bjonesathome

Feilfin fæsjen: Beth Jones

Jeg kunne nok ha presentert Beth som en del av feilfine forelskelser serien, men denne dama må nesten trekkes frem som noe helt spesielt innenfor fæsjen.

Beth starta å blogge tidlig og har holdt koken og oppdatert seg på sosiale medier etter hvert som det landskapet har endret seg; nå sist med en helt fantastisk YouTube kanal og en Instagramkonto som begge er et høydepunkt daglig og ukentlig. Hennes kredo er “to play dress up” og hun trekker ofte frem Carrie Bradshaw som sin muse. Men det jeg elsker med Beth er at hun jo er en EKTE person, og ikke en karakter i en serie. Stilen hennes gjør meg alltid så GLAD! Hyggelig er hun også:) Hun lager sine egne regler og har det gøy med klærne sine. Noen ganger føler jeg at det er mange der ute som bruker klær som et skjold; at de beskytter seg bak noe de tenker er den kule og riktige måten å kle seg på, og så er alle andre som avviker fra det ikke med i klubben. Snork som i Snorkistan!

Men det jeg digger aller mest er retningen hun har utviklet stilen sin i. Nå for tiden bruker hun så godt som utelukka brukte klær, og hun er helt RÅ på å finne vintageklær fra bruktbutikkene hun har tilgang på – og hun er god på å gjøre umoderne plagg moderne igjen. Det er også her jeg blir helt hjerter i øya og sikkel i munnviken, for hun lager små filmsnutter av sine skattejakter og deler på YouTube (og hennes format på videoene er hovedmotivasjonen min til å ville lage egne videoer for feilfin). Når man er i en fase av livet hvor man ikke kan gjøre akkurat hva man vil, når man vil, så er det kult å kunne henge med på hennes turer i stedet. Og bare noter dere bak øret med en gang at hvis dere trenger noen å roadtrippe bruktbutikker med; I’m your woman!

 

 

 
Håper dere blir glade og inspirerte av henne dere også!

Source: all photos are borrowed from Beth Jones amazing Instagram account.

feilfinbrodert

Prosjekter i pæra

Det er søndag kveld, og snart tikker klokka over midnatt. Jeg sitter og lurer på hva jeg ville ha likt å se på nett en mandagsmorgen, med en mocca ved kontorpulten. Helgen min har vært innholdsrik, alle dager er det, men ikke produktiv (hvis man ser på lista over alt jeg har lyst til å gjennomføre til enhver tid). Jeg har så mye jeg skulle ha gjort og delt, men det får bare komme når tida tillater det. Inntil videre deler jeg derfor (som nevnt i dette innlegget) en liste over prosjekter jeg har i pæra, og håper det kan være til inspirasjon (og kanskje humor) til noen der ute.

1. Feilfin podcast
Jeg har kjøpt utstyr. Jeg har en lang liste med folk jeg har lyst til å snakke med. Jeg har bare NULL peiling på når og hvordan jeg skal få gjennomført samtalene på en tilfredstillende måte. Med tilfredstillende måte mener jeg at jeg har god kvalitet på lyden og innholdet i samtalene. Det første avhenger jo av å tekniske skills og omgivelser som funker for lydopptak, mens det andre handler om at jeg hater overfladisk pjatt og derfor vil ha god nok tid til dem jeg snakker med. En dag…en dag!

2. Feilfin vlogg
Kanskje misvisende å kalle det for en vlogg, for jeg har ikke lyst til å vlogge om morgenrutiner eller hvilken sminke jeg har kjøpt (det hadde blitt korte filmsnutter i så fall). Men jeg har lyst til å lage små videoer og dele på YouTube, som et morsomt supplement til bloggen. Blokka er full av idéer om videoer, så her handler det om å legge en kjøreplan for filming (kanskje til våren når pappaperm sammenfaller med fri) og lære seg om videoredigering. Hva tror dere?! 

3. Feilfin shop
Å kunne selge noe man har laget, har alltid appellert til meg. Jeg elsker selv å handle fra folk jeg føler at jeg kjenner. Det er så mye mer personlig enn å handle fra en stor butikkjede. En liten shop på nett hadde også vært utrolig motiverende for min egen produktivitet, fordi det mest sannsynlig hadde tvunget frem noen rammer og en struktur rundt kreativiteten min. Man må jo ha noe å selge, hvis man skal drive butikk (har jeg hørt, haha). Det mangler ikke på butikkonsepter jeg drømmer om å sette til livs… Dette er vel kanskje den mest gjennomførbare idéen av disse tre på nåværende tidspunkt, hvis jeg bare sakte men sikkert begynner å skape en feilfin varebeholdning.

En ting er i alle fall sikkert; det hjelper å ha noen mål! Selv om det er gøy å ha mange idéer, så kan det gå over i en apatisk følelse hvis ingenting skjer. Jeg har dessuten også blitt mer bevisst sammenhengen mellom humøret mitt og kreativiteten min, og veit derfor at drømmene jeg nevner her er helseforebyggende tiltak; og helsa er som kjent viktigst!

stephenwest

Feilfin forelskelse: Stephen West

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

For meg er Stephen West et forbilde på hvor GØY man kan ha det her på kloden. Han inspirerer meg grenseløst fordi han utfolder seg grenseløst; gutten som studerte dans da han vokste opp og som overførte samme energi til strikkepinnene. Alt han gjør gir meg et løft og inspirerer meg utover det vakre han strikker og designer – for han er en ekte livsdesigner: et menneske som har tatt livet sitt i egne hender fra en imponerende ung alder, og gitt seg selv friheten til å være akkurat hva og den han vil (min konklusjon og vurdering i alle fall). Når jeg ser på disse videoene glemmer jeg alt som suger i verden (og for tida synes jeg verden er blitt så jævlig skummel og idiotisk – kan nyhetene ta sommerferie?!) og blir oppriktig lykkelig over det fantastiske potensialet som ligger i hvert enkelt menneske, meg selv inkludert.

Så vær advart: dette mennesket kan gi deg så mange nye impulser at du ikke helt veit hva som nettopp hendte (les: bestille en masse garn du ikke veit hva du skal gjøre med annet enn å kose, lukte og se på). Og hvis synet av vitaliteten hans en stakket stund skulle rulle over i en kjip følelse av at han har noe du ikke selv har oppnådd enda – gjenta dette mantraet etter meg: jeg velger å bli inspirert enn deprimert! Og Stephen gjør det så enkelt for oss å heia på han; så mye han gir av seg selv, og med så smart og fin humor.

Jeg. ELSKER. han.

 

 

rosalysekrone

10 sekunder i bruktbutikken

Som noen kanskje fikk med seg på Instagram, så var jeg i Gamlebyen i Fredrikstad i helgen og ramla over en bruktbutikk. La meg bare gi en liten kontekst for hva som skjer bak kamera i sånne settinger: to stykk barn som ikke sover samtidig i to ulike vogner, som skal trilles av hver sin forelder. Det ene barnet vil ikke sovne fordi det er så mye rart som skjer rundt seg, mens det andre barnet for andre måneden på rad nå har bestemt seg for at å ligge i vogn er tortur, og derfor skal bli båret over alt. Jeg får høye skuldre og pustebesvær bare av å oppsummere det. Puuuuuuuuuust. Uuuuuuuuuuuut.

Til tross for det;  jeg kunne ikke ikke stikke hodet innom en sånn perle av en butikk, så jeg ga minstemann over til pappa’n for å ta en rask sjekk. Det var to etasjer, men jeg fikk bare orientert meg i et lite hjørne rett ved inngangen – for jeg var der inne i ti sekunder. Ti sekunder er hva jeg tåler når jeg hører barnet mitt gråte utenfor. Hvis barna mine ikke har det bra, så har ikke jeg det bra heller. Og hvem klarer egentlig å kose seg i en bruktbutikk til lyden av barnegråt. Ikke jeg.

Men sjekk de nydelige, blå Egersundskålene på bildet over. Åh, de er vakre. De kostet 110 pr stykk, noe jeg ble usikker på om var dyrt eller ikke. Det føltes dyrt i et Fretexperspektiv, om det gir mening? Men de var helt nydelige…den blåfargen og det mønsteret er en vinner! Jeg så for meg risgrøt med rød saus oppi. Nam!

Og til høyre for de skålene stod denne jadegrønne hylla, med den kuleste retro vannkanna jeg har sett. Den røska jeg rett ned og stod med i hånda da jeg hørte barnet mitt gråte utenfor. Den kosta bare (?) 80 kroner, og den var så fresh og happy, men fordi omstendighetene rundt et eventuelt kjøp ikke var det, så satte jeg den tilbake og løp ut derfra for å bære minstemann. Da jeg kom tilbake litt over en time senere (da begge barna faktisk hadde sovna samtidig), så var den solgt. Damen i kassa sa at ingen hadde vist interesse for den på mange måneder, men i dag var det tydeligvis to av oss som ville ha den. Jeg ergret meg litt, og var sikker på at noen måtte ha sett hvor kjapt jeg la min elsk på den, og så kuppa den da de så at jeg måtte hive den fra meg på grunn av moderlige plikter. La meg nå leve i den troen om at noen i det hele tatt legger merke til hva jeg gjør, haha!

Fortsatt bilder fra det ene rommet jeg fikk titta på. Sjekk så kule skuffehyller! Disse kan man jo finne så mange bruksområder til. Hadde jeg hatt huset jeg drømmer om, så skulle disse ha vært på hobbyrommet mitt til oppbevaring av alt mulig scrapbookingstæsj.

Da jeg kom til kassa (for jeg fant en sukkerboks jeg elsket) lå denne esken fremme. 50 kroner pr. stk. for den jeg hadde lyst på (i øverste boksen med rosa inni). Jeg stod over det kjøpet fordi vi var på hyttetur og mest sannsynlig ville jeg ødelagt og knust den under pakkelogistikken på vei hjem til Oslo. Men å ramle over gammel julepynt er alltid….juleaften!

Jeg måtte trøstespise litt kokosbolle av hele opplevelsen, for det var bittersøtt å være så nær og likevel så fjern. Jeg ELSKER bruktbutikker. De er på lykkelista mi. Og når man føler seg nokså sultefora på den type opplevelser, og bare får tatt en liten titt, ja…da tar det litt tid før irritasjonen går over til takknemlighet for at man i det hele tatt fikk vært ute blant folk på en lørdag.

Men alt i alt var det starten på en opptur, for resten av den dagen var helt knall. Uthvilte barn og to voksne som hadde fått sitte litt sammen på en benk i parken. Og nå som jeg veit hva som venter meg av skatter i Gamlebyen, så skal jeg møte bedre forberedt neste gang vi tar turen.

arhojwinterbowl

Keramikklykken

Da jeg tenkte på dette innlegget forstod jeg at det var mange ting jeg kunne ha skrevet om, med utgangspunkt i keramikk. Kortversjonen er at keramikk gir meg lykke. Og den lengre versjonen (som jeg får komme tilbake til) handler om å være vár og oppmerksom på hva som gir en lykkefølelse her i livet. Lykkelista mi er lang, og er vel det nærmeste jeg kommer en slags spirituell praksis? For det å notere seg hva som gir en liv, det er gull verdt. All form for selvkunnskap (nytt ord, vær så god) er verdifullt i min bok. Når jeg er klokere på meg selv, er jeg bedre til å forstå andre – enn motsatt.

Så hvordan henger lykken sammen med keramikken? Jo, bare se her. Jeg har investert i nye skåler fra det danske keramikkverkstedet Arhoj. De er små kunstverk; både i farge, form og ikke minst struktur. Det er noe spesielt med keramikk. Det føles på en måte som noe kjent i hendene mine. Og derfor har jeg bestemt meg for å bli en samler (eller en kurator, som høres mer sofistikert ut, haha).

Denne typen heter Winter bowl og har en helt nydelig blålavendel farge. Den er så pen, at jeg får lyst til å gå ut med den på hodet (det skal jeg ikke gjøre, for da knuser den og går i stykker). I stedet skal jeg spise havregrøt ut av den, og det skal være en fest hver gang, med deilig topping av bær som spiller på fargene. Åh, jeg gleder meg til frokost!

Denne typen heter Summer bowl og er litt videre i formen. Men se da! Fargen heter cherry blossom, og jeg kan sitte og stirre ned i den bare for å studere mønsteret. I denne skal jeg teste ut buddha bowls med masse grønne grønnsaker som kommer til å poppe opp mot den lyserosa fargen.

Så vakker at jeg dåner litt og får fantasier om at den kan produseres i større skala sånn at jeg kan ha den som baderomsvask.

Sist men ikke minst er Munch bowl, som er mer av den klassiske typen bolle, men på ingen måte kjedelig. Den er glasert i rosa og bringebærfarge, og den vil være perfekt til smoothie bowls og annet snask som jeg har tenkt å prøve meg på fremover. De er utsolgt for flere i denne fargen, men på ønskelista mi står denne og denne (hvis jeg begrenser meg!).

For greia er at lykken er å kunne spise fra boller man synes er nærende i seg selv. Det er en måte å prise livet på. En måte å hedre måltidet på. Livet er for kort til å spise ut av hvite IKEA boller, eller? Nei, ikke hvis IKEA gir deg liv (og jeg har vært der også). Men akkurat nå tar jeg lykken min på alvor og er min versjon av en ansvarsfull voksen som investerer i få men ordentlige ting. Og det føles så bra!

Et slags godkjenningsstempel er jo logoen til Arhoj – er den ikke smart! God keramikkarma kaller man det.

Er det flere som elsker keramikk? Eller som har en liste som stadig oppdateres med hva som gjør deg lykkelig og gir deg liv? Jeg hadde likt å vite:) Og om noen der ute har tips på kule keramikere så del dem med meg!

PS: en av mange hobbyer jeg ønsker å plukke opp er keramikk. To be continued med andre ord.

dårlighumør

Om dårlig humør

Da jeg var liten var jeg med i en internasjonal brevvennklubb. Den ga oss medlemmer noen krysskulturelle kjøreregler for hvordan man skulle opptre som brevvenn (er det ikke søtt?!) – men jeg husker kun ett av rådene: never write to your pen pal when you are in a bad mood.

Hm.

Jeg skjønner poenget. Det hadde vært rart om jeg bomba Michelle i New Zealand med brev om mitt dårlige humør hjemme i Norge, spesielt som et første utgangspunkt for korrespondansen vår, og spesielt som et ni år gammelt barn. Men selv om jeg var et barn med et ganske stabilt og greit humør, så syntes jeg det virket rart å begrense oss i hva vi fikk lov til å dele. Resultatet ble at jeg skrev mange flate brev og fikk mange flate brev tilbake. Når jeg ikke kunne dele de små (men veldig virkelige) nedturene, så ble det heller ikke så naturlig å skrive om oppturene. Rart med det. Så jeg skrev om havregryn til frokost, kort vei til skolen, musikk og forming er yndlingsfaget mitt, spaghetti til middag og en tur på balletten. Og jeg fikk tilbake noen ord om at det var så kaldt i New Zealand nå, at Michelle måtte ha på seg en jakke hvis hun skulle være ute. Makan til klagekor skal du lete lenge etter.

….hahaha!

Mitt niårige selv hadde gode og dårlige dager, som alle andre mennesker i alle aldre over hele kloden har. Det er sånn vi mennesker er skapt, og alt annet er patologisk og derfor unormalt. Likevel er det å være i dårlig humør så uglesett og noe vi liksom skal komme raskest mulig over. Kvinner spesielt! Bare se på måten man forsøker å gjøre “resting bitch face” til en humoristisk greie, når det strengt tatt er en dårlig kamuflert kritikk og vurdering av hvordan vi kvinner skal få lov til å se ut. Jeg mener; bitch face?! Seriøst. Snakk om å prøve å gjøre kvinner skamfulle for å i det hele tatt ha et ansikt som gjør noe annet enn å smile. Jeg kan ikke tenke meg noe mer uhyggelig enn et ansikt som er monotont smilende. Mareritt faktisk!

Når jeg skriver dette så har jeg nettopp vært i et skikkelig dårlig humør. Jeg HATER å være i et dårlig humør, det er en ubehagelig tilstand å være i, som igjen gjør at den trer seg over hodet mitt som en altfor liten, våt og kløende ullgenser (alt jeg ikke takler i en og samme pakke der altså). For helt ærlig er jeg bare sliten. Og jeg er sliten av å være sliten. Og ingen orker å høre mer om hvor sliten jeg er, ikke engang jeg selv, så alt blir en slitensuppe som koker over på komfyren og som alle flykter fra.

Nei. De redder Iphonen sin fra kjøkkenbenken og så tripper de vekk uten å svi av seg alle tærne.

Men heldigvis er jorda rund, og ikke flat, så virkeligheten rommer alt; til og med mitt dårlige humør. Så her kommer en liten oppdatering til Michelle om hvordan det står til med mitt 36 årige selv:

Hello Michelle,

sorry to hear about the whole jacket situation. I hope you have a cool (not cold) jacket for those chilly days. Also I hope you drink tons of hot chocolate with wipped cream – the best.

Today I looked in the mirror and the person looking back at me looked like a Norwegian footballplayer named Jan Åge Fjørtoft (google it). Not to put him down or anything, but I would prefer to look like my correct sex and age. I feel that should be a minimum. Therefore I am wearing dresses as often as I can, and keeping clear of any football stadiums. I am afraid people will ask me for his autograph.

Besides from that, life is pretty sweet.

Hugs from
Anne Linn
PS: I hope you like all the Sandylion stickers I decorated the envelope with. Especially the fuzzy turtle ones. D.S.

 

pustenerdinbestevenn

Mine grunner til å starte med meditasjon

Som nevnt har jeg så vidt dyppa tåa i meditasjonsdammen, og ønsker å gjøre det til en rutine. Jeg har ingen erfaring fra meditasjon, utover avspenningen som ofte er før og etter yogatimene jeg har deltatt på. Da jeg gikk på gravidyoga hadde jeg en lei tendens til å sovne under avspenningen (til mitt forsvar; det var etter jobben, i høstmørket og jeg dreiv og lagde en baby) og det er visst ikke helt poenget at man skal slappe så godt av at man sovner (men likevel veldig vanlig, fant jeg fort ut). Uansett. Helt fersk meditasjonsmateriale her altså.

Men hvorfor vil jeg begynne å meditere? 

Som det meste i livet mitt, så henger alt sammen av historiene jeg enten har hørt (bevisst og ubevisst) eller skapt selv (igjen; bevisst eller ubevisst) om verden rundt meg. Meditasjon har alltid interessert meg. Jeg tror det henger sammen med at jeg var et veldig grublende barn, og at tanken om (hehehe – ja, nettopp) å ikke tenke hørtes utrolig deilig og klin umulig ut. En gang i baksetet på en lengre biltur med familien, bestemte jeg meg for å ikke ha en tanke i hodet. Og det funka selvfølgelig akkurat motsatt; som om det å tenke at man ikke skulle tenke hadde magnetisk kraft på alle tanker jeg noen sinne hadde hatt. Det hjalp ikke å knipe øynene igjen heller. Det var bedre å tenke helt vanlig, fant jeg ut.

Senere, i tenårene, prøvde jeg å sitte i lotusstilling på jenterommet og se for meg et lys som brant. Jeg hadde lest det et sted, at en måte å hjelpe meditasjonen sin på, var å se for seg et lys som brant… Nå høres det sikkert ut som om jeg tuller, men det er helt sant; jeg ble altfor opphengt i hvorvidt lyset jeg så for meg var det lyset man skulle se for seg. Var det et stearinlys som hadde best effekt, var det et “Gud skinner i mot meg” (som på film) lys eller hva?! Jeg klarte med andre ord å gjøre meditasjon til et spørsmål om riktige mentale rekvisitter. Til å bli sprø av.

I dag har jeg heldigvis et enklere forhold til meditasjonspraksisen jeg er i startgropa på, for målet mitt er såre enkelt: jeg må puste mer og slappe av så godt jeg klarer. Meditasjon har endelig klart å ta meg igjen, fordi jeg står og spinner. Jeg spinner i et eget virvar av tanker fordi jeg ikke lenger har samme mulighet til å trykke på pause. Småbarnsliv er hektisk, og jeg er ikke en person som blir tent og “på” av stress. Jeg takler det greit, men blomstrer ikke, og det henger nok sammen med min introverte natur (åh, som jeg elsker deg, min introverte natur!) Men det jeg har lagt merke til etter at vi fikk to tette barn, er at jeg er så mye mer reaktiv enn reflektert. Jeg har dager hvor jeg ikke kjenner igjen meg selv; verken i tankene jeg har i hodet eller hva jeg sier og gjør. Og er det noe jeg ikke gjør når jeg har reaktive perioder, så er det å puste. Og det har jeg aldri vært spesielt flink til heller (og der tror jeg vi er mange, mange, mange i samme båt).

Jeg mediterer for å puste, slik at barna mine kan utfolde seg i alle sine uttrykk og utvikling uten at jeg begrenser dem. Jeg mediterer for å puste, slik at jeg husker hva som er viktig (her og nå) og hva som ikke er det (les: alle fantasier om alt som kan gå galt i alle mulige former og fasonger). Jeg mediterer for å lytte bedre, til meg selv og menneskene rundt meg. Jeg mediterer for å være mer meg selv, før den stressa og oppjaga versjonen av meg prøver seg på identitetstyveri.

Og denne gangen mediterer jeg uten noen som helst forestilling om at det må gjøres på en bestemt måte. Jeg må senke meg ned i meditasjonsdammen på samme måten som når man setter en papirbåt i bekken; langsomt og med en forventning om at det tar flere forsøk før den kommer seg av sted og flyter av seg selv.

penpeon

Stort og smått fra juni:

  • minstemann rulla plutselig over på magen i midten av juni, og nå er det akkurat som om hun alltid har kunnet det!
  • fått dilla på Mini Melissa sandaler til barn – de var en fulltreffer på storesøster og jeg er egentlig litt misunnelig på dem. Hun har disse med smelta ispinne på seg, men nå har de fått inn med smelta iskjeks også...hjelp! (Og de som lurer: de er gode å ha på!)
  • kjent på masse inspirasjon og idéer, og har også en viss tro på at de er liv laga; mye takket være veldig rause ord fra jentene bak Tebrødjournalen
  • startet med meditasjon på tampen av måneden. Føler at de fleste dager starter med et nokså vindskeivt utgangspunkt fra hoppkanten, så her må bedre planlegging til. Som nybegynner er det ikke snakk om mer enn ti minutter hver dag, og de dagene jeg rakk å meditere før jeg offisielt stod opp av senga, så følte jeg meg mer “jorda” resten av dagen. Tenker å dele erfaringene mine etter hvert som praksisen min er blitt litt mer etablert.
  • alltid på jakt etter flere unike sommerkjoler, og i år er jeg svak for 90-talls versjonene: denne er jo så sjukt søt og med hvite sneakers og en olacaps til så hadde jeg vært fornøyd!
  • Kaffebrenneriet åpnet på gatehjørnet vårt, og da følte jeg meg plutselig enda mer hjemme på denne kanten av byen. Caféer er til gater, som levende lys er til et dekket bord; de setter stemningen.Og med det vaklende forsøket på å være litt poetisk sånn på tampen, så ønsker jeg alle en herlig juli måned!
finnskårderudomskam

De klokeste ordene jeg har lest om skam:

og da snakker jeg ikke om TV serien.

Jeg tok bilde av dette avsnittet fra et større intervju med Finn Skårderud, men jeg husker ikke fra hvilket magasin. Jeg satt på legekontoret og ventet på svangerskapskonsultasjonen min. Jeg tok bildet og sendte det på mms til en venninne som er min annen. 

Når jeg leser disse ordene, så føler jeg enorm lettelse og håp; jeg tror det er følelser som vekkes hos de fleste av oss? Skårderud beskriver mer eller mindre hva jeg håper å være for barna mine; barna mine først og fremst, men også for alle andre viktige mennesker i livet mitt. Men hvordan kommer jeg meg dit, hvis jeg kanskje ikke enda er der?

Øve, øve, øve. Prøve, prøve, prøve.
Tryne og stå i det.
Tryne og tåle det.
Tryne og be om hjelp.
Tryne og be noen andre tåle meg.

Om og om igjen, til jeg kan det ut og inn. For det er akkurat som det afrikanske ordtaket; at man skal være veldig skeptisk til en naken person som tilbyr deg skjorta si. Ordene til Skårderud derimot; de kjøper jeg.