høsten

Hunden och livet

Arkivér dette tipset under “ting å lytte til nå som høsten er her” først som sist. Da jeg fant dette programmet i 2011 hørte jeg på det i smug på kontoret mens jeg jobba. Utenfor vinduet mitt var det en kirkegård, med store trær, en benk og en og annen person som passerte igjennom. Det var alltid denne merkelige følelsen av at livet var rett der ute, til og med når den var godt begravet – mens innenfor kontorveggene mine så føltes ting litt dødt.

Det jeg gjør når jeg trenger å løfte blikket litt, er å google folk som gir meg gode vibber. Den gangen var det den svenske forfatteren P.O Engquist som ble tasta inn, og vips så poppa radioprogrammet Hunden och livet opp. Jeg elsker dyr, kanskje katter først og fremst, men hunder er jeg også veldig glad i. Men det var nok kombinasjonen av hunden og livet som pirret go´følelsen (mitt synonym for nysgjerrigheten). Jeg visste at jeg var på rett spor, og at dette var noe kontortilværelsen min trengte.

Her om dagen da jeg trilla langs Akerselva kom jeg plutselig på de dagene hvor svensk radio fylte hodet mitt, og hvor utrolig koselig jeg hadde det sammen med P.O Engquist og co. Og jeg tok et gjenhør, og hygget meg minst like mye som den gangen i 2011.

God radio for meg er følelsen av å komme hjem eller tilhøre i samtalene som utspiller seg. Samtaler som rommer muligheter for å føle, la seg bevege, tenke og le. Et trygt og godt sted hvor man ikke trenger å skjerpe seg, være smart eller prestere av noe slag. Jeg tenkte på podcasten jeg skulle ha starta, og hvilken stemning den skulle hatt. Men jeg tenkte også på at dette er noe som må deles med dere, så ta en lytt her!

PS: noen som har tips om liknende perler? Jeg tar i mot med åpne armer.

 

stellpentmed

“Hvis du ikke har 10 minutter – så har du ikke et liv.”

Teksten i overskriften er hentet fra Oprah Winfrey sin podcastversjon av Super Soul Sundays, mer nøyaktig i en samtale hvor hun kom inn på betydningen av å etablere en eller annen form for daglig spirituell praksis i ens liv; være seg bønn, meditasjon eller å skrive dagbok. Oprah henger seg ikke opp i hva man gjør, men er overbevist om at alle trenger å være stille med seg selv – koble av for å koble seg bedre på – og at man gir seg selv den tida hver eneste dag. Da var det så treffende på meg at hun diskuterte utsagnet som ofte kom fra folk (som meg) om at “man aldri finner tida til det” eller “jeg har ikke tid til sånt”. Til dét var Oprah sin hjertelige respons:

Hvis du ikke har 10 minutter, så har du ikke et liv!

Da jeg hørte de ordene følte jeg meg dum og letta på samme tid. Dum fordi jeg skjønte hvor idiotiske mine unnskyldninger om å ikke få til målet mitt om daglig meditasjon (i 10 minutter…) var, og letta over at det var så rett frem og selvsagt for Oprah at ALLE har tid til dette hvis de bare prioriterer riktig. Og det slo meg at dette handler om mye mer enn å bli mer avbalansert og i vater. Det handler om hvordan jeg behandler meg selv, og derfor implisitt hvordan andre behandler meg også. For jeg mener vel ikke seriøst at verden går under hvis jeg tar 10 minutter pause i løpet av en dag?! Og er det en gjeng jeg IKKE ønsker å assosieres med, eller en (u)kultur jeg ønsker å skape her hjemme, så er det de som reagerer med nedlatende “bekymring” over at man har behov for å meditere/be/være alene i noen minutter hver dag; javel…? Går det braaaaa med henne for tiden, eller?

Jeg anbefaler å lytte til Oprah sitt intervju med Deepak Chopkra om meditasjon! Der var det mye gull. Og det må være veldig tilfredstillende for en kar som har hatt alternativstempelet i panna hele livet å plutselig få audiens hos forskerne på Harvard fordi meditasjon nå er blitt mye mer mainstream.

Verden går fremover! 10 minutter av gangen.

fargerpåindustri

Fargejakten (ting jeg har sett og tatt bilde av i det siste)

Før vi flytta til Løren, så bodde vi 10 år på Torshov. Og selv om disse bydelene er en kjapp trilletur fra hverandre (og kun én kort t-bane stopp), så er det to helt forskjellige verdener byggmassemessig. På Torshov har man flotte,eldre bygårder med nydelige fasader i alle mulige farger. Jeg tenker alltid det når jeg triller rundt i bydeler som Torshov, Sagene og Grunerløkka at bygningene ligner på deilige kaker med farga marsipanlokk. Det er jo det uttrykket at man spiser med øynene sine, og for meg er det overførbart til mer enn mat; jeg sluker farger på alt og alle jeg ser.

Men Løren er et område “under vekst” som man liker å uttrykke det, og den veksten går litt abnormalt raskt føler jeg. Leiligheten vi bor i nå er fra 2015 og går allerede under stempelet “det gamle boligfeltet” (!!!) fordi det var et av de første som ble bygget her. Men fellesnevneren uavhengig av byggår er at boligene – etter min smak – mangler farger og karakter, noe jeg synes har vært vanskelig å omfavne som innflytter til bydelen. På trilleturene mine har jeg derfor vært på fargejakt, som den sultefora jegeren jeg har blitt. Og overraskende nok fant jeg noe gull på de mest utenkelige stedene; nemlig på byggeplassene (og dem er det ikke få av her). Bare se!

Og en skikkelig opptur var det å se at et av de aller nyeste og ferdigstilte byggene hadde satt opp en SKIKKELIG gladvegg med kule farger og mønster (og til og med noen fine ord). Jeg ble så glad og positivt overraska at jeg måtte be samboeren min ta et par bilder foran den, til tross for at jeg var Trøtt Trøttesen og følte mest for å legge meg ned på en av de fine, røde benkene (bravo og hurra for det også) som var rett ved. Og bildet over sier vel egentlig sitt om fargenes sterke og positive påvirkningskraft, for selv om jeg ser veldig trøtt ut så blir jeg super GLAD av dette bildet.

Og nå håper jeg at fargene bare fortsetter å strømme til Løren. Vi har plass og vi trenger dem!

fryktenforandrerseg

Frykten forandrer seg del 1

Jeg har lenge gått rundt med denne overskriften i hodet. Kan hende det er fordi jeg nokså nylig har forstått at jeg har vært mye redd opp gjennom, og at denne frykten har vært mer irrasjonell enn hva som er normen? Sånn som at jeg aldri klarte å kose meg med kameratene mine da vi dro på kebabsjappa, fordi jeg var livredd for gjengopprør og at vi skulle bli drept i en skuddutveksling? Fikk jeg vilja mi kjøpte vi kebaben og satt oss og spiste den i bilen, noe som ikke var særlig populært fordi da lukta bilen ganske spicy flere dager etterpå. Og selv om kompisene mine lo av meg og syntes det var 5 % søtt og 95 % idiotisk paranoid (for ikke å snakke om fordomsfullt), så fikk jeg delvis rett da det kun noen år senere utspilte seg en dramatisk knivstikkerepisode der. (Men dette skal ikke handle om at jeg er klarsynt.)

Saken er at det øyeblikket jeg innså at jeg hadde vært mye redd ( = sensitiv, stor fantasi og innlevelsesevne) for veldig mye rart, så slo det meg at jeg ikke hadde tatt en eneste internrevisjon av fryktbeholdningen; jeg hadde på en måte bare samla dem opp og tatt dem med meg videre. Da jeg bladde gjennom arkivet av store og små fryktfantasier, så ble det helt tydelig for meg at de fleste av dem hadde gått ut på dato og at de ikke lenger hadde den samme effekten på meg – men i stedet var de blitt dødvekt av stagnert energi. Det var for eksempel frykt som hadde blitt samla på fra da jeg var liten, som stort sett bestod i en eller annen form for forvirring. Jeg tror det er den største kilden til frykt for meg i dag også, forvirring er jo en så kaotisk og uhåndgripelig tilstand, men den barnlige forvirringen har jeg jo for lengst grodd ut av. Så her kunne jeg røske ut store mapper med oppsamlet frykt, eksempelvis voksne som ikke alltid hadde de riktige svarene (les: helt på trynet feil svar), katter som plutselig klorer (vanskelig å begripe når man elsker katter), den gangen jeg forvekslet melk med kefir og så hvordan tjukke klumper landa i sakte film nedi O’boyen min (traumatisk) eller den generelle frykten for alle som sa at de var frelst eller trodde på Gud (hva i alle dager var greia med å fremstille troende som koko på?!). Alt dette gikk jeg og bar på, som om jeg fortsatt var den niåringen som var livredd for å se seg selv i speilet på badet, hvis hun måtte på do om nattan og lyset ikke var på (og man ville jo ikke skru det på og bli blind heller). Det var noe med at man måtte se en stund for å i det hele tatt oppfatte at det var et ansikt som titta tilbake. Og på den tida det tok hadde jeg allerede fyrt meg selv så opp; hjertet hamra i brystet og der og da følte jeg det like sannsynlig at jeg ville bli sugd inn i Drømmen om Narnia eller miste sjelen min til Speiljenta; jenta som bodde i alle speil om nattan. Takk Gud for at man ikke er ni år lenger.

I stedet er jeg på den andre siden av “midten av 30 årene” (en bok C.S Lewis ikke har skrevet), og har to barn som etter hvert vil begynne å tulle seg inn i variasjoner av hva jeg selv var redd for da jeg var liten. Og da skal jeg være den voksne, som har vært ute en vinternatt før. Den voksne som (stort sett) ikke er mørkeredd lenger, men som veit godt hvordan den følelsen kjennes på kroppen. Den voksne som veit at frykten kan være ekstremt irrasjonell for alle rundt, men ikke for den som står midt oppi det. Og jeg skal forklare at det er noe betryggende i at alle mennesker er redde for noe, men at frykten forandrer seg. 

Så deilig å kunne vokse ut av gammel frykt, bare for å gi rom for en ny. Målet er ikke fryktløshet. Jeg mener; døde skal vi jo alle bli en gang uansett.

gisbort

Flere veier til /om/

Og da mener jeg lyden av ooooooom.

Det viser seg at meditiasjonspraksisen min innebærer minimalt med meditasjon (som jeg allerede har nevnt), men heller et slags forberedende kurs; sånn som da jeg begynte på universitetet i sin tid og var så klar for å stupe ned i psykologistudier, men så viste det seg at man måtte ta forberedende kurs først. Jeg var ikke solgt. Nå skjønner jeg greia.

Mitt forberedende kurs i meditasjon består for tiden av to moduler: 1. modul er 100 % fysisk og består i avslapning og pusting. Jeg har heldigvis et helt liv å øve på, men hvis jeg skulle ha gitt meg selv en karakter akkurat nå, så tror jeg at jeg hadde liggi an til en tålelig C. Jeg har et innebygd stressparameter i form av en nakke som lager knekkelyd når jeg puster dypt nok. Skjer det, så vet jeg at halsen må strekkes, skuldrene senkes og muskler tøyes. Det knekker litt mye om dagen, så jeg har en vei å gå.

2. modul har sneket seg inn som et valgfag jeg har snust på over lengre tid, men ikke vært helt sikker på om er helt meg; nemlig minimalisme. Jeg fant en dokumentar om The Minimalists på Netflix, og selv om jeg ikke akkurat satt og tok notater, så skjedde det noe med meg. (Anbefaler denne snutten også.) Før jeg la meg søkte jeg opp podcasten deres, og dagen etter lyttet jeg til en episode mens minstemann sov. Jeg har jo lest og fått med meg glimt av hva minimalisme dreier seg om tidligere (og følt at det  har vært helt ekstremt), men nå var jeg moden for budskapet; for mange ting er overveldende, jakten på nye ting er utmattende og overforbruk er belemrende for både kloden og psyken vår.  I det øyeblikket jeg begynte å tenke over alle tingene (som ikke enda har fått sin plass i denne nye leiligheten) vi forholder oss til i hverdagen som skaper STØY og ikke ZEN, så skjønte jeg at her er jeg inne på noe. Hvis jeg skulle ha meditert i den berømmelige lotusstillingen her og nå, så hadde jeg slitt med å finne et egnet sted som ga meg den roen som jeg trenger for å sone ut. Jeg er ganske sikker på at meditasjon hadde vært enklere å gjennomføre, hvis jeg ikke måtte ha rydda først for å få det til. Så det er egentlig det jeg gjør nå; rydder plass til meditasjonen.

Så det er flere veier til ooooom!

I tillegg til å bli kvitt alt jeg kan av ting vi ikke bruker eller trenger, så har jeg bestemt meg for å skape en “capsule wardrobe” denne høsten/vinteren med veiledning fra en minimalist som ikke bare kler seg i grått, hvitt og sort (for det hadde vært døden for meg):

Hvordan det går skal jeg komme tilbake til! Målet er i alle fall å ikke bruke så mye tid hver morgen på å lete etter noe å ha på seg, som jeg gjør nå.

Noen som har erfaringer fra å lene seg mot en mer minimalistisk livsstil sånn i det daglige? Jeg vil gjerne høre!

Alice-in-Paris_Tastemade

Alice in Paris

Jeg ramla over disse sjarmbombene av noen småfilmer på Tastemade, og er så glad for at de er blitt gratis for alle på YouTube. Den første serien om Alice in Paris er Ameliéinspirerte episoder hvor Alice tipser om de aller beste (og ukjente) stedene å spise, oppleve og se i Paris. Jeg har kun vært i Paris én gang, og jeg følte meg så klønete og fremmed der. Men etter å ha sett disse snuttene så fikk jeg lyst til å gi det et nytt forsøk.

Hurra og heldigvis har de begynte å legge ut episoder fra sesong 2 – og jeg legger ved de to nyeste episodene her, for de er bare så brilliant laget (og blir så imponert over skuespillertalentet til lille Alice – se alt hun uttrykker uten et eneste ord!).

Og i denne episoden om søsteren sin…sjekk fargene! Fargene i den episoden gjør meg heeeeeelt ør!

Bon appétit!

vakreste rosene

Stort og smått fra juli:

Ett ord: SOMMERFERIE! Å være sammen med den lille familien min var helt nydelig. Jeg synes vi er skikkelig flinke til å ikke la ferietid være synonymt med mange planer. “Hva skal dere i sommerferien da?” er et spørsmål som gir meg kløe over hele kroppen. (I samme gata som “Hva gjorde du i helgen, da?”) Planer er fint, men fritid er bedre. Eller sagt på en annen måte: jeg vil ikke planlegge bort fritida mi. Og jeg vil faktisk sove bort sommernatta, rebelsk som jeg er.

Pakkepost fra Sophie med verdens kuleste (og velsydde) nett! Jeg heier sånn på folk som tar evnene og idéene sine på alvor ved å gå til verks; nå har Sophie fått seg nettbutikk og jeg har handla ett nett til og sikler jo på enda flere (som dette rosa). Da jeg handla nytt nett fikk jeg teste hennes nyeste kreasjoner innen ørepynt og belte på kjøpet (jepp, jeg er HELDIG!) og da ble jeg jo helt tullerusk (eller tasseldusk). Hei, hå kan det snart bli jul igjen, så jeg kan ønske meg flere til under treet?!

Endelig nye kjøkkenstoler. Her var jeg litt i tenkeboksen, på grunn av prisen. Jeg er ikke så opptatt av å eie dyre (eller trendy) ting. Men jeg vil ha skikkelige ting, når jeg først skal bruke penger på noe som helst skal vare “evig”. Så til slutt gikk restskatten med til nye stoler fra Muuto. Jeg gjør jo alt jeg kan for å få farger inn i livet, og jeg hadde en stund der lyst på rosa, men jeg gikk for en av mine favoritter som er lys turkisblåjadegrønn (alle kjenner til den fargen?! 😉 ).

Masse kreativitet, men på barnas premisser. Jeg har ikke tatt i et eneste voksenprosjekt hele sommeren, men fått brukt pæra kreativt likevel. Det har vært et rikt fantasiliv. Jeg har blant annet fått være krokodille, katt, baby og hest, og stemmen til samtlige kosedyr her i huset. Jeg har vært snill lege og tålmodig pasient. Vi har lekt med maling, plastelina, pynt, klistremerker, neglelakk og masse annet – og hele poenget har vært å ikke ha noen regler på hvordan man leker med de tingene. Det skal jeg skrive mer om en annen gang!

Vi har fått lest litt mer i bøker sammen, rett og slett fordi det har vært mer tid til de langsomme aktivitetene. Jeg skal dele noen nye favoritter senere, men viser et lite glimt av en jeg liker godt på grunn av streken. Og sjekk den glade rosafargen! Lover bra, eller hva?

Dett var dett inntil videre! Sommeren er jo ikke ferdig, bare fordi sommerferien er det. Men jeg gleder meg til dager som sklir gradvis over i skarpere luft og en hverdag som fortsatt bærer preg av et slags rolig tempo.

mistahodet

Status i hodet: meditasjonspraksisen min

Nå har det gått en liten måned siden jeg bestemte meg for å begynne med meditasjon.

Jeg ønsket å meditere 10 minutter hver dag (ved å bruke en app som heter Daily Calm). Denne har jeg fått brukt kanskje tre ganger, og de gangene har klokka allerede bikka over midnatt og jeg har sovna underveis. (#feilfinfeiler) Fordi jeg ikke har meditert “etter boka”, så har jeg tillatt meg selv å redefinere hvordan meditasjonen kan ha en plass i hverdagen min likevel. Det er jo det som alltid stopper meg fra å komme i gang med nye vaner/rutiner og prosjekter; jeg blir så enten eller. (Og ender opp med ingenting.)

Her er derfor noen eksempler på meditasjon som fungerer for meg akkurat nå:

1.

Jeg gjør et poeng ut av å puste dype magadrag når jeg merker at jeg holder pusten. Av en eller annen grunn har jeg alltid vært litt redd for å PUSTE høyt, som om jeg har noen skam relaterte issues i forhold til å skulle sukke, stønne, puste eller pese (er det flere enn jeg som har holdt pusten på joggetur, når man møter folk på veien?!). I alle fall – her hjemme slipper jeg pusten løs så ofte og høyt jeg klarer. Ikke på en klikkings måte, men en måte som resetter meg og som får meg til å huske at lungene mine eksisterer. Faktisk.

2. 

Jeg fokuserer ikke på hvor sliten eller overvelda jeg er, men prøver å tenke på alt som gir meg energi og liv (mye!) og sender tankene dit. Hvis jeg først skal ha et hode fylt med mange tanker, så vil jeg i det minste at det skal være de gode tankene. Sagt på en annen måte; jeg øver meg på å la lufta gå ut av alle grublete, grumsete og angstfremkallende tankebobler/ballonger.

3.

Forenkling av hverdagen. Og her har jeg mye å hente! Så mye at jeg blir reint inspirert:) Bare tanken på alt jeg kan forenkle i det daglige gir meg større lunge- og hjernekapasitet alene. Når sommerferien er over tenker jeg å starte så smått med å forenkle alt som har med mat å gjøre. Planen er å lage glass med havregrøt over nattan, sånn at jeg vet at jeg alltid får spist (god og nyttig) frokost, og at det bare går på autopilot. Mye penger å spare her også, siden jeg ofte ikke får spist før jeg er ute av døra og i nærheten av en café.

Det var de tre store hittil, men dette er bare starten merker jeg!

kissthewall

Klokt og komisk om kjærlighet

Alain de Botton poppa opp på radaren min i 2010, og jeg følte meg nesten som en slags disippel deretter; han var et friskt pust som brukte den tunge filosofiutdannelsen sin til å skrive bøker, holde foredrag og opprette The School of Life. Jeg beundrer måten han har gjort filosofi relevant og tilgjengelig  for oss alle. Apropos forrige blogginnlegg: jeg slukte boka hans How Proust can change your life og kjøpte alle bøkene hans etter det.

Men dagens tips er en samtale han har med designguruen Debbie Millmann om sitt nyeste bokprosjekt, hvor han i kjent stil hjelper oss å forstå menneskelige fenomener på en mer opplyst måte…denne gangen kjærlighet. Han er klok og morsom, og skriver og snakker om menneskelig atferd på en måte som alltid får meg til å tenke at det å være menneske er ganske så fornøyelig (og veldig komisk, egentlig).

En god smakebit får man også her:

Ibsen

Leseføll (ikke hest, altså)

Mitt forhold til bøker er feilfint og i mange år tenkte jeg at jeg ikke hadde et korrekt forhold til bøker. Det vil si; jeg antok at jeg ikke leste nok eller de “riktige” bøkene. Jeg hadde en opplevelse av at bøker, for noen, ble brukt som en intellektuell rustning. At ved å ha lest såkalte store verk, så kunne de smykke seg med en slags tittel; at de var innvidde og som om noe av genialiteten til forfatteren nå hadde gnidd over på dem. Bøker ga meg en følelse av prestasjonsangst. Jeg gikk inn i dem med en forventning om at jeg ikke kom til å lese dem riktig (som i at all symbolikk skulle gå meg hus forbi, og at jeg med det pr. definisjon var svinet i “perler for svin”.) At forholdet mitt til bøker derfor var en smule anstrengt, er ingen underdrivelse.

Den versjonen av meg selv stammer fra tidlig ungdomstid og godt inn i 20 årene. Noen ganger lurer jeg på om skole ødela lesegleden for meg, da bøker som ble presentert som pensum alltid var tunge klassikere og måten disse skulle tolkes på syntes å være skrevet i stein (hei dere, legg merke til tunge ting symbolikken jeg lirer av meg her da!). På den tiden var jeg ikke mer reflektert enn at jeg gjorde feilslutningen om at alle bøker hadde en fasit og at jobben var å lese bøker og komme frem til det ene riktige svaret. Og selv om skolesystemet langt på vei underbygget min umodne sort/hvite innstilling til hvordan man lykkes i livet (lær deg å svare riktig på alle spørsmålene, ikke still spørsmål, vær flink og bli usynlig og dermed også beskytta mot ubehagelig kjeft eller oppmerksomhet), så ble jeg også veldig provosert av opplevelsen av at de som leste bøker fremstod som  j…. pretensiøse. Så jeg meldte meg ut av hele bokklubben, så og si.

Men så fant jeg tilbake til bøkene, mye med god hjelp fra verdens beste bror fra en annen mor, som er den mest beleste personen jeg kjenner. Han begynte å gi meg bøker til jul og bursdager, med kort som sa  “Denne er jeg sikker på at du vil like” og han hadde alltid rett. På tampen av 20 åra fikk jeg dessuten en sjelevenn av en venninne, som også traff spikeren med alle sine bokgaver (hei Irene!). At bøkene plutselig ble lest med en personlig interesse var helt nytt for meg. Jeg leste og jeg følte meg bekrefta. Jeg leste og jeg følte meg forstått. Jeg leste og jeg følte meg bedre. Jeg mistenker dessuten også at lesegleden kom som følge av å være litt eldre, og at bøkene jeg leste traff godt med hvor i livet jeg var.

Som i alle andre forhold man har i livet, så er det klokt å legge premissene for dem selv. Mitt forhold til litteratur er at jeg kun leser akkurat hva jeg føler meg kallet til der og da, her og nå. Jeg er ikke en belest person, men jeg har en sabla god følelse på hvilke bøker som treffer den nerven jeg liker å stimulere. Jeg leser for å få flytfølelse; ikke forvirring. Jeg leser aldri krim, uansett hvor populært det er, fordi jeg er utstyrt med en fantasi som går i sjokk av ting som er skummelt. Jeg leser for å bli klokere, men ikke for å fremstå som smart. Jeg leser ofte for å føle meg mindre alene i noe, og noen ganger leser jeg for å huske hva min egen stemme faktisk høres ut som, gjennom en annen.

Nå er det sånn at jeg kan luske rundt i bokhandleren og plukke ut en bok på måfå, og det er en egen glede i seg selv å slå opp et random sted og lese noen linjer og kjenne at jo, denne treffer.

Akkurat nå er alle bøkene mine i boden (sammen med hobbyartiklene mine, så det begynner å bli en irritasjon at jeg ikke har tilgang til dem) – men når de kommer opp i kåken vil jeg dele noen av mine favorittbøker!

Og jeg vil gjerne vite; har du lest en bok som rommet deg på en helt spesiell måte, eller resonnerte spesielt godt? Del med meg!