hemmeligenøkler
feilfin

feilfin

 

With strokes that ring clear

With strokes that ring clear and metallic, the hour
to touch me bends down on its way:
my senses are quivering. I feel I’ve the power-
and I seize on the pliable day.

Not a thing was complete till by me it was eyed,
every kind of becoming stood still.
Now my glances are ripe and there comes like a bride
to each of them just what it will.

There’s nothing so small but I love it and choose
to paint it gold-groundly and great
and hold it most precious and know not whose
soul it may liberate…

Mitt første møte med Rilke var boken hans “Brev til en ung dikter”, og jeg slukte den på et par trikketurer til og fra jobben. Jeg bruker nok ordet magisk over en lav sko, men ikke om Rilke; måten han skriver på er så nær og med en nerve som får meg til å ville skrive brev tilbake til han. Selv om han er død for lengst. Men når jeg leser diktene hans (leseføll! Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest/pugga/tatt vekttall i poesien hans), eller brevene hans, så føler jeg at han fortsatt lever og strever sammen med meg i å fange og holde fast i den merkelige følelsen av at man har noe man skulle ha formidlet om det å være et menneske. Og diktet over er en nøkkel for meg i å omfavne den følelsen, det kallet eller det behovet om du vil. At ingenting er for lite, for dumt eller ubetydelig – at alt i grunn kan settes ord på.

Del dette innleget

Share on linkedin
Share on pinterest
Share on twitter
Share on facebook
Share on email
Share on print

Siste innlegg

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.