Gatekunst Så fint at du er du
feilfin

feilfin

I en veldig tilfeldig samtale med en ny bekjent, var hennes respons til min status som nybakt tobarnsmor; oj, livet ditt må være veldig fullt nå! Og hun sa det på den mest forståelsesfulle, bekreftende og selvsagte måten, at jeg måtte ta meg i det – jeg hadde nemlig ikke tillat meg selv å tenke den tanken selv. Det er alltid noen som har vært ute en vinternatt før. Det er alltid noen som har flere barn enn deg. Det er alltid noen som mimrer tilbake, velsignet (men ubevisst) med selektiv hukommelse om at alt var mye enklere før og at vi kompliserer ting som foreldre nå. Det er venner som ikke har barn, men som har mange meninger om dem (og det er lov!). Samtidig kan man kjenne på at ved å inneha en rolle som mor, så er det fritt frem for andre å mene noe om hvordan du utfører den rollen. En  invitasjon man aldri har gitt eller føler seg forpliktet til å gi, og likevel befinner man seg i en situasjon hvor altfor mye (og ofte motstridende) informasjon og meninger hagler. Min personlige favoritt; alt og alle som gir følelsen av at man kunne/burde opprettholde (og gjerne dra på litt ekstra) samme aktivitetsnivå som før man fikk barn. For livet må jo leves, ikke sant?! Jeg tror ikke det finnes et mer komisk premiss å skulle kaste bort argumentasjonen sin på. Jeg mener; hvem ønsker vel å forsvare seg som en som IKKE ønsker å leve livet sitt?

Men at livet mitt er fullt, det traff meg som en sannhet. Fullt av absolutt alle tenkelige små og store betydeligheter (som kanskje ikke engang er et eget ord). Fullt av repetisjoner som har misforstått definisjonen sin; fordi det er alltid noe, ett eller annet, som avviker  – og avviket rister bestemt på hodet sitt, tramper med foten og skriker: jeg er IKKE et avvik, JEG ER NORMAL! Jeg har lært meg å lytte til dem nå.

Livet mitt er fullt og paradoksalt nok gir det derfor rom for mer. Mer klapp på skulderen. Mer utforskning på hva som gir overskudd og glede. Mer fugleperspektiv på egen hverdag, for å se hvordan alle de små delene faktisk henger robust og godt sammen. Men ikke mer plass til alt som tapper eller sår tvil. Når livet er fullt, trenger man muskler til å bære det, og jeg har aldri hørt en vektløfter etterlyse en runde med kiling under armene når hun står der med 100 kilo over hodet.

Del dette innleget

Share on linkedin
Share on pinterest
Share on twitter
Share on facebook
Share on email
Share on print

Siste innlegg

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.