, de også). Å starte en blogg og å være litt mer synlig enn jeg var i 2016, er derfor et stort skritt for meg. Jeg har hundre andre ting jeg vil gjøre, og noen er allerede så vidt lansert (butikken). Men jeg må hele tiden minne meg selv på om å ikke ta ting for alvorlig/tungt – men å holde det lett! Det handler også om følelsen av å bli dyster og tung av å IKKE skape og dele alt det som jeg føler meg inspirert og kallet til. Så jeg trener meg konstant på å gjenkjenne den gode, lette følelsen av å være på sporet av mitt eget “lys”, og faktisk verne om og hedre den flammen i stedet for å panisk forsøke å dempe eller slukke den fordi jeg er redd for å brenne noen eller selv bli brent.

Løsrive meg fra negative tanker og handlinger som gjør livet tyngre + spre så mye lys og glede som jeg overhode kan. Tørre å kommentere og ta kontakt med folk jeg blir inspirert av på sosiale medier, gi genuine komplimenter til kjente og totalt fremmede, smile til folk på gata, ikke bære nag, holde kjeft når jeg har dager hvor jeg ikke har så mye godt å komme med, få folk til å le, ikke ta meg selv så høytidelig. Her er dilemmaet mitt at jeg kan overtenke det meste, og så bli usikker på om jeg overtenker eller bare er en sabla god analytiker. Jeg kan dras mellom to versjoner av meg selv hvor jeg den ene dagen tenker at den frie, glade lyssprederen er gull verdt, og at overtenkeren må ta seg en bolle. Det handler ikke om dager heller, det kan skje på et øyeblikk at dette snur seg og at jeg synes at overtenkeren er en skarp og klok analytiker som beskytter meg mot mye ubehag, mens lyssprederen er naiv super og må i fengsel. Igjen; her trener jeg på å være romslig, men i 2017 har jeg bevisst forsøkt å være litt mindre analytisk og litt mer lykkelig.

Løsrive meg fra gamle (tanke)mønstre som snevrer meg og handlingsrommet mitt inn + ta lettere på absolutt alt (amen). Jeg føler at jeg har vært flink til det siste jo mer tåka etter den mest intense og verste postpartum perioden ga seg. Hallo hormoner og andre demoner. Jeg hadde ikke helt kontroll der en stund, og lot meg spesielt irritere av samboeren min. (Dette har jeg HELDIGVIS forstått at er en kjent sak for andre mødre som også er blitt tobarnsforeldre. The struggle is real.) Å ta lettere på ting handler derfor også om å være mye, mye, MYE rausere og mild med seg selv. For det er en kjensgjerning; ingen kan straffe meg hardere enn meg selv.

Føle meg lettere i kroppen, rent fysisk, ved å føde barnet mitt. Utover det har jeg ikke hatt noen forventninger om å “komme i form” igjen etter fødsel, eller hatt noe som helst fokus på vekt. Alt til sin tid. Jeg har dog kjent mer og mer på savnet etter å ha en kropp for meg selv igjen, (og full ærlighet – en kropp som kan leke seg i alle de morsomme, ikke amme-vennlige kreasjonene som henger i skapet). Med små barn, og babyer spesielt, blir morskroppen et eget trygghetskontinent. Jeg er stolt og solid i den verdenen, og vet at det kontinentet skal bli mindre viktig for dem om få år. Kroppsfokus er byttet ut med et helsefokus; for jeg har jo lyst til å ta vare på denne hardt arbeidende kroppen min! Jeg har feilet på behovet og ønsket om å spise lettere (igjen; ikke fordi jeg vil slanke meg, men fordi jeg faktisk liker sunn mat over usunn mat), i en kombinasjon av å være under konstant (opplevd) tidspress rundt måltider og fordi kroppen i sin søvndepriverte tilstand har hatt lyst på karbohydrater og mørk sjokolade.  🙂 Nytt år, nye måltider.

Det var noen tanker om hvordan ordet  LIGHT har preget livet mitt i 2017. Jeg synes det har gjort en stor forskjell, uten at jeg har meditert eller fokusert intenst på det daglig. Jeg ser også for meg at jeg vil ta det videre inn i 2018, men nå i en mer innarbeidet praksis eller verktøy om du vil. Jeg tygger på et nytt lite ord for 2018, som jeg skal komme tilbake til. Det “fant” meg da jeg tenkte på hva jeg trenger mer av i det nye året jeg har foran meg. Og med en gang jeg begynner å snakke om behov, så føler jeg meg på vaklende grunn, noe jeg tar som et tegn på at det trengs stillaser. Deler når jeg har fått stabla det på beina!

Men ikke minst:
Takk til dere som har titta inn her og som har LYST opp hverdagen min ved å være litt over gjennomsnittet synlige dere også! Det har betydd alt å føle at jeg har hatt noen å skrive til, og at noe av det jeg har delt har hatt betydning for andre enn meg selv.

Takk. Takk. TAKK!

Kræisi julekrans

Her kommer et hot tips, litt julestemning og en kræisi julekrans jeg heiv sammen i en sovepause (for minstemann – jeg klarer dessverre ikke å DIY´e i søvne helt enda). For det første; det er sjeldent jeg finner noe jeg virkelig liker på Nille (no hard feelings), men da Nille er en av få nærbutikker her på Løren og jeg trengte lys til adventsstaken, så tok jeg en liten runde for å se hva som rørte seg. Et voilá! Jeg fant en kunstig krans som hjernen kodet som ekte, og da var jeg/kransen solgt.

En profesjonell influencer hadde jo hatt kontroll på hva den kransen kosta. Men det husker jeg ikke, og jeg har mista kvitteringen (og ikke fant jeg denne på nett heller). Men den var nok ikke dyr! Og med det mener jeg ikke at alle skal løpe til Nille og kjøpe seg en, bare for å hive i søpla om tre kvarter. Nei! Poenget var at hvis flere har lyst til å ha et supert utgangspunkt for å lage sin egen kræisi julekrans, så er denne verdt å investere i!

Hei der i julekula! Fordi jeg har verdens aller aller aller beste mormor (eller momo som jeg kaller henne), så veit hun akkurat hva jeg er på jakt etter og jakter litt for meg på si. Disse fant hun på sin lokale Fretex og ga til meg. Til og med esken er gammel, med enhetsprisen notert med penn på siden. (1 krone og 30 øre.)

Sleng med noen urgamle sauer (gammel julepynt fra Etsy) og et par eldgamle nisser fra en skattekiste fått av storesøster (tusen takk!) – så har du et godt utgangspunkt for kræisiness.

Størstemann dirigerte kulene (“litt for høyt!” – “litt lengre ned!”) med imponerende overbevisning, og resultatet var vi begge fornøyde med. Jeg vikla inn noen sauer og gjemte to lure nisser i midten.


Kræisi julekrans henger på kjøkkenet og får oss til å smile og ha noe å snakke om og med hvis samtalen skulle dabbe av sånn etter klokka 17.00 på ettermiddagen.

Jeg gleder meg til å dele mer i julens tegn her inne fremover! Snart er det jo “lov” også – tenk at 2017 allerede snart er over?! Jeg skal nyte desember og hale han ut så godt jeg klarer.

Feilfin forelskelse: Sherri Lynn Wood

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

I dag ønsker jeg kort å introdusere enda et kreativt menneske som lar friheten til å feile ta henne i fantastisk frie og fargerike retninger. Sherri har egen blogg og bok, og sistnevnte har jeg ofte fremme for å lese om hennes filosofi rundt det å sy og quilte, men strengt tatt mest for å studere hennes visuelle tekstilunivers. Det er noe som blir tydeligere for meg jo eldre jeg blir, at den røde tråden i mitt liv (bokstavelig talt) er en nesten smertefull skapertrang. Jeg har lyst til å lære meg absolutt alt, og jeg har lyst til å dele det med alle! Å sy tepper appellerer veldig til meg fordi det er store lerreter å utfolde seg på; man kan smelle sammen mange forskjellige mønstre, farger og former – og at det ender opp med å være både vakkert og varmt, det er kunst for sjel og kropp. Sherri Lynn Wood

(source)

For å bli litt bedre kjent med henne og det hun gjør anbefaler jeg dette intervjuet og å ønske boka hennes til under juletreet. (Jeg bestilte min fra Amazon.) Jeg liker spesielt godt at hun har gjort så mye forskjellig, og fortsetter å leke seg med nye prosjekter. Et av dem er at hun lager tepper av klærne til personer som er gått bort, og har det som en terapiform for de etterlatte til å ta farvel på, samtidig som at man får muligheten til å skape og ta med seg noe nytt, nært og meningsfullt i prosessen. Jeg føler nok at det er en spesiell gave å ha som kunstner og håndverker; når man klarer å skape noe for og med andre, og at produktet blir levende gjennom å faktisk bli brukt…Vi quiltes med andre ord!

Favorittsitater (et utvalg)

I kveld følte jeg meg kallet til å smelle sammen et lite innlegg om og med noen av mine favorittsitater (slik som Sophie gjorde her i sin tid). For selv om jeg er litt lei av de masseproduserte sitatene som finnes i butikken, så er jeg på grensen til gal etter sitater i form av prints og bokstavpresseplakater. Da er det veldig fint å ha flytta inn i ny leilighet med litt flere rom enn vi opprinnelig hadde, sånn at jeg kan spre det glade budskap uten at man blir helt forvirra (kanskje). Dette blir tilfeldigvis også en aldri så liten reklame for den fantastisk inspirerende Lisa Congdon og et bittelite utvalg fra hennes Etsybutikk. Jeg ELSKER den dama…hundre grunner til det, blant annet disse kloke sitatene som hun har valgt å illustrere. (Og fordi jeg er en person som elsker det visuelle, så anbefaler jeg å se denne videosnutten av Lisa; jeg får aldri nok av sånne portretter. /hemmelig beskjed til Sophie: hør godt etter allerede fra starten!/) Det er forsåvidt helt skammelig at jeg viser disse mobilbildene av hennes kunst, for det er ikke spesielt godt lys på kveldene nå. Enn så lenge får de duge!

She who is brave is free.

Den plakaten er det første størstemann ser når hun står opp av senga si. Jeg har forklart henne hva den betyr, og den betyr nok ikke så mye for henne akkurat nå. Men det er altså noe av det mest grunnleggende jeg ønsker å “walk the talk” for barna mine. I både de små og store situasjonene man støter borti hvor man kjenner at man er redd. Å huske at hvis man lærer seg å tåle redsel, og komme seg igjennom den på et vis, så er gevinsten ikke bare at man er modig – men FRI!

 

You cannot swim for new horizons, until you have courage to lose sight of the shore.

Neste sitat ut er fra William Faulkner, og han henger over senga til minstemann. Da jeg skulle pynte litt opp på det rommet så ville jeg ha noe på veggen som minnet meg om hvilken bragd det har vært for meg å få to tette barn. Jeg har jo nevnt det før, at jeg syntes det var tøft å skulle ta seg av en liten baby, når “storesøster” fortsatt var så liten og trengte meg mye mer enn jeg følte at jeg klarte helt i starten. Dessuten, når man er gravid vet man aldri hvordan det svangerskapet blir på forhånd. Den lille i magen har ikke kommet ut i verden enda, men likevel krever den sitt i form av hvile (kan aldri få nok!) og kortere utholdenhet på det meste. Så man er mindre sammen med sitt første barn allerede under svangerskapet (og mitt svangerskap sammenfalt med barnehagestart – heisann store endringer på en gang!) Det er i alle fall noe jeg syntes var spesielt vanskelig med å få ett barn til så raskt; jeg likte så godt hvordan vi allerede hadde det. Så. Ja. Ordene til William gir meg både et skikkelig bjørneklapp på skulderen for at jeg la på svøm til noe som viser seg å være en HELT ny horisont nå (så gøy, så slitsomt, men SÅ verdt det!), men minner meg også på at det er andre horisonter som også venter på meg. (Nå fikk jeg en sånn amerikansk reklamestemme i hodet som sier: HORIZONS – go get a new one!)

Happiness is not found in things you possess, but in what you have the courage to release.

Les de ordene om og om igjen og rop et høyt HALLELUJA! (For det gjør nemlig jeg.) Sitatet fra Nathaniel Hawthorne kom inn i livet mitt da jeg søkte høyt og lavt etter noe som kunne gi meg et biiiiiiittelite dytt i ryggen – jeg var inne i en periode hvor jeg var helt utslitt av den konstante tvilen jeg følte når det kom til “mine greier” (les: min kreativitet, min stemme, min synlighet med mer). Jeg hadde blitt altfor god til å kverke en hver kontakt med intuisjonen min og magefølelsen min, sånn at uansett hva jeg følte så satt jeg der i den samme krampa og tenkte “men hva faen FØLER føler jeg da!?” Utmattende. Så leste jeg ordene til Herr Hawthorne og det var som å få en hemmelig gift som man kan gi til sine demoner, sånn at de krymper betraktelig i størrelse og får veldig lave stemmer som man ikke hører med mindre man er pent nødt. Det han sier resonnerer som en diger sannhet i kroppen min. Jeg blir bokstavelig talt letta (lettere) av å tenke på livet sånn: alt jeg går rundt og knuger på i angst av at det ikke skal bli mottatt på “riktig” måte (les: latterligjort, misforstått, brukt mot meg osv osv)  – det gjør bare vondt verre å holde det for meg selv. Og jeg elsker at han presiserer at det handler om mot her også  – for å gi slipp/vise verden noe som man selv står for eller har laget er ikke enkelt. I alle fall ikke i starten, tenker jeg. (Øve øve øve, prøve prøve prøve.) Det er i det hele tatt en vakker livsfilosofi uansett hvordan man velger å tolke ordene hans. For meg handler det om å leve ut i fra en generøsitet som er knytta til hva man faktisk har å gi som et skapende menneske.

Og med det runder jeg av dette innlegget. Håper sitatene ga et løft utenfor mine fire (siterte) vegger. Natta!

trøst

Nei.

La meg komme med en personlig definisjon av ordet nei slik det funker i kåken hos oss for tida:

Verdens kjipeste ord å bruke og verdens kjipeste ord å høre – for voksne og for små.

Jeg har ikke hatt ork til å sjekke det, men jeg håper at månen nok en gang driver med sitt og at de to siste ukene med vannvidd og en følelse av at hverdagen er helt på vrangsida (ja, jeg overdriver – men nei, det føles faktisk akkurat sånn når man står midt oppi det) har noe universelt har det klikka for meg?! over seg. Ikke at jeg ønsker andre vondt. Jeg ønsker bare å vite at flere er fortumla over hva som føles som en skitstorm av en energibølge som fyker gjennom livet akkurat nå. (Gah…jeg føler meg så premiedust som i det hele tatt lirer av meg noe sånt. Det er så lite zen. Det er så lite rommende. Det er umodent og teit og alt som hører med av mindre positive egenskaper…akkurat sånn jeg blir når jeg plutselig har fått NOK.)

I alle fall.

Når månen har bestemt at verden skal snus på hodet i noen uker (la meg leve i den troen, thank you very much!), og jeg kun har én fungerende hjernecelle igjen, så er det alltid godt å vite at jeg har trent opp den lille jævelen i beredskap. Etter en episk kjip dag i foreldrerollen (igjen; alt er relativt – jeg tror ikke datteren min hadde konkludert med det samme, men som mamma har jeg satt lista høyt og i dag følte jeg meg mikroskopisk liten i rollen – noe som tydeligvis føles helt ulevelig ut for meg). Derfor; beredskap.

Hjernecellen husker hvem jeg trenger i krevende situasjoner hvor jeg føler meg liten, og trenger veiledning av noen med størrelse. Og hvis man er liten i foreldrerollen sin, så “ringer” man sin venn Jesper Juul. I kveld hjalp han meg med sin artikkel om NEI, som i utgangspunktet var svar på et leserspørsmål – men for meg handler det om alt han skriver om å bli kjent med sin personlige stil (foreldrerolle eller ei) her i verden. Hvordan man ønsker å bli behandlet. Hvordan man kommuniserer sine egne grenser og behov. Og hvordan man, ved å utvikle den selvkunnskapen, blir så mye enklere å forholde seg til både ovenfor seg selv og alle andre. Jesper Juul skriver:

Som mennesker har vi bruk for vår personlige autoritet i relasjonen til alle personer – ikke bare som oppdragere. Dersom vi ikke evner å sette kropp, vilje og språk bak våre verdier, behov, grenser og følelser og tar ansvar for oss selv, blir vi uunngåelig ofre for andre – inkludert våre barn. Det betyr blant annet at vi må lære oss å si nei når det er det vi mener – og når vi må si ja til oss selv. Det er en av de viktige menneskelige kvalitetene som mange av oss først begynner å utvikle for alvor når vi får barn.

og:

Både sønnen din og vennene dine kan bli frustrerte og utilfredse på grunn av at du sier nei til dem, eller noe de vil eller ønsker seg. Men det vil de nok komme over uten varige mén. Dersom du ikke gjør det, får du varige mén – og det samme gjelder kvaliteten på forholdet ditt til dem. Det handler ikke om å være streng eller fleksibel, men troverdig og tydelig i kontakten med sønnen din.

Troverdig og tydelig.

Det skal jeg makte. Det skal jeg klare. Det er jeg faktisk allerede ganske god på.

barebarnematbrødskive

Feilfint testkjøkken: bare barnemat brødskive

Ok. Det har vært en stund siden sist i denne serien, og jeg kommer ikke akkurat tilbake med et BANG! Men her i heimen er det full fres rundt alle måltider, fordi minstemann viser seg å ELSKE mat og er av typen som ville spise selv fra starten av. Da jeg forstod at matgleden hennes var så tett kobla til å få lov til å bruke de små hendene sine til å utforske maten sin selv, så ble måltidene våre sammen SÅ mye koseligere. (Les: ingen raserianfall hvor skjeer flyr veggimellom og en mor og datter og kjøkken som bader i grøt og dårlig stemning.) Det er fortsatt himla mye gris, men jeg har aldri vært typen som får fnatt av det. Nå kan vi begge spise mat og kose oss; og det er her min bare barnemat brødskive kommer på banen.

Full åpenhet: jeg tenkte selv at dette er absolutt på grensen til idioti da jeg begynte å dandere brødskiva mi under lunsjen vår i dag. Det var ikke planlagt, men jeg ble inspirert og tenkte what the heck, jeg kjører på. For det smakte skikkelig digg, og her på feilfin handler det om å henge med så godt man klarer når inspirasjonen melder seg. Men utenfor denne tallerkenen var det erter over alt og generelt kjøkkenkaos. Jeg sparer dere for bilder av det, men jeg vil heller ikke fremstå som om jeg sitter her hjemme på dagtid og har måltider med barnet mitt som er photoshootvennlige – eller at det er noe jeg streber etter heller.

Men over til bare barnemat brødskiva. Minstemann fikk smake erter i dag. Både alene og i en dip som var kjørt sammen med en halv banan. Dippen egnet seg supert som spread på brødskiva, oppå et lag med peanøttsmør. Deretter danderte jeg den med søte pæreskiver og – det var her jeg himla med øya over meg selv – et lite dryss med valmuefrø for syns skyld – det ble jo et slags “fullverdig” måltid. Jeg toppa det med litt honning også (ikke avbildet), for det smaker alltid bra oppå peanøttsmør. (Selvsagt var denne brødskiva bare til meg, og ikke til babyen min som er under 1 år og derfor verken kan spise store brødskiver og aller minst honning – som er giftig!)

Bare barnemat brødskiva der altså. PIN it, NOW;)

observererabsorberer

“Litt ræva språk”

Da jeg tok utdannelsen min ved universitet brukte jeg lang tid på å finne ut av formen på det hele. På en måte følte jeg meg så lite forberedt på hva jeg gikk til (og jeg er en type som aldri kan bli godt nok forberedt – ideelt sett skulle jeg tatt et praktisk livskurs allerede inne i livmoren, om det var et alternativ), og erfaringsmessig ble det sånn som det alltid blir: det er egentlig når jeg står der med vitnemålet at jeg føler at jeg har knekt noen koder og at jeg føler en bitteliten mestringsfølelse som jeg gjerne skulle hatt, typ, fem år tidligere. Men det var ikke egentlig det jeg tenkte å skrive om i kveld!

En av tingene jeg  ikke likte så godt (og dette var før jeg hadde et språk for det, eller en hel bevegelse av mennesker som jeg kunne ha søkt støtte og tilhørighet hos – hei alle introverte!) var studiegruppene som ble drevet av viderekomne studenter. Kort oppsummert deltok jeg på to av disse: den dagen det ble utlevert obligatorisk oppgave og den dagen min oppgave skulle bli gjennomgått. Dette handlet ikke om arroganse eller om å være slapp/likegyldig. Det handlet om at jeg – i mitt hode – følte det som så bortkasta å være med på studiegrupper, fordi jeg alltid brukte så mye energi på alt annet enn hva de gruppene egentlig handlet om. Jeg klarte ikke å fokusere på faglig innhold, fordi jeg ble så aktivert av seminarlederen for eksempel. Mens han snakka, foreleste eller veiledet noen satt jeg og tenkte ting som “jeg hadde dødd hvis jeg hadde vært seminarleder” – “hvordan tør han å være seminarleder?!” – “…han har sikkert veldig gode karakterer som kan være seminarleder.” – “Fint hår.” – osv, osv. osv. Og hvis det ikke var seminarlederen som tok alt fokus, så var det medstudenter som jeg hang meg opp i. Stemmen til noen. Den litt irriterende selvtilliten til han som rakk opp hånda og kommenterte på alt jeg tenkte var selvsagt…men som tross alt turde å rekke opp den berømte hånda…det gjorde jo ikke jeg. Jeg sparte selvfølgelig den hånda til noe spesielt. Mitt eget lille “løsningen på kreft” øyeblikk. Jeg mente tydeligvis at den hånda skulle ha noe å strekke seg etter, bokstavelig talt, hvis den skulle heises opp på selveste universitetet.

Men i alle fall. Jeg hadde skrevet en oppgave og nå skulle den gjennomgås i plenum av han med fint hår og gode karakterer (en utrolig kombinasjon), og hun med stemmen og han med hånda i været. Det handlet bare om å få det overstått. Og jeg husker minimalt fra hva som ble sagt, for jeg følte meg så utilpass på alle måter (den som observerer, ønsker ikke å bli observert). Men det viste seg at innholdet falt i grei jord jevnt over. Jeg hadde skrevet en oppgave alle kunne lære noe av til eksamen, og det var vel også poenget med hele studiegruppa. Jeg var letta over at det var ferdig, og letta over at JEG var ferdig og i den gode følelsen turde jeg å trippe opp til seminarlederen og be om å få tilbake hans eksemplar av oppgaven, for den hadde hans kommentarer, noe jeg tenkte var nyttig (igjen: dette måtte jo være en særdeles klok og flink fyr som kunne være seminarleder). Og det var egentlig da et av mine tydeligste minner fra studietiden utfoldet seg. Han ble litt rar og usikker, og bladde litt fortumla i papirbunken med alle oppgavene våre i. “Jooo, eh, det går sikkert bra” sa han, men dro på det på samme måten som han dro oppgaven min ut på pulten foran seg og begynte å bla litt i den, som om han lette etter noe som kunne ramle ut. “Du må ikke henge deg for mye opp i kommentarene mine da!” sa han, og jeg skjønte nok ikke helt hva han mente for var ikke det litt av poenget med hans funksjon; at det han mente hadde verdi for oss? “Neida!” svarte jeg selvfølgelig, for det var langt viktigere for meg å minimere hans opplevelse av eventuelt ubehag, enn å oppklare min egen forvirring omkring hva han nettopp hadde sagt.

I høstmørket på bussen hjem tok jeg frem papirene og leste de røde kommentarene hans på jakt etter det han helst ikke ville at jeg skulle se. Og da så jeg det, i nesten litt uleselig skrift, over et avsnitt om Piaget som hadde blitt i overkant langt og kronglete: “Litt ræva språk.”

Litt ræva språk!

Jeg husker at jeg brast ut i latter. Den gode, avvæpnende latteren som senker skuldre og får en til å ta lettere på absolutt alt i livet. Og de ordene har jeg tatt med meg videre som noen av de absolutt beste og klokeste fra studietida, fordi de kom fra en fyr jeg trodde hadde alt på stell. Men vi er alle litt ræva inne i mellom, og det er en brobygger av en bragd i min (litt ræva) bok.

høsten

Hunden och livet

Arkivér dette tipset under “ting å lytte til nå som høsten er her” først som sist. Da jeg fant dette programmet i 2011 hørte jeg på det i smug på kontoret mens jeg jobba. Utenfor vinduet mitt var det en kirkegård, med store trær, en benk og en og annen person som passerte igjennom. Det var alltid denne merkelige følelsen av at livet var rett der ute, til og med når den var godt begravet – mens innenfor kontorveggene mine så føltes ting litt dødt.

Det jeg gjør når jeg trenger å løfte blikket litt, er å google folk som gir meg gode vibber. Den gangen var det den svenske forfatteren P.O Engquist som ble tasta inn, og vips så poppa radioprogrammet Hunden och livet opp. Jeg elsker dyr, kanskje katter først og fremst, men hunder er jeg også veldig glad i. Men det var nok kombinasjonen av hunden og livet som pirret go´følelsen (mitt synonym for nysgjerrigheten). Jeg visste at jeg var på rett spor, og at dette var noe kontortilværelsen min trengte.

Her om dagen da jeg trilla langs Akerselva kom jeg plutselig på de dagene hvor svensk radio fylte hodet mitt, og hvor utrolig koselig jeg hadde det sammen med P.O Engquist og co. Og jeg tok et gjenhør, og hygget meg minst like mye som den gangen i 2011.

God radio for meg er følelsen av å komme hjem eller tilhøre i samtalene som utspiller seg. Samtaler som rommer muligheter for å føle, la seg bevege, tenke og le. Et trygt og godt sted hvor man ikke trenger å skjerpe seg, være smart eller prestere av noe slag. Jeg tenkte på podcasten jeg skulle ha starta, og hvilken stemning den skulle hatt. Men jeg tenkte også på at dette er noe som må deles med dere, så ta en lytt her!

PS: noen som har tips om liknende perler? Jeg tar i mot med åpne armer.

 

stellpentmed

“Hvis du ikke har 10 minutter – så har du ikke et liv.”

Teksten i overskriften er hentet fra Oprah Winfrey sin podcastversjon av Super Soul Sundays, mer nøyaktig i en samtale hvor hun kom inn på betydningen av å etablere en eller annen form for daglig spirituell praksis i ens liv; være seg bønn, meditasjon eller å skrive dagbok. Oprah henger seg ikke opp i hva man gjør, men er overbevist om at alle trenger å være stille med seg selv – koble av for å koble seg bedre på – og at man gir seg selv den tida hver eneste dag. Da var det så treffende på meg at hun diskuterte utsagnet som ofte kom fra folk (som meg) om at “man aldri finner tida til det” eller “jeg har ikke tid til sånt”. Til dét var Oprah sin hjertelige respons:

Hvis du ikke har 10 minutter, så har du ikke et liv!

Da jeg hørte de ordene følte jeg meg dum og letta på samme tid. Dum fordi jeg skjønte hvor idiotiske mine unnskyldninger om å ikke få til målet mitt om daglig meditasjon (i 10 minutter…) var, og letta over at det var så rett frem og selvsagt for Oprah at ALLE har tid til dette hvis de bare prioriterer riktig. Og det slo meg at dette handler om mye mer enn å bli mer avbalansert og i vater. Det handler om hvordan jeg behandler meg selv, og derfor implisitt hvordan andre behandler meg også. For jeg mener vel ikke seriøst at verden går under hvis jeg tar 10 minutter pause i løpet av en dag?! Og er det en gjeng jeg IKKE ønsker å assosieres med, eller en (u)kultur jeg ønsker å skape her hjemme, så er det de som reagerer med nedlatende “bekymring” over at man har behov for å meditere/be/være alene i noen minutter hver dag; javel…? Går det braaaaa med henne for tiden, eller?

Jeg anbefaler å lytte til Oprah sitt intervju med Deepak Chopkra om meditasjon! Der var det mye gull. Og det må være veldig tilfredstillende for en kar som har hatt alternativstempelet i panna hele livet å plutselig få audiens hos forskerne på Harvard fordi meditasjon nå er blitt mye mer mainstream.

Verden går fremover! 10 minutter av gangen.