pleddzzzz
feilfin

feilfin

…jeg så nettopp ned på fanget mitt, hvor laptopen hviler, og så en bulk på buksa; buksesmekken var åpen. I en annen tid, før jeg fikk barn, så ville tanken på en åpen buksesmekk vippet meg helt av pinnen. Ikke hjemme i min egen stue, selvsagt, men ute i offentligheten – for som Virginia Woolf beskrev det:

The eyes of others our prisons; their thoughts our cages.

Nå føler jeg meg skråsikker på at hun ikke tenkte så mye på åpne buksesmekker da hun skrev de ordene, men jeg tolker dem i retning av at det er en angst for å bli avslørt på et vis; eller at man er redd for å bli sett – nesten uansett – for man har ikke kontroll på utfallet eller tolkningen. Hey. Dette visste jeg ville bli kronglete å beskrive uten eksempler, så la meg ta det tilbake til overskriften.

I fjor høst (tida flyr osv.) hadde jeg en visjon om å starte nettbutikk (som er her), etter lang grubling og sitting på gjerdet. Å starte en nettbutikk er for så vidt ikke så veldig tidkrevende i seg selv, men det å lage en nettbutikk som samsvarer med bildet man har i hodet sitt er en helt annen bløtkake. (Jeg vet at dette ikke er et vanlig uttrykk. Jeg liker bare hvordan det klinger.) Og med “bildet” mener jeg FANTASIEN om den PERFEKTE nettbutikken, med PROFESJONELT uttrykk og HIMMELSKT vakre produktbilder (og produkter da, ehem!).

Insert reality; prosjekt åpen buksesmekk.

Da jeg skulle ta bilder av pleddene mine (som jeg elsker og sikkert aldri kommer til å selge likevel), ble hele opplevelsen et kreativt kræsjkurs. Med noen få minutter til rådighet (jeg er ikke en som jobber spesielt bra eller effektivt under stress – spesielt IKKE på prosjekter som har med egen kreativitet å gjøre) og to kiwinett stappfulle med hekletepper, gikk jeg ut i nabolaget for å ta bilder av dem til nettbutikken. Allerede før jeg hadde gjort noe som helst kjente jeg på den boblende irritasjonen (les: frykten) over situasjonen; at premissene for fotoshooten (seriøst…jeg følte nok ikke at opplegget kvalifiserte som en fotoshoot heller ) var umulige å jobbe ut i fra (hei! Jeg heter Anne Linn og jeg er en kresen kunstner.) og at dette kom til å bli ræææææ-vah.

Det ble enda verre da jeg faktisk skulle dra ut pledd og finne steder og måter å fremstille dem på. Man skulle vel tro at jeg var så fokusert og løsningsorientert at jeg ikke tenkte så mye på at jeg gjorde dette utendørs, med potensielle (couldn’t care less) vitner. Men nei. Jeg var superstressa av fornemmelsen om at noen kanskje fulgte med på meg og at de vurderte innsatsen min som (ikke uttømmende liste): teit, artig, rart, irriterende, tullete, pretensiøst, strebete, patetisk og i beste fall “søtt”.

Så jeg ble bare mer og mer selvbevisst og mer og mer forbanna. Forbanna på sneiper på bakken. Forbanna på folk i parken. Forbanna på kameraet som lagde en avslørende klikkelyd da jeg tok bilder. Forbanna på egen udugelighet. Forbanna på IDIOTEN i meg som trodde at hun var av et sånt kaliber som i det hele tatt kunne tåle å lage og selge noe som helst. Jeg tok noen bilder i hui og hast. Stappa pleddene aggressivt (stakkars) nedi de triste kiwinettene og trampet trassig (og med gråten i halsen) i retning av samboer og barn (som heldigvis sov i vogna, og slapp å se moren sin være en trist klovn).

Prosjekt åpen buksesmekk er den ubehagelige følelsen av å bli latterligjort, uten at man forstår helt hvorfor. Helt til man forstår hvorfor. Jeg synes det er en never ending story å tåle muligheten for latterliggjøring i kreativitetens (eller livets, strengt tatt) ånd. Å være robust nok til å akseptere at, for noen, så er det man lager eller/og viser, litt vondt å se på. Kanskje litt pinlig. Noe en selv ikke hadde klart å stå for. Og det får være greit.

Men – dem om det.

Jeg er takknemlig for at jeg kjenner en liten håndfull med likesinnede som tåler min åpne buksesmekk. Og som forstår hvor klønete og famlende det i perioder er å være et skapende menneske. En som kan, i likhet med meg, gå i oppløsning over hvor amatørmessig det hele føles, og likevel velge å dele noe som er milevis unna FANTASIEN –  men som likevel er bedre i kraft av å være mer enn vakkert tankegods. For det kan alle ha.

Så jeg deler et bilde fra  “Ingen vil bli pledd av” fotoshooten min og håper det blir flere av dem fremover (bilder altså, ikke pledd).

Del dette innleget

Siste innlegg

4 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.