observererabsorberer
feilfin

feilfin

Da jeg tok utdannelsen min ved universitet brukte jeg lang tid på å finne ut av formen på det hele. På en måte følte jeg meg så lite forberedt på hva jeg gikk til (og jeg er en type som aldri kan bli godt nok forberedt – ideelt sett skulle jeg tatt et praktisk livskurs allerede inne i livmoren, om det var et alternativ), og erfaringsmessig ble det sånn som det alltid blir: det er egentlig når jeg står der med vitnemålet at jeg føler at jeg har knekt noen koder og at jeg føler en bitteliten mestringsfølelse som jeg gjerne skulle hatt, typ, fem år tidligere. Men det var ikke egentlig det jeg tenkte å skrive om i kveld!

En av tingene jeg  ikke likte så godt (og dette var før jeg hadde et språk for det, eller en hel bevegelse av mennesker som jeg kunne ha søkt støtte og tilhørighet hos – hei alle introverte!) var studiegruppene som ble drevet av viderekomne studenter. Kort oppsummert deltok jeg på to av disse: den dagen det ble utlevert obligatorisk oppgave og den dagen min oppgave skulle bli gjennomgått. Dette handlet ikke om arroganse eller om å være slapp/likegyldig. Det handlet om at jeg – i mitt hode – følte det som så bortkasta å være med på studiegrupper, fordi jeg alltid brukte så mye energi på alt annet enn hva de gruppene egentlig handlet om. Jeg klarte ikke å fokusere på faglig innhold, fordi jeg ble så aktivert av seminarlederen for eksempel. Mens han snakka, foreleste eller veiledet noen satt jeg og tenkte ting som “jeg hadde dødd hvis jeg hadde vært seminarleder” – “hvordan tør han å være seminarleder?!” – “…han har sikkert veldig gode karakterer som kan være seminarleder.” – “Fint hår.” – osv, osv. osv. Og hvis det ikke var seminarlederen som tok alt fokus, så var det medstudenter som jeg hang meg opp i. Stemmen til noen. Den litt irriterende selvtilliten til han som rakk opp hånda og kommenterte på alt jeg tenkte var selvsagt…men som tross alt turde å rekke opp den berømte hånda…det gjorde jo ikke jeg. Jeg sparte selvfølgelig den hånda til noe spesielt. Mitt eget lille “løsningen på kreft” øyeblikk. Jeg mente tydeligvis at den hånda skulle ha noe å strekke seg etter, bokstavelig talt, hvis den skulle heises opp på selveste universitetet.

Men i alle fall. Jeg hadde skrevet en oppgave og nå skulle den gjennomgås i plenum av han med fint hår og gode karakterer (en utrolig kombinasjon), og hun med stemmen og han med hånda i været. Det handlet bare om å få det overstått. Og jeg husker minimalt fra hva som ble sagt, for jeg følte meg så utilpass på alle måter (den som observerer, ønsker ikke å bli observert). Men det viste seg at innholdet falt i grei jord jevnt over. Jeg hadde skrevet en oppgave alle kunne lære noe av til eksamen, og det var vel også poenget med hele studiegruppa. Jeg var letta over at det var ferdig, og letta over at JEG var ferdig og i den gode følelsen turde jeg å trippe opp til seminarlederen og be om å få tilbake hans eksemplar av oppgaven, for den hadde hans kommentarer, noe jeg tenkte var nyttig (igjen: dette måtte jo være en særdeles klok og flink fyr som kunne være seminarleder). Og det var egentlig da et av mine tydeligste minner fra studietiden utfoldet seg. Han ble litt rar og usikker, og bladde litt fortumla i papirbunken med alle oppgavene våre i. “Jooo, eh, det går sikkert bra” sa han, men dro på det på samme måten som han dro oppgaven min ut på pulten foran seg og begynte å bla litt i den, som om han lette etter noe som kunne ramle ut. “Du må ikke henge deg for mye opp i kommentarene mine da!” sa han, og jeg skjønte nok ikke helt hva han mente for var ikke det litt av poenget med hans funksjon; at det han mente hadde verdi for oss? “Neida!” svarte jeg selvfølgelig, for det var langt viktigere for meg å minimere hans opplevelse av eventuelt ubehag, enn å oppklare min egen forvirring omkring hva han nettopp hadde sagt.

I høstmørket på bussen hjem tok jeg frem papirene og leste de røde kommentarene hans på jakt etter det han helst ikke ville at jeg skulle se. Og da så jeg det, i nesten litt uleselig skrift, over et avsnitt om Piaget som hadde blitt i overkant langt og kronglete: “Litt ræva språk.”

Litt ræva språk!

Jeg husker at jeg brast ut i latter. Den gode, avvæpnende latteren som senker skuldre og får en til å ta lettere på absolutt alt i livet. Og de ordene har jeg tatt med meg videre som noen av de absolutt beste og klokeste fra studietida, fordi de kom fra en fyr jeg trodde hadde alt på stell. Men vi er alle litt ræva inne i mellom, og det er en brobygger av en bragd i min (litt ræva) bok.

Del dette innleget

Share on linkedin
Share on pinterest
Share on twitter
Share on facebook
Share on email
Share on print

Siste innlegg

2 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.