intuisjon
feilfin

feilfin

For et par år siden hadde jeg en intens periode hvor alt var bare grøt. Ikke alt – mye var helt på stell og jeg hadde stor mestringsfølelse – men det var på et helt konkret (men likevel så himla abstrakt) område hvor jeg følte meg så lost; intuisjonen min. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg har vært igjennom den tida, og det følelsesmessige kaoset som fulgte med. Men da det pågikk var jeg mentalt utmatta av opplevelsen av at jeg ikke forstod meg selv. Det var kanskje ikke engang dét det handla om heller. Mer en angst for at jeg ikke lenger (eller noen sinne) ville klare å ta i mot “meg og mitt” på den måten jeg trengte å bli mottatt – å bli holdt og ivaretatt av meg selv.

Intuisjon. Det var det jeg følte meg helt håpløs på. Ikke at jeg manglet intuisjon. Jeg manglet nervebaner som ønsket seg jobben med å ta intuisjonen fra magen og opp til hodet mitt og deretter ut av kroppen som atferd eller ord som ble sagt. Det var som om kroppen min var blokkert – okkupert – av sabotører som hadde liten respekt for magefølelser eller intuisjon, og som klippet over kablene i nettverket hver gang de merket et tegn på den slags “vibrasjoner”.

Så jeg følte meg akkurat sånn. Avskåret fra noe i meg selv. Som igjen gjorde at jeg tenkte i litt blekere farger. Følte meg svekket. Tonet ned.

Hvorfor ble det sånn? Jeg er ikke sikker, men jeg har noen tanker om det. Hvis man opplever ting (passivt eller aktivt) som er utenfor den vanlige identiteten sin, så kan det ryste hele systemet. Man opplever seg kanskje med ett som “en annen”, en person man ikke har helt kontroll på (fordi man er novis i en rolle eller situasjon som er ny) – så den indre dialogen virker ukjent på et vis. Man vet ikke hvem som “snakker” eller hvem som snakker sant, fordi det er et avvik mellom den (gode?) gamle stemmen og denne nye som stemmer i. Jeg følte meg ustemt da jeg var i rollekonflikt med meg selv. Det var så mange gode poenger, men de føltes i alle mulige retninger. For eksempel da jeg ble mamma. Så mye jeg allerede visste at jeg ville tenke og mene om det falt på plass allerede fra starten av (og føltes derfor kjent), mens andre deler (som jeg ikke hadde forberedt meg på – fordi man kan ikke forberede seg på ALT), var vanskeligere å integrere. I dag, som tobarnsmor, føler jeg meg integrert i rollen som mamma. Og nøkkelen var å akseptere at overganger er kaotiske, før dagene føles harmoniske igjen. Jeg skulle ønske at jeg ikke var så hard mot meg selv den tida der; jeg av alle feilfine filosofer burde absolutt ha visst bedre. Men det er jo nettopp dét, ikke sant? Man skal og kan ikke alltid vite alt – og de som påfører deg skam eller mer uro (gjerne sin egen, by the way) ved å insinuere noe annet må bli introdusert til ditt nye våpen: ekstremt tydelig grensesetting.

For meg handlet det også om å bli komfortabel med å få være kompleks. Jeg trodde intuisjonen min skulle høres ut som en skråsikker, tvers igjennom sylskarp stemme som aldri kjente på tvil. Og med den stemmen i ryggen skulle livet (endelig og alltid) bli en soleklar sti som gikk rett frem uten motstand eller andre ubehageligheter; en direktelinje til det perfekte livet som var ment for meg. Hvis jeg bare hadde intuisjonen min på plass, så ville alt “løse” seg.

Det var ikke så rart at jeg ikke “hørte” meg selv. For jeg er ingen av delene som er beskrevet ovenfor. Så hvorfor trodde jeg at intuisjonen min ville være helt ulik den jeg opplever at jeg er?

Jeg er kompleks. Og det er vi alle. Jeg er redd og modig, sensitiv og hensynsløs og snill og gud forby og halleluja har jeg heldigvis også evnen til å være min versjon av “slem” (les: grensesetting oppleves fortsatt som å være slem). Og så mye mer. Intuisjon er klarhet til tross for mørke skyer; vissheten om at det alltid er noe i meg som står støtt og som kan korrigere kursen om nødvendig. Intuisjonen min er både den vennlige stemmen jeg kan bidra med der hvor jeg merker at den trengs, og like fullt et kort og godt “nei takk”. Det er mulig jeg beskriver nåde eller håp, men de er vel også en del av denne pakka, kanskje?

Saken er; jeg føler meg ikke like bortkommen lenger og samtidig er jeg ikke redd for å rote meg litt bort heller. Kanskje noen er der nå, hvor jeg var for noen år tilbake, og man er redd for at den følelsen av usikkerhet skal ta over hele livet.

Det er lov å være usikker. Og alle er det i perioder. Intuisjonen din er ikke ødelagt, men den driver og oppgraderer seg.

For ingen av oss finner veien hjem igjen, hvis vi aldri tør å dra hjemmefra.

Del dette innleget

Siste innlegg

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.