pustenerdinbestevenn
feilfin

feilfin

Som nevnt har jeg så vidt dyppa tåa i meditasjonsdammen, og ønsker å gjøre det til en rutine. Jeg har ingen erfaring fra meditasjon, utover avspenningen som ofte er før og etter yogatimene jeg har deltatt på. Da jeg gikk på gravidyoga hadde jeg en lei tendens til å sovne under avspenningen (til mitt forsvar; det var etter jobben, i høstmørket og jeg dreiv og lagde en baby) og det er visst ikke helt poenget at man skal slappe så godt av at man sovner (men likevel veldig vanlig, fant jeg fort ut). Uansett. Helt fersk meditasjonsmateriale her altså.

Men hvorfor vil jeg begynne å meditere? 

Som det meste i livet mitt, så henger alt sammen av historiene jeg enten har hørt (bevisst og ubevisst) eller skapt selv (igjen; bevisst eller ubevisst) om verden rundt meg. Meditasjon har alltid interessert meg. Jeg tror det henger sammen med at jeg var et veldig grublende barn, og at tanken om (hehehe – ja, nettopp) å ikke tenke hørtes utrolig deilig og klin umulig ut. En gang i baksetet på en lengre biltur med familien, bestemte jeg meg for å ikke ha en tanke i hodet. Og det funka selvfølgelig akkurat motsatt; som om det å tenke at man ikke skulle tenke hadde magnetisk kraft på alle tanker jeg noen sinne hadde hatt. Det hjalp ikke å knipe øynene igjen heller. Det var bedre å tenke helt vanlig, fant jeg ut.

Senere, i tenårene, prøvde jeg å sitte i lotusstilling på jenterommet og se for meg et lys som brant. Jeg hadde lest det et sted, at en måte å hjelpe meditasjonen sin på, var å se for seg et lys som brant… Nå høres det sikkert ut som om jeg tuller, men det er helt sant; jeg ble altfor opphengt i hvorvidt lyset jeg så for meg var det lyset man skulle se for seg. Var det et stearinlys som hadde best effekt, var det et “Gud skinner i mot meg” (som på film) lys eller hva?! Jeg klarte med andre ord å gjøre meditasjon til et spørsmål om riktige mentale rekvisitter. Til å bli sprø av.

I dag har jeg heldigvis et enklere forhold til meditasjonspraksisen jeg er i startgropa på, for målet mitt er såre enkelt: jeg må puste mer og slappe av så godt jeg klarer. Meditasjon har endelig klart å ta meg igjen, fordi jeg står og spinner. Jeg spinner i et eget virvar av tanker fordi jeg ikke lenger har samme mulighet til å trykke på pause. Småbarnsliv er hektisk, og jeg er ikke en person som blir tent og “på” av stress. Jeg takler det greit, men blomstrer ikke, og det henger nok sammen med min introverte natur (åh, som jeg elsker deg, min introverte natur!) Men det jeg har lagt merke til etter at vi fikk to tette barn, er at jeg er så mye mer reaktiv enn reflektert. Jeg har dager hvor jeg ikke kjenner igjen meg selv; verken i tankene jeg har i hodet eller hva jeg sier og gjør. Og er det noe jeg ikke gjør når jeg har reaktive perioder, så er det å puste. Og det har jeg aldri vært spesielt flink til heller (og der tror jeg vi er mange, mange, mange i samme båt).

Jeg mediterer for å puste, slik at barna mine kan utfolde seg i alle sine uttrykk og utvikling uten at jeg begrenser dem. Jeg mediterer for å puste, slik at jeg husker hva som er viktig (her og nå) og hva som ikke er det (les: alle fantasier om alt som kan gå galt i alle mulige former og fasonger). Jeg mediterer for å lytte bedre, til meg selv og menneskene rundt meg. Jeg mediterer for å være mer meg selv, før den stressa og oppjaga versjonen av meg prøver seg på identitetstyveri.

Og denne gangen mediterer jeg uten noen som helst forestilling om at det må gjøres på en bestemt måte. Jeg må senke meg ned i meditasjonsdammen på samme måten som når man setter en papirbåt i bekken; langsomt og med en forventning om at det tar flere forsøk før den kommer seg av sted og flyter av seg selv.

Del dette innleget

Share on linkedin
Share on pinterest
Share on twitter
Share on facebook
Share on email
Share on print

Siste innlegg

4 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.