kaffepåhjernen

Om å slutte med kaffe (haimusikk)

Jepp.

Det føles jo nesten litt prematurt å gå så hardt ut etter kun to uker uten kaffe (og det faktum at jeg på den korte tida allerede har drukket en kaffe…). Men! Jeg mener alvor, folkens.

Jeg tenker at det kunne være verdt å dokumentere og dele hvorfor jeg ønsket å slutte, og hva jeg allerede har fått av tilbakemeldinger fra kroppen (og ikke minst hodet!) på mindre koffein.

Nå høres det ut som om jeg heller nedpå flere liter kaffe om dagen, og det er veldig langt fra sannheten og har aldri vært et problem. Jeg er en sjokolademelkjente (på min HALS) og liker ikke “vanlig” sort kaffe, så når jeg refererer til kaffe her så snakker vi om kaffe mocca (og aller, aller helst den fra Åpent Bakeri – med Pascal sin som et utmerket substitutt – begge laget på ordentlig kvalitetssjokolade). Så er det sikkert noen som allerede tenker “Mother MOCCA, det var en dyr vane!” og det har det også vært, men det er ikke pengene som motiverer meg til å slutte.

Da jeg var gravid første gang, kuttet jeg så godt som ut kaffe, og hvis jeg drakk en så valgte jeg en decaf fra Kaffebrenneriet. Det var mest av alt av hensyn til babyen min, for jeg var av den urolige og engstelige typen (hva gjaldt alt som skulle skje med den lille i magen MIN og ansvaret jeg følte med hensyn til det). Under permisjonstiden ble derimot inntaket større desto mange og lange trilleturer jeg fikk (veldig, veldig mange), og trilletur (for å sove) + podcast + mocca var et hellig rituale som var bare mitt og som jeg absolutt elsket (og trengte). Det er jo her jeg begynner å høres ut som en herionmisbruker, men det ritualet var så rikt for meg at hvis noen av komponentene uteble så ble jeg så gretten at jeg nesten ikke klarte å ta meg sammen. Og det var noe jeg hadde irritert meg over hos andre; jeg husker et utdrikningslag hvor en av deltakerne var så kort og irritabel, helt til hun fikk vin i glasset – hun skifta helt personlighet i det sekundet og tok plutselig kjempestor plass og var SMØRBLID – og jeg tenkte; sånn skal jeg ALDRI bli. Men så ble jeg jo litt sånn. Bare med sjokoladebart.

Så den største motivasjonen min for å kutte ut kaffe er at jeg ikke vil være avhengig av noe på den måten at det går utover humøret mitt hvis jeg ikke får det. Det er selvsagt mye (MYE) bra mine kaffestunder har gitt meg også, men jeg er klar for å gjøre dem til sjeldne begivenheter og ikke daglige bestrebelser.

Så! Etter en helt horribelt hormonell fredag (inklusiv kaffe) gjorde jeg to ting; meldte meg på et kurs hos banebrytende Claire Baker og lovet meg selv en pause fra alt som forverrer følelsesmessig berg- og dalbane; og det enkleste da var å gi opp kaffe. Kun få dager uten  (og la meg bare opplyse om en annen ting også: jeg pleier å be om halv shot med espresso, så dette er på bakgrunn av et nokså lavt, men regelmessig, koffeininntak) merket jeg markante forskjeller. Jeg var roligere og mye mindre rastløs. Jeg følte meg langt mer “jorda” enn reaktiv. Jeg følte meg lettere i kroppen, og smakssansen kjentes skjerpet ut. Jeg følte meg rett og slett bedre på såpass mange ting at jeg konkluderte med at dette var verdt “offeret”. Og jeg er sikker på at jeg vil legge merke til enda større forskjeller jo lengre jeg holder meg koffeinfri. For her er jo greia; jeg tror ikke på at alle mennesker reagerer eller tåler ting likt. Jeg er ganske sikker på at jeg er typen som tåler koffein skikkelig dårlig (som da jeg var helt rookie i kaffebarlandskapet i 2006, rett før jeg skulle starte studiene igjen, og trodde at “dobbel mocca” var dobbelt så mye sjokolade – rein, naiv super ønsketenkning – og noen skritt lengre ned i Bogstadveien trodde jeg at jeg hadde et slags panikkanfall fordi jeg grua meg til studiestart og at hjertet var så vettskremt at det ville hoppe ut av kassa og foran 12 trikken… Men neida. Det var espressosjokk.)

Jeg skal fortsette å overvåke endringene underveis, og er helt ærlig litt stolt av meg selv som har tatt valget. Nå er det omtrent en million andre ting jeg har forbedringspotensiale på, men koffeinkutt skal gi krutt til resten:)

papirpoesi

Om å være helt i rute

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så fikk jeg plutselig tilgang til bilder som jeg hadde på min første blogg (starta i 2007), og det har vært så interessant å titte igjennom dem og mimre. Men det har også vært utrolig morsomt å se livet sitt litt bakover, og egentlig kunne konkludere med at de tingene jeg brant for da, er fortsatt dem jeg brenner for i dag. Det var et morsomt, men ikke overraskende gjensyn med gammel papirpoesi og starten på å bli tryggere med tusjer og garn.

Men det som slår meg mest, er hvor lett gjenkjennelig behovet for å skape noe alltid har vært, og at det ALDRI har vært motivert av noe utenfor meg selv. Det har alltid vært så ENKELT å finne inspirasjon, når jeg har vært tro til mitt eget uttrykk og impulser. Eksempelvis; hvis det var noe jeg ramla over (sikkert ikke tilfeldig heller) som trigga inspirasjonen, så ga jeg meg selv alltid grønt lys, uansett om dette var på siden av det jeg kunne fra før eller identifiserte meg med. Så hvis jeg forvilla meg inn på en garnbutikk, og ikke klarte å motstå noen nøster i nydelige farger, så kjøpte jeg dem selv om jeg verken kunne hekle eller strikke på den tida. Hvis jeg var på bruktbutikken og kom over en haug med gamle papirer, postkort og sort hvitt bilder av svensk opphav, og alle andre tenkte “Hva skal du med det derre der!?”, så visste jeg at selv om jeg ikke helt visste hvorfor jeg måtte ha det med hjem, så var det jo helt sikkert at det skulle bli med akkurat meg hjem. Og jeg husker fortsatt hvordan jeg følte meg, da jeg hadde bytta jobb og fått helt annen rute med trikken – og trikken min stoppa rett ved Andvord,  kunstmaterialebutikken i Tollbugata (som jeg tror er blitt nedlagt). Det føltes ut som en tillatelse og invitasjon til å titte innom en sånn butikk (her hadde jeg tydeligvis noen sperrer; jeg tenkte nok at jeg ikke egentlig kunne henge der, uten minimum tegning, form og farge i baklomma), og da jeg kom innafor døra var jeg kort og godt frelst. Omringet av farger på alle kanter og i alle varianter som fantes. Jeg hang mest ved de snurrende stativene proppfulle av tusjer, og senere luska jeg mye ved oljepastellene…ah! De deilige oljepastellene!

Og i dag er alt dette helt enkelt meg. Og det bare baller på seg jo eldre jeg blir.

Jeg starta denne bloggen med et innlegg om at det aldri er for sent.

Men det er like viktig å huske at du alltid har vært helt i rute.

egg2007

11 år gamle påskebilder

For en ufattelig takknemlig greie det er å finne ut at de gamle, gamle bildene fra min første blogg (Lykkeliv) plutselig lå tilgjengelige på googlekontoen min (selv om jeg, av en eller annen dårlig grunn, slettet bloggen et pinglete øyeblikk). Jeg ble helt sentimental av å bla igjennom dem, og jeg husket godt hvilke blogginnlegg bildene handlet om og akkurat hvordan jeg hadde det på den tida. Den tida var FIN!


En utrolig koselig luksusreise jeg tok de årene jeg studerte (og etterpå også for så vidt), var å reise til farmoren min i Hallingdal de første dagene av påsken. Herregud så mye jeg savner det. Vi spiste småmat (det gjør vi fortsatt når jeg er på besøk, for det er noe av det aller beste jeg veit) med lefsekling fra de klassiske Figgjoskålene hennes, og satt ved kjøkkenvinduet og snakket om absolutt alt mulig. Når jeg skriver dette ned nå, og tenker over det på nytt; herregud så heldig jeg har vært med både min mormor og farmor. Lyttende, rommende damer som veit å ha gode samtaler.

Vi hadde alltid noe godt til kaffen (og jeg som ikke egentlig drikker sort kaffe, syntes den smakte sammen med henne), og satt i hver vår myke stol ute i stua hennes med noe håndarbeid. Det var farmor som lærte meg å hekle, og det er farmor som er min største motivasjon til å lære å strikke – for det er noe hun mestrer med glans (og lærte da hun var, typ, et lite barn) og jeg har lyst til å føre de “genene” videre (min mormor derimot er ikke typen som strikker, men hun har et helt annet sett med magiske evner; eksempelvis å finne de fineste og mest solide tingene i bruktbutikken. Jeg er helt sikker på at jeg har bruktbutikkdilla fordi jeg er i slekt med selveste dronningen av bruktfunn).

Apropos det siste. Påsken 2007 satt vi oss på bussen og dro til Gol for at jeg skulle få slukket bruktfunntørsten på den lokale Fretex (feilfin felttur anno 2007 der altså). På den tida hadde jeg startet en nokså betydelig uglesamling, og fant blant annet denne meksikanske herligheten. Farmor var fnisete, men ellers veldig profesjonell blogghjelp, og vi tok mange flere bilder enn dette den dagen (men hvor er de bildene nå, mon tro…det er jo helt krise å tenke på at jeg ikke har tilgang på den maskinen som de ligger på). Jeg ser på disse bildene og kan nærmest lukte parfymen hennes (elsk), kjenne hvor silkebløte de hendene er, lyden av strikkepinnene hennes fra stolen ved siden av min, den ubeskrivelige deilige rutinen vår med tid til å gjøre alt langsomt. De påsketurene ga meg noe jeg håper jeg vil kunne gi videre når jeg blir gammel; å bli og være en person som noen mer enn frivillig ønsker å tilbringe sin tid med.

påske

Påskespesial

Er det flere som savner den litt gamle måten å blogge på? I alle fall den gamle måten jeg pleide på blogge på:) Man tok liksom bare litt tilfeldige bilder av det som var rundt seg, og så var det ikke så mange ord nødvendigvis – men likevel mye mat for øynene og sjelen. Jeg prøver meg på et sånt innlegg her; a la påskespesial!

På den ene veggen på kjøkkenet har min lille, store kunstner fått sin egen gallerivegg. Da hun kom hjem med denne fra barnehagen var hun så gira på å gi den til meg, at hun nesten sprakk. Hun er inne i en periode nå hvor det er stort fokus på alt som er skummelt (hun sier det ordet og hele ansiktet hennes endrer seg – munnen blir til en trutmunn og hun ser dels oppglødd ut og dels skremt ut), og dette maleriet var ment å være skikkelig skummelt. Det er gøy å se at hun nå maler mer figurativt; at hun helt sikkert føler større mestring i det å tegne og male det hun har sett for seg i hodet sitt. Jeg har døpt maleriet Påskekrim og elsker det selvsagt!

På kjøkkenbordet har vi pynta gåsunger med påskepynt. Det er en egenskap jeg har blitt mer og mer takknemlig for hos meg selv, og som jeg klapper meg selv på skulderen for – det at jeg veit akkurat hva jeg liker, og at jeg sørger for å omringe meg med (uten unnskyldninger) akkurat hva jeg liker. Påskepynten vår består i disse gamle trefigurene fra Etsy (kjøpt i fjor), og to garndottfugler og små påskekyllinger som stammer fra barndomshjemmet mitt (jeg kan til og med huske hvilken skuff de pleide å ligge i).

Saken er at jeg blir i så utrolig godt humør når jeg ser de grenene på bordet, og den fargerike gjengen som dingler ned fra dem. De er ikke trendy eller “riktige” på noen måte…akkurat som jeg liker det.

Størstemann liker å snakke til de ulike harene, og passe på at mammakaninene ikke henger så langt borte fra babykaninene osv. “Dette er pappa’n!” kan hun si, og så må han flyttes nærmere kjernefamilien og vips så er mesteparten av pynten samlet på ett sted og alt er vindskjeivt…akkurat som det skal være:)

Jeg håper alle har en nydelig påske og at dere får fylt på solkontoen og alle ander gode kontoer som påsken har å by på.

deterikkenoeåse

Et vers fra en låt:

Jeg har drømt om dem i det siste

blikkene jeg pleide å få

fra dem jeg jobba så hardt for at skulle se meg

men ingen kan se henne lenger nå

du veit de fotografiene

du aldri brydde deg om før

der du husker at du ikke følte deg bra nok

digg nok

feil lukt feil farge feil time hos feil frisør

nå ser du på henne og tenker

fy faen du var helt rå

se på deg nå

det jobber en fyr på fulltid

som vinker folka rett forbi

det er ikke noe å se her

det er ikke mer å si.

feilfinstrikker

Feilfin strikker (ikke enda).

Jeg går rett på sak; her er ting jeg skulle ha strikka, men siden evnene mangler så kjører jeg heller på med noe jeg føler jeg er ganske så god på: feilfin bruktfunn fæsjen!


Først ut er denne gule gladsaken, hvor selger har stylet den klassisk med mørke jeans til = kan ikke gå galt. Hva gjelder strikk, og cardigans/jakker spesielt, så elsker jeg oversize. Til denne jakka hadde jeg digga lyse jeans, stripete overdel og et eller annet massivt tilbehør, aller helst i lavendel –  et Nordlysarmbånd hadde garantert gjort susen (*ørliten reklame for egen butikk der!*). Jakka er til salgs på Etsy her.

Et strikket pencilskjørt? Jepp! Og med knapper og høyt liv?! Halleluja. Dette var ikke i min størrelse, men noterer meg å jakte videre. Til dette skjørtet hadde jeg tatt en tynn, lys olaskjorte oppi, og hvis jeg var heldig å ha noe sånt liggende; brukt et gammelt, smalt underskjørt med blondekant nederst under, så knepper man opp så mange knapper man er bekvem med et voilá! Sleng på et par røde conversesko (sannsynligvis med ketchupflekker på), som en skarp kontrast til det bugunderrøde. Skjørtet finner du her.

Nå begynner sikkert folk å falle fra, men heng med videre – om ikke annet for moro skyld. Denne genseren er klassisk feilfin; farger, mønster OG tekstur! Hurrastemning!  Denne ville jeg ha tonet ned med oppsatt hår à la en hårball, sorte jeans med høyt liv og et par perleøredobber med funky vri fra Tebrødjournalen.

Hvis du mestrer å lage cateyes på deg selv (jeg: aldri i mitt liv fått det til), så tar det genseren til nye høyder.

Gladsaken finner du her her!

Til slutt; den perfekte søndagsgenseren! Sleng den på og snurr et ensfarget skjerf rundt halsen (sort er kult – syrin enda bedre) + de buksene du trives best i = avslappa men fullstappa feelgood.

Vær så snill og ikke kjøp den før meg her.

Feilfin fæsjen over og ut:)

pleddzzzz

Ingen liker å bli (p)ledd av:

…jeg så nettopp ned på fanget mitt, hvor laptopen hviler, og så en bulk på buksa; buksesmekken var åpen. I en annen tid, før jeg fikk barn, så ville tanken på en åpen buksesmekk vippet meg helt av pinnen. Ikke hjemme i min egen stue, selvsagt, men ute i offentligheten – for som Virginia Woolf beskrev det:

The eyes of others our prisons; their thoughts our cages.

Nå føler jeg meg skråsikker på at hun ikke tenkte så mye på åpne buksesmekker da hun skrev de ordene, men jeg tolker dem i retning av at det er en angst for å bli avslørt på et vis; eller at man er redd for å bli sett – nesten uansett – for man har ikke kontroll på utfallet eller tolkningen. Hey. Dette visste jeg ville bli kronglete å beskrive uten eksempler, så la meg ta det tilbake til overskriften.

I fjor høst (tida flyr osv.) hadde jeg en visjon om å starte nettbutikk (som er her), etter lang grubling og sitting på gjerdet. Å starte en nettbutikk er for så vidt ikke så veldig tidkrevende i seg selv, men det å lage en nettbutikk som samsvarer med bildet man har i hodet sitt er en helt annen bløtkake. (Jeg vet at dette ikke er et vanlig uttrykk. Jeg liker bare hvordan det klinger.) Og med “bildet” mener jeg FANTASIEN om den PERFEKTE nettbutikken, med PROFESJONELT uttrykk og HIMMELSKT vakre produktbilder (og produkter da, ehem!).

Insert reality; prosjekt åpen buksesmekk.

Da jeg skulle ta bilder av pleddene mine (som jeg elsker og sikkert aldri kommer til å selge likevel), ble hele opplevelsen et kreativt kræsjkurs. Med noen få minutter til rådighet (jeg er ikke en som jobber spesielt bra eller effektivt under stress – spesielt IKKE på prosjekter som har med egen kreativitet å gjøre) og to kiwinett stappfulle med hekletepper, gikk jeg ut i nabolaget for å ta bilder av dem til nettbutikken. Allerede før jeg hadde gjort noe som helst kjente jeg på den boblende irritasjonen (les: frykten) over situasjonen; at premissene for fotoshooten (seriøst…jeg følte nok ikke at opplegget kvalifiserte som en fotoshoot heller ) var umulige å jobbe ut i fra (hei! Jeg heter Anne Linn og jeg er en kresen kunstner.) og at dette kom til å bli ræææææ-vah.

Det ble enda verre da jeg faktisk skulle dra ut pledd og finne steder og måter å fremstille dem på. Man skulle vel tro at jeg var så fokusert og løsningsorientert at jeg ikke tenkte så mye på at jeg gjorde dette utendørs, med potensielle (couldn’t care less) vitner. Men nei. Jeg var superstressa av fornemmelsen om at noen kanskje fulgte med på meg og at de vurderte innsatsen min som (ikke uttømmende liste): teit, artig, rart, irriterende, tullete, pretensiøst, strebete, patetisk og i beste fall “søtt”.

Så jeg ble bare mer og mer selvbevisst og mer og mer forbanna. Forbanna på sneiper på bakken. Forbanna på folk i parken. Forbanna på kameraet som lagde en avslørende klikkelyd da jeg tok bilder. Forbanna på egen udugelighet. Forbanna på IDIOTEN i meg som trodde at hun var av et sånt kaliber som i det hele tatt kunne tåle å lage og selge noe som helst. Jeg tok noen bilder i hui og hast. Stappa pleddene aggressivt (stakkars) nedi de triste kiwinettene og trampet trassig (og med gråten i halsen) i retning av samboer og barn (som heldigvis sov i vogna, og slapp å se moren sin være en trist klovn).

Prosjekt åpen buksesmekk er den ubehagelige følelsen av å bli latterligjort, uten at man forstår helt hvorfor. Helt til man forstår hvorfor. Jeg synes det er en never ending story å tåle muligheten for latterliggjøring i kreativitetens (eller livets, strengt tatt) ånd. Å være robust nok til å akseptere at, for noen, så er det man lager eller/og viser, litt vondt å se på. Kanskje litt pinlig. Noe en selv ikke hadde klart å stå for. Og det får være greit.

Men – dem om det.

Jeg er takknemlig for at jeg kjenner en liten håndfull med likesinnede som tåler min åpne buksesmekk. Og som forstår hvor klønete og famlende det i perioder er å være et skapende menneske. En som kan, i likhet med meg, gå i oppløsning over hvor amatørmessig det hele føles, og likevel velge å dele noe som er milevis unna FANTASIEN –  men som likevel er bedre i kraft av å være mer enn vakkert tankegods. For det kan alle ha.

Så jeg deler et bilde fra  “Ingen vil bli pledd av” fotoshooten min og håper det blir flere av dem fremover (bilder altså, ikke pledd).

workinprogress

Noe.

Jeg har et sånt øyeblikk for tida, hvor hjernen fungerer på et mer elevert nivå. Ikke at jeg plutselig er blitt så jævlig smart (hehehe, jeg liker å skrive det sånn, for da virker jeg ikke smart i det hele tatt), men at jeg kan tenke litt utenfor den spinnville grublekarusellen som ellers kaster meg rundt til jeg blir kvalm (…ikke så kvalm da…jeg har jo lært meg noen triks etter så mange runder på’n – jeg har OL gull i å kreeeenge med). Og her kommer det jeg har lært “der oppe”:

Noe er nok.

Noe, som kanskje er dét ordet i det norske språket som jeg ikke har koda inn som noe annet enn et fyllord; som nødvendig fugemasse som man bruker litt her og der. Men ingen har noen sinne (tør jeg påstå) måttet holde seg fast i en stol av synet av fugeverk (det er ikke engang et ord).

Men noe er mitt nye mantra.

Jeg er ferdig med alt annet enn noe. Noe skal forbli. Noe kan jeg alltid gjøre. Noe kan jeg alltid si. Noe kan jeg alltid lage. Noe kan jeg alltid gi. Noe. Noe. Noe.

Noe er nok.

Helt siden jeg var liten trodde jeg forventningen var så mye mer. Jeg koda verden inn som et umulig prosjekt å delta i. For noe var aldri nok.

Men jeg har laget låter av pinlig få akkorder. Så noe rakk. Jeg er ikke på radio, eller holder konserter. Men mamma synes jeg er en stjerne, og mammas mening er nok.

Jeg kan putte noen ord sammen, og få barna mine til å le. For kokk rimer på sokk, og noe som rimer er nok.

I det siste har jeg tenkt, at jeg vil tegne og male mer. Skrive og dele mer. Fortelle og bruke stemmen min mer. Så blir jeg redd, motløs og lei. Lei fordi stoppskiltet alltid kommer opp, og redd for at det betyr at ingenting noen gang vil skje. Men noe skjer alltid. Bittelitt fugemasse sprutes inn i et kreativt hulrom. Og der har dere et eksempel på en skikkelig ræva metafor. Men en ræva metafor er mer underholdende enn ingenting, og noe å bygge videre på.

Noe oppå noe er livet mitt nå.