Ibsen
djalin

djalin

Mitt forhold til bøker er feilfint og i mange år tenkte jeg at jeg ikke hadde et korrekt forhold til bøker. Det vil si; jeg antok at jeg ikke leste nok eller de “riktige” bøkene. Jeg hadde en opplevelse av at bøker, for noen, ble brukt som en intellektuell rustning. At ved å ha lest såkalte store verk, så kunne de smykke seg med en slags tittel; at de var innvidde og som om noe av genialiteten til forfatteren nå hadde gnidd over på dem. Bøker ga meg en følelse av prestasjonsangst. Jeg gikk inn i dem med en forventning om at jeg ikke kom til å lese dem riktig (som i at all symbolikk skulle gå meg hus forbi, og at jeg med det pr. definisjon var svinet i “perler for svin”.) At forholdet mitt til bøker derfor var en smule anstrengt, er ingen underdrivelse.

Den versjonen av meg selv stammer fra tidlig ungdomstid og godt inn i 20 årene. Noen ganger lurer jeg på om skole ødela lesegleden for meg, da bøker som ble presentert som pensum alltid var tunge klassikere og måten disse skulle tolkes på syntes å være skrevet i stein (hei dere, legg merke til tunge ting symbolikken jeg lirer av meg her da!). På den tiden var jeg ikke mer reflektert enn at jeg gjorde feilslutningen om at alle bøker hadde en fasit og at jobben var å lese bøker og komme frem til det ene riktige svaret. Og selv om skolesystemet langt på vei underbygget min umodne sort/hvite innstilling til hvordan man lykkes i livet (lær deg å svare riktig på alle spørsmålene, ikke still spørsmål, vær flink og bli usynlig og dermed også beskytta mot ubehagelig kjeft eller oppmerksomhet), så ble jeg også veldig provosert av opplevelsen av at de som leste bøker fremstod som  j…. pretensiøse. Så jeg meldte meg ut av hele bokklubben, så og si.

Men så fant jeg tilbake til bøkene, mye med god hjelp fra verdens beste bror fra en annen mor, som er den mest beleste personen jeg kjenner. Han begynte å gi meg bøker til jul og bursdager, med kort som sa  “Denne er jeg sikker på at du vil like” og han hadde alltid rett. På tampen av 20 åra fikk jeg dessuten en sjelevenn av en venninne, som også traff spikeren med alle sine bokgaver (hei Irene!). At bøkene plutselig ble lest med en personlig interesse var helt nytt for meg. Jeg leste og jeg følte meg bekrefta. Jeg leste og jeg følte meg forstått. Jeg leste og jeg følte meg bedre. Jeg mistenker dessuten også at lesegleden kom som følge av å være litt eldre, og at bøkene jeg leste traff godt med hvor i livet jeg var.

Som i alle andre forhold man har i livet, så er det klokt å legge premissene for dem selv. Mitt forhold til litteratur er at jeg kun leser akkurat hva jeg føler meg kallet til der og da, her og nå. Jeg er ikke en belest person, men jeg har en sabla god følelse på hvilke bøker som treffer den nerven jeg liker å stimulere. Jeg leser for å få flytfølelse; ikke forvirring. Jeg leser aldri krim, uansett hvor populært det er, fordi jeg er utstyrt med en fantasi som går i sjokk av ting som er skummelt. Jeg leser for å bli klokere, men ikke for å fremstå som smart. Jeg leser ofte for å føle meg mindre alene i noe, og noen ganger leser jeg for å huske hva min egen stemme faktisk høres ut som, gjennom en annen.

Nå er det sånn at jeg kan luske rundt i bokhandleren og plukke ut en bok på måfå, og det er en egen glede i seg selv å slå opp et random sted og lese noen linjer og kjenne at jo, denne treffer.

Akkurat nå er alle bøkene mine i boden (sammen med hobbyartiklene mine, så det begynner å bli en irritasjon at jeg ikke har tilgang til dem) – men når de kommer opp i kåken vil jeg dele noen av mine favorittbøker!

Og jeg vil gjerne vite; har du lest en bok som rommet deg på en helt spesiell måte, eller resonnerte spesielt godt? Del med meg!

Del dette innleget

Share on linkedin
Share on pinterest
Share on twitter
Share on facebook
Share on email
Share on print

Siste innlegg

2 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.