papirpoesi
feilfin

feilfin

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så fikk jeg plutselig tilgang til bilder som jeg hadde på min første blogg (starta i 2007), og det har vært så interessant å titte igjennom dem og mimre. Men det har også vært utrolig morsomt å se livet sitt litt bakover, og egentlig kunne konkludere med at de tingene jeg brant for da, er fortsatt dem jeg brenner for i dag. Det var et morsomt, men ikke overraskende gjensyn med gammel papirpoesi og starten på å bli tryggere med tusjer og garn.

Men det som slår meg mest, er hvor lett gjenkjennelig behovet for å skape noe alltid har vært, og at det ALDRI har vært motivert av noe utenfor meg selv. Det har alltid vært så ENKELT å finne inspirasjon, når jeg har vært tro til mitt eget uttrykk og impulser. Eksempelvis; hvis det var noe jeg ramla over (sikkert ikke tilfeldig heller) som trigga inspirasjonen, så ga jeg meg selv alltid grønt lys, uansett om dette var på siden av det jeg kunne fra før eller identifiserte meg med. Så hvis jeg forvilla meg inn på en garnbutikk, og ikke klarte å motstå noen nøster i nydelige farger, så kjøpte jeg dem selv om jeg verken kunne hekle eller strikke på den tida. Hvis jeg var på bruktbutikken og kom over en haug med gamle papirer, postkort og sort hvitt bilder av svensk opphav, og alle andre tenkte “Hva skal du med det derre der!?”, så visste jeg at selv om jeg ikke helt visste hvorfor jeg måtte ha det med hjem, så var det jo helt sikkert at det skulle bli med akkurat meg hjem. Og jeg husker fortsatt hvordan jeg følte meg, da jeg hadde bytta jobb og fått helt annen rute med trikken – og trikken min stoppa rett ved Andvord,  kunstmaterialebutikken i Tollbugata (som jeg tror er blitt nedlagt). Det føltes ut som en tillatelse og invitasjon til å titte innom en sånn butikk (her hadde jeg tydeligvis noen sperrer; jeg tenkte nok at jeg ikke egentlig kunne henge der, uten minimum tegning, form og farge i baklomma), og da jeg kom innafor døra var jeg kort og godt frelst. Omringet av farger på alle kanter og i alle varianter som fantes. Jeg hang mest ved de snurrende stativene proppfulle av tusjer, og senere luska jeg mye ved oljepastellene…ah! De deilige oljepastellene!

Og i dag er alt dette helt enkelt meg. Og det bare baller på seg jo eldre jeg blir.

Jeg starta denne bloggen med et innlegg om at det aldri er for sent.

Men det er like viktig å huske at du alltid har vært helt i rute.

Del dette innleget

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on pinterest
Share on print
Share on email
Share on tumblr

Siste innlegg

4 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.