pink wall

Blogging del 2:

Etter at jeg skrev innlegget “Blogging er sjenerøsitet” så begynte jeg å gruble videre; synes jeg det er flaut å kalle meg en blogger, eller er det rett og slett upresist fordi det er så forenklet?

For jeg tenker at jeg først og fremst er en som skriver og skaper, og har en plattform å dele det på. Plattformen er helt knall å ha, fordi det er motiverende å se resultater (faktisk synlig arbeid) her inne, men jeg er ikke plattformen min (jeg utretter, gudskjelov, mer enn jeg klarer eller vil dokumentere her inne). Det er nok fortsatt sånn at å betegne meg som en skribent/kreativ konsulent/feilfin filosof/inspirasjonsredaktør/låtskriver/kunstner er mer nøyaktig enn å kalle meg for en blogger. Men det som skjer her inne – at jeg har en blogg og lager innlegg på den – det er å blogge. På samme måten som at alle som har en bil og en gateparkering krever lukeparkering – men ingen går rundt og kaller seg for en lukeparkerer.  Hehehe, meg og mine halvræva allegorier.

Jeg tenker at jeg skal fikse litt på bioen min her inne, og presisere samme budskapet der. Ikke fordi jeg ikke vil bli kalt en blogger, men fordi jeg vil synliggjøre drivet bak en blogg. Som tar meg tilbake til innlegget om at blogging er sjenerøsitet; det er nemlig folk fulle av kompleks kompetanse og talenter som deler disse på nettet helt gratis. Og at de/vi/jeg skal føle på en flau bismak når noen kaller dem for blogger (med et hånlig smil i verste fall og som et stort spørsmålstegn i beste fall) er besynderlig.

Det er selvsagt mange blogger jeg ikke leser, fordi de ikke er min kopp te (og min er ikke alles kopp te heller!).  Men alle som har begynt å dokumentere NOE ved hjelp av en blogg, og som fortsetter med det, vil mest sannsynlig bli bedre i og på det de bruker tida si på (om det så er trening eller sminke – eller å reklamere for produkter de liker/er blitt bedt om å teste ut). Og den type innsats bør det i alle fall være mulig å respektere, selv om mange ikke fatter poenget (newsflash people: alt her i livet trenger heller ikke å begrunnes).

Det å ha en interaktiv journal/dagbok/skisseblokk på nett hvor man kan være kurator for eget innhold; det er jeg så utrolig takknemlig for at bloggen gir meg. Så døm meg etter innholdet her, men ikke på bakgrunn av at “jeg blogger”.

sproutedfaces

Fredagsgodteri

Inspirert av mine bloggvenner Mathilde og Sophie, så har jeg lyst til å bidra med noe grønt og spirende i disse vårtider. Det er heller trist ute på balkongen her enda, men noe morsomt er på vei til meg i posten + at jeg har noen planer om hva jeg vil gjøre i en hage (som jeg jo må få meg på sikt). Så her kommer litt smått og godt som jeg har funnet på Etsy i det siste:

Leire ansikter frø
1. De morsomste og mest kunstneriske “sprouting faces” jeg har sett! Måtte selvsagt rett i handlekurven og er på vei til postkassa mi nå. Makan til kul kreasjon. Jeg gleder meg til å vise dem til barna og til å sende noen fjes til folk i posten:) Fra fantastiske Kelsey Pike.


2. Nå er jeg litt over gjennomsnittet, tror jeg, glad i farger – og grønnsaker er jo en fryd for øyet. Men disse grønnsakene er i en klasse for seg selv. Hallo lilla brekkbønner og regnbuegulrøtter! (*Taster desperat “landlig beliggenhet” på Finn*) Slike frø kan man sikkert enkelt få tak i andre steder også, men disse er fra Smart Seeds Emporium


3. Da jeg ramla over dette tenkte jeg selvsagt på Sophie og at hun sikkert med enkle grep kunne laget noe liknende! Så smart og FINT med knebeskytterunderlag med vakkert (og vaskbart) trekk, til når man driver i bedene. Og for en fin, liten gave til en som er glad i hagearbeid. Dette er fra Homegrown handmade.

Det var det jeg rakk for denne gang. GOD HELG – og hagearbeid (om så kun i fantasien)!

bloggingersjenerøsitet

Blogging er sjenerøsitet

Det er i alle fall min erfaring, og mitt mål.

Da jeg satt på gjerdet i mange, mange år før jeg (eller strengt tatt samboeren min, som publiserte innleggene mine sånn at de ikke lenger stod med privatstatus her inne i wordpress) gikk live med denne bloggen, så var det mye støy oppi pæra mi om hva blogging var og ikke var. Om all kritikken bloggere fikk; i alle retninger – jo større og mer populære de ble. Og selv om jeg verken ville eller trodde at jeg stod i fare for å havne i kategorien blogger som ble fulgt av hundre tusener, så var jeg likevel redd for all hetsen og latterliggjøringen som jeg opplever at – fortsatt! – henger over blogglandskapet. Men…det er vel heller de som navigerer utenfor dette landskapet (fellesskapet) som føler seg bortkomne, og som derfor kritiserer? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg bryr meg nå lenger heller.

For mitt forhold til blogger, siden de dukka opp for nesten 15 år siden, var fullstendig hallelujastemning. Virkelig. Makan til gode (internett) vibber. Lassevis med inspirasjon, fellesskapsfølelse og et perspektiv på livet som man ellers ikke så. Jeg leste plutselig blogger fremfor magasiner (med mindre en blogger var på forsiden av magasinet!). Blogger opplevdes mer personlige og tilgjengelige – som gjorde innholdet hundre ganger bedre! Og det føltes som ekte sjenerøsitet. Det tenker jeg heldigvis fortsatt om alle bloggene jeg leser; hvor heldige er vi vel ikke som har kreative, driftige folk der ute som setter seg ned og skaper (for det er virkelig det; noe man må skape)  blogginnlegg for at andre skal ha noe fint å lese, se og som de kanskje til og med føler hjelper dem i sine egne liv!

Jeg husker da jeg leste forordet til boka “How to live: a life of Montaigne” av Sarah Bakewell (anbefales!) at hun understrekte at hvis han hadde levd nå, så hadde han garantert vært en blogger. Ikke verst selskap å befinne seg i, noterte jeg meg da. Det samme slo meg, da jeg ramla over boka De mina av Carl Larsson på Fretex, at det jo var helt innlysende at han var en blogger han også (han malte, skrev og delte om sin hverdag – sin familie spesielt – ved hjelp av det “sosiale” mediet som fantes på hans tid: kunst og bøker). Og er det ikke direkte pinlig at jeg hang meg opp i menn som kunne ha vært bloggere, for å enklere se for meg å være en selv? Men så har jeg jo også virkelig forstått at menn alltid har hatt større frihet til å uttrykke seg (og bli omfavnet for det) enn kvinner, og at det strengt tatt er dét jeg alltid har ønsket meg; opplevelsen av at man kan uttrykke seg OG bli tatt på alvor. Uten all mikk makket. (Les: at vi må overprestere, være likere menn osv osv osv.)

Jeg var redd for å blogge igjen fordi jeg var redd for kjipe merkelapper og kritikk (fra folk som IKKE leser blogger eller blogger selv vel og merke…snakk om bortkasta energi). Derfor var jeg også redd for at det skulle få uheldige konsekvenser hvis jeg blogga, og at jeg ville angre meg (en følelse jeg skyr som pesten).

Men fader heller.

Blogging er sjenerøsitet!

Og apropos; en dame som raust har gitt og som – heldigvis – bare fortsetter å utvide sitt kreative univers og vår tilgang til det er svenske Underbara Clara. Bloggen hennes har vært en av mine absolutte favoritter (og jeg er ikke akkurat alene om det!) helt fra starten, og hvis jeg skulle valgt en President for bloggere så hadde jeg valgt henne. (I det siste har jeg virkelig elsket dette og dette innlegget – gåsehudtekster som både gjør meg klokere og sterkere). Og jeg må ta meg kraftig i det: hvem trenger vel Montaigne eller Larsson som bloggalibi, når vi har en solid og uredd dronning allerede (og mange flere til og med)? For én ting er jo å stå for at man blogger. En annen ting er å tørre (og ikke minst tåle) å ta plass. Det burde ha vært pensum for alle jenter spesielt, å se hvordan Clara gjør SIN greie – og hvor majestetisk sterk og vakker plassen hun tar opp er blitt som følge av det.

fingerprint

Noe jeg veit.

2014:
Opptak på Iphone sittende i lotusstilling med gitaren oppi senga. Redd for å plage naboer med for høy gitarspilling eller synging. Stjålne videoklipp fra YouTube som er klippa sammen på nytt, fordi jeg fikk et bilde i hodet på hvordan jeg ønsket at musikkvideoen min skulle ha sett ut. (Men engstelig for å komme i fengsel pga copyright, så mye mulig jeg sletter den innen kort tid – uæ!)

Men ja. Godt nok. Og noe jeg veit at jeg veit.

2011:
Låt skrevet på morgenen 23.juli, spilt inn på samme måte som over – og video lappet sammen samme kveld. Sekundet jeg publiserte den dagen etterpå lå jeg i fosterstilling på sofaen og var så skrekkslagen (og i flere dager etterpå). Er det ikke helt IDIOTI?! Etter den verste terrorhandlingen på norsk jord, så klarer likevel den primitive angsten å slå inn fordi jeg deler noe jeg har laga og er redd for hva folk vil si – sånn type angst føles så EKSTREMT navle og egoistisk! Jeg fjerna videoen igjen senere i 2011, men lar den få en ny vår nå.

For noe er nok. Og noe jeg veit er at den låta faktisk traff et par mennesker, på samme måten som den traff meg da jeg skrev den.

Og jeg deler alt sammen fordi jeg snart er for gammel til å være så himla feig.

musikk

Du veit når du veit.

Jeg lapper sammen dette innlegget i hui og hast før jeg legger meg, for noe er for viktig til å vente til senere. Videoen nedenfor er ikke linka riktig mht oppsett av bloggen, men det får så være, det er helt uviktig.

Kort intro: Pharrell besøker en skole med unge talenter som gjør sin greie og lager musikk, og skal gi dem tilbakemelding på noe de har laget. Den delen av videoen jeg ikke kan få nok av starter syv minutter inn. Observer både han og studentene nøye. Sjekk kroppspråket i forkant av musikken, hvordan de snakker om hvem de er som artister – og ikke minst: når musikken deres blir spilt.

Jeg får så mange bølger med følelser og gåsehud om hverandre av hvor TYDELIG ansiktet til Pharrell avslører hvor musikken tar han (eller ikke tar han). For han veit når han veit.

Men det som gjør alt for meg er Maggie, som kommer helt til slutt. Maggie ER musikk, på samme måte som Pharrell er musikk. Hun trenger ingen til å fortelle henne at det hun lager er godkjent. Hun er ikke ute etter tillatelser til å gjøre sin greie. Hun beskriver at hun prøver å lage så mye musikk som mulig, fordi hun er full av den. Og når hun sitter der i stolen, og musikken hennes starter, så blir jeg helt rørt.

Hun klarer ikke å sitte stille. Hun forsvinner helt inn i sitt eget univers. Og Pharrell veit at hun veit.

….og du. Du veit du har noe som bare du veit også. Jeg kan ikke vente på å se hva du gjør med det!

XOXO – ANNE LINN