Gatekunst Så fint at du er du

Når livet er fullt.

I en veldig tilfeldig samtale med en ny bekjent, var hennes respons til min status som nybakt tobarnsmor; oj, livet ditt må være veldig fullt nå! Og hun sa det på den mest forståelsesfulle, bekreftende og selvsagte måten, at jeg måtte ta meg i det – jeg hadde nemlig ikke tillat meg selv å tenke den tanken selv. Det er alltid noen som har vært ute en vinternatt før. Det er alltid noen som har flere barn enn deg. Det er alltid noen som mimrer tilbake, velsignet (men ubevisst) med selektiv hukommelse om at alt var mye enklere før og at vi kompliserer ting som foreldre nå. Det er venner som ikke har barn, men som har mange meninger om dem (og det er lov!). Samtidig kan man kjenne på at ved å inneha en rolle som mor, så er det fritt frem for andre å mene noe om hvordan du utfører den rollen. En  invitasjon man aldri har gitt eller føler seg forpliktet til å gi, og likevel befinner man seg i en situasjon hvor altfor mye (og ofte motstridende) informasjon og meninger hagler. Min personlige favoritt; alt og alle som gir følelsen av at man kunne/burde opprettholde (og gjerne dra på litt ekstra) samme aktivitetsnivå som før man fikk barn. For livet må jo leves, ikke sant?! Jeg tror ikke det finnes et mer komisk premiss å skulle kaste bort argumentasjonen sin på. Jeg mener; hvem ønsker vel å forsvare seg som en som IKKE ønsker å leve livet sitt?

Men at livet mitt er fullt, det traff meg som en sannhet. Fullt av absolutt alle tenkelige små og store betydeligheter (som kanskje ikke engang er et eget ord). Fullt av repetisjoner som har misforstått definisjonen sin; fordi det er alltid noe, ett eller annet, som avviker  – og avviket rister bestemt på hodet sitt, tramper med foten og skriker: jeg er IKKE et avvik, JEG ER NORMAL! Jeg har lært meg å lytte til dem nå.

Livet mitt er fullt og paradoksalt nok gir det derfor rom for mer. Mer klapp på skulderen. Mer utforskning på hva som gir overskudd og glede. Mer fugleperspektiv på egen hverdag, for å se hvordan alle de små delene faktisk henger robust og godt sammen. Men ikke mer plass til alt som tapper eller sår tvil. Når livet er fullt, trenger man muskler til å bære det, og jeg har aldri hørt en vektløfter etterlyse en runde med kiling under armene når hun står der med 100 kilo over hodet.

Brodering nærbilde

Ferdig prosjekt!

Som lovet i dette innlegget, skulle jeg vise frem feilfine kreasjoner etter hvert som de ble ferdige. Jeg tenkte det kunne være litt morsomt å lese om hva som var inspirasjonen bak idéen, og hvordan jeg gikk frem. Ja? Here goes!

Først ut er denne fargerike (bare å bli vant til det fra denne kanten) kreasjonen. Det er rett og slett akrylmaling på strie, med den mest tilfeldige og eksperimentelle håndbroderingen jeg kunne lire av meg. Inspirasjonen kom fra å ha sett et bilde på instagram, hvor jeg falt for kombinasjonen av sirkler og streker, og hvordan disse var brutt opp i ulike farger.

Kan jeg bare skyte inn at jeg skulle ønske det var flere slike vegger å oppdrive på norsk jord? Hvis det var en stilling, så kunne jeg godt tenkt meg å reise rundt i landet og finne triste vegger som trengte en sprut med farge og mønstre. Jeg blir ivrig bare av å tenke på hvor mange fine instagrambilder folk hadde fått ut av det:)

Det jeg likte aller best med dette håndarbeidsprosjektet var at det sannsynligvis er noe av det mest feilfine jeg har skapt. Da tenker jeg på at jeg satte i gang med en gang, uten å komplisere ting. Jeg fulgte intuisjonen min og lot det stå til, og jeg lot meg ikke stoppe av tanker om hvorvidt det ble fint, pent eller perfekt. Jeg lagde det til meg selv og for meg selv, og jeg koste meg veldig de få minuttene av gangen jeg hadde mulighet til å pusle med det. Broderingen spesielt var totalt freestyle (det er en grunn til at jeg ikke viser baksiden!). Jeg bare kjørte på med de tråene jeg hadde samlet opp over en lengre periode (for brodering har jeg hatt lyst til å drive med lenge, lenge), og broderte det som falt meg inn. Det var en deilig befriende prosess!

Når jeg ser på denne “hoopen” som henger på veggen, så er jeg helt sikker på at det ikke finnes makan. Jeg vet også at den fungerer som en slags menneskesil; at de som legger merke til den og blir nysgjerrige er de jeg har noe til felles med. Dette noe som er så vanskelig å beskrive i ord. Og det er vel akkurat det kunst kan hjelpe oss med?

Takk for at jeg fikk dele!

IMG_1058

Stort og smått fra mai:

  • Jeg har fått mer tid sammen med størstemann. Gud veit jeg har savna henne! Å skulle ta vare på en baby, og samtidig være tilgjengelig for toåringen sin på en måte som alle er fornøyd med, har vært og er fortsatt krevende. Men jeg merker at vi beveger oss i riktig retning.
  • Kjolevær. Hurra og mer av det, vær så snill!
  • Veldig, veldig mange idéer i pæra. Øvelsen er å nyte at de er der, og ikke bli slått i bakken av dem. Det er et eget blogginnlegg, nesten; å ramse opp alle idéene mine og tanker omkring hvorvidt de skal, vil eller bør realiseres. Noen ganger føler jeg at det nettopp er fordi jeg har så mange idéer at jeg sjelden kommer i gang med noe som helst. Dét, og perfeksjonisme.
  • Balkongen er snart ferdig innreda, og for en som aldri har hatt balkong før så er det stor stas. Har dog ikke hatt muligheten til å bruke den noe særlig…men sommeren er fortsatt ung. #feilfinflytter
  • Oppdager at jeg heller mot å like sommeren fremfor all time fave høsten. Det er også et eget blogginnlegg; det er nemlig mer komplisert enn man skulle tro. (Men jeg er ikke heeeelt sikker, så kanskje jeg velger begge.)
  • En instagramprofil som gir meg så mye inspirasjon og overskudd; Jaimee driver vintagebutikk på nett og fra bobilen sin sammen med mannen Adam. Hvis jeg kunne levd flere liv, ville jeg ha testa hennes, for det ser ut som en lek! Hun har så kreativ teft og er i sitt rette element. Og de har nettopp gifta seg forresten, noe som så veldig feilfint og utradisjonelt ut; #youandmeesince2003
mary-randolph-carter-897x504

Feilfin forelskelse: Mary Randolph Carter

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

Først ut er denne rå dama; Mary Randolph Carter. Hvis du er over 50 år og trenger en dame i ryggen for å beholde det lange håret ditt; slutt å lete. Du vil være i et særdeles godt selskap! Jeg elsker alt ved denne dama. Hun er et kunstverk, og gjør meg interessert og nysgjerrig – og himla inspirert! Alle eksempler på at livet ikke slutter å være fargerikt og kreativt når man blir eldre er gull verdt for meg. Jeg håper jeg utvikler meg mer i denne retningen selv også; at jeg blir mer av meg selv enn mindre. Hennes stil er ikke for alle, men den appellerer til oss som elsker skattejakter, som samler på gamle ting som ikke har noen annen (men kanskje den viktigste?) verdi annet enn at de gjør oss glade, som ikke skiller seg ut som et mål i seg selv, men som er tro til å uttrykke livet sitt slik som de føler seg kallet til.

Men la henne snakke for seg selv! Her er to filmsnutter som er fullstappa av hennes eklektiske univers og livsfilosofi:

 

Starting a little series where I share my loves from around the internet. First off is the brilliant Mary Randolph Carter. The youtube videos speak for themselves.

pannekaker

Deilige pannekaker!

Som nevnt i forrige innlegg så har disse pannekakene gitt meg liv (og noen har også blitt spist av storesøster og far i huset). Jeg fant dem via Tastemade sine nettsider, og instruksjonsvideoen var så klar og tydelig at den nådde frem til meg gjennom ammetåka. Og hurra for det! Det presenteres fire ulike varianter av enkle og sunne pannekaker i videoen, og jeg har prøvd både dem med havregryn og peanøttsmør (som også var veldig gode!), men lagt min elsk på oppskriften med blåbær og cottage cheese. Med en 1/2 cup måleskje er du så godt som utstyrt – det finnes ikke en enklere oppskrift i min bok!

Du kan jo sjekke videoen fra Tastemade for oppskrift, men jeg legger den ut her for enkelthetens skyld. Et lite varsko; blåbærene blir vulkansk varme av stekingen, så vent et lite minutt eller to før du spiser dem – og spesielt hvis du skal servere disse til et blåbærelskende barn:)

TASTEMADE sine himmelske blåbær + cottage cheese pannekaker

3 egg

1/2 cup blåbær

1/2 cup cottage cheese

2 ss lønnesirup (honning funker også veldig bra!)

1/2 cup hvetemel (kan sikkert erstattes med annet mel du liker)

1 ts bakepulver

Klype salt

Stekes i panne med det fettet du liker å bruke.

Håper flere liker disse like godt som meg!

Crushing hard on these blueberry and cottage cheese pancakes from Tastemade. You should totally check them out!

a

Stort og smått fra april:

  • Ny leilighet begynner å føles som vårt hjem. Det er mange ting som gjenstår, og noen ganger blir jeg overvelda, men alt i alt så er det morsomt å ha et prosjekt som kort og godt går ut på å skape god stemning rundt oss. #feilfinflytter
  • Ingen er syke. Jeg gjentar. INGEN er syke!
  • Bloggen gikk live etter fem (!!!) år med grubling.
  • Hverdagen går seg til som tobarnsfamilie. Vi har bare to måneders erfaring i denne nye formen. Det er så lett å glemme at også dette er noe som krever tid til å finne ut av.
  • Gode trilleturer med spennende podcaster om mammaentrepenører og å jobbe med det man drømmer om.
  • Oppdagelsen av nye pannekakeoppskrifter som er sunne og enkle. Etter mange måneder med å være matlei og fantasiløs gir våren håp om bedre tider for både små og store. Eget innlegg kommer!
  • Å ha bursdag og bli feira av en toåring som synger bursdagssangen til meg om morgenen. GRAT’u’LEEERer!