Som jeg nevnte i forrige innlegg, så fikk jeg plutselig tilgang til bilder som jeg hadde på min første blogg (starta i 2007), og det har vært så interessant å titte igjennom dem og mimre. Men det har også vært utrolig morsomt å se livet sitt litt bakover, og egentlig kunne konkludere med at de tingene jeg brant for da, er fortsatt dem jeg brenner for i dag. Det var et morsomt, men ikke overraskende gjensyn med gammel papirpoesi og starten på å bli tryggere med tusjer og garn.
Men det som slår meg mest, er hvor lett gjenkjennelig behovet for å skape noe alltid har vært, og at det ALDRI har vært motivert av noe utenfor meg selv. Det har alltid vært så ENKELT å finne inspirasjon, når jeg har vært tro til mitt eget uttrykk og impulser. Eksempelvis; hvis det var noe jeg ramla over (sikkert ikke tilfeldig heller) som trigga inspirasjonen, så ga jeg meg selv alltid grønt lys, uansett om dette var på siden av det jeg kunne fra før eller identifiserte meg med. Så hvis jeg forvilla meg inn på en garnbutikk, og ikke klarte å motstå noen nøster i nydelige farger, så kjøpte jeg dem selv om jeg verken kunne hekle eller strikke på den tida. Hvis jeg var på bruktbutikken og kom over en haug med gamle papirer, postkort og sort hvitt bilder av svensk opphav, og alle andre tenkte “Hva skal du med det derre der!?”, så visste jeg at selv om jeg ikke helt visste hvorfor jeg måtte ha det med hjem, så var det jo helt sikkert at det skulle bli med akkurat meg hjem. Og jeg husker fortsatt hvordan jeg følte meg, da jeg hadde bytta jobb og fått helt annen rute med trikken – og trikken min stoppa rett ved Andvord, kunstmaterialebutikken i Tollbugata (som jeg tror er blitt nedlagt). Det føltes ut som en tillatelse og invitasjon til å titte innom en sånn butikk (her hadde jeg tydeligvis noen sperrer; jeg tenkte nok at jeg ikke egentlig kunne henge der, uten minimum tegning, form og farge i baklomma), og da jeg kom innafor døra var jeg kort og godt frelst. Omringet av farger på alle kanter og i alle varianter som fantes. Jeg hang mest ved de snurrende stativene proppfulle av tusjer, og senere luska jeg mye ved oljepastellene…ah! De deilige oljepastellene!
Og i dag er alt dette helt enkelt meg. Og det bare baller på seg jo eldre jeg blir.
Jeg starta denne bloggen med et innlegg om at det aldri er for sent.
Men det er like viktig å huske at du alltid har vært helt i rute.
4 Responses
Dette kjenner jeg meg VELDIG igjen i. Jeg har frem til for bare et par år siden trodd at alle elsket å lage ting, men det er jo ikke sånn har jeg skjønt. Desto større grunn til å gi skapergleden fritt spillerom og nok plass. Jeg perler armbånd i kveld, mens jeg ser på hageprogram med en som lager heller med knust porselen, er jeg litt skada?
Hehehe, nei, ikke skada! Så spent på hva du lager – og neste feilfine felttur tar vi med trillebår til alt porselenet;)
Det er så herlig det du skriver og en utrolig god egenskap! Jeg kjenner meg igjen i mye, men jeg har litt for mye fornuft noen ganger og det har stoppet meg mye. At jeg lar meg selv tenke «hva skal jeg med det her??» og lar det ligge. Men ikke alltid! Og jeg har gjort mye jeg ikke kan, og jeg har jobbet mye med å ikke begrense meg selv, med å tenke «dette går bra, dette får jeg til, dette blir ikke teit. Og hva som om det blir dårlig, jeg får det ikke til, det blir teit». Man lærer alltid noe 🙂
Jeg har ikke lest blogger på lenge, så henger litt etter med kommentarene!
Elsker det du skriver! Kjenner meg så igjen. “Hva skal jeg med det her” og i samme gata: er det noen vits, hvem bryr seg, dette er ikke lønnsomt, hvem tror jeg at jeg er. Synes det er så spennende det du skriver om å jobbe med å ikke begrense seg! For det er jo dér det ligger. Og jeg kan merke hvordan jeg får litt skamfølelse av det motsatte; å liksom skulle være ubegrensa. (Og i noen tilfeller er jo begrensninger, hehe, helt innafor.) Her må jeg fundere og skrive mer! takk;)