trøst
feilfin

feilfin

La meg komme med en personlig definisjon av ordet nei slik det funker i kåken hos oss for tida:

Verdens kjipeste ord å bruke og verdens kjipeste ord å høre – for voksne og for små.

Jeg har ikke hatt ork til å sjekke det, men jeg håper at månen nok en gang driver med sitt og at de to siste ukene med vannvidd og en følelse av at hverdagen er helt på vrangsida (ja, jeg overdriver – men nei, det føles faktisk akkurat sånn når man står midt oppi det) har noe universelt har det klikka for meg?! over seg. Ikke at jeg ønsker andre vondt. Jeg ønsker bare å vite at flere er fortumla over hva som føles som en skitstorm av en energibølge som fyker gjennom livet akkurat nå. (Gah…jeg føler meg så premiedust som i det hele tatt lirer av meg noe sånt. Det er så lite zen. Det er så lite rommende. Det er umodent og teit og alt som hører med av mindre positive egenskaper…akkurat sånn jeg blir når jeg plutselig har fått NOK.)

I alle fall.

Når månen har bestemt at verden skal snus på hodet i noen uker (la meg leve i den troen, thank you very much!), og jeg kun har én fungerende hjernecelle igjen, så er det alltid godt å vite at jeg har trent opp den lille jævelen i beredskap. Etter en episk kjip dag i foreldrerollen (igjen; alt er relativt – jeg tror ikke datteren min hadde konkludert med det samme, men som mamma har jeg satt lista høyt og i dag følte jeg meg mikroskopisk liten i rollen – noe som tydeligvis føles helt ulevelig ut for meg). Derfor; beredskap.

Hjernecellen husker hvem jeg trenger i krevende situasjoner hvor jeg føler meg liten, og trenger veiledning av noen med størrelse. Og hvis man er liten i foreldrerollen sin, så “ringer” man sin venn Jesper Juul. I kveld hjalp han meg med sin artikkel om NEI, som i utgangspunktet var svar på et leserspørsmål – men for meg handler det om alt han skriver om å bli kjent med sin personlige stil (foreldrerolle eller ei) her i verden. Hvordan man ønsker å bli behandlet. Hvordan man kommuniserer sine egne grenser og behov. Og hvordan man, ved å utvikle den selvkunnskapen, blir så mye enklere å forholde seg til både ovenfor seg selv og alle andre. Jesper Juul skriver:

Som mennesker har vi bruk for vår personlige autoritet i relasjonen til alle personer – ikke bare som oppdragere. Dersom vi ikke evner å sette kropp, vilje og språk bak våre verdier, behov, grenser og følelser og tar ansvar for oss selv, blir vi uunngåelig ofre for andre – inkludert våre barn. Det betyr blant annet at vi må lære oss å si nei når det er det vi mener – og når vi må si ja til oss selv. Det er en av de viktige menneskelige kvalitetene som mange av oss først begynner å utvikle for alvor når vi får barn.

og:

Både sønnen din og vennene dine kan bli frustrerte og utilfredse på grunn av at du sier nei til dem, eller noe de vil eller ønsker seg. Men det vil de nok komme over uten varige mén. Dersom du ikke gjør det, får du varige mén – og det samme gjelder kvaliteten på forholdet ditt til dem. Det handler ikke om å være streng eller fleksibel, men troverdig og tydelig i kontakten med sønnen din.

Troverdig og tydelig.

Det skal jeg makte. Det skal jeg klare. Det er jeg faktisk allerede ganske god på.

Del dette innleget

Share on linkedin
Share on pinterest
Share on twitter
Share on facebook
Share on email
Share on print

Siste innlegg

2 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.