lisacongdonart

Favorittsitater (et utvalg)

I kveld følte jeg meg kallet til å smelle sammen et lite innlegg om og med noen av mine favorittsitater (slik som Sophie gjorde her i sin tid). For selv om jeg er litt lei av de masseproduserte sitatene som finnes i butikken, så er jeg på grensen til gal etter sitater i form av prints og bokstavpresseplakater. Da er det veldig fint å ha flytta inn i ny leilighet med litt flere rom enn vi opprinnelig hadde, sånn at jeg kan spre det glade budskap uten at man blir helt forvirra (kanskje). Dette blir tilfeldigvis også en aldri så liten reklame for den fantastisk inspirerende Lisa Congdon og et bittelite utvalg fra hennes Etsybutikk. Jeg ELSKER den dama…hundre grunner til det, blant annet disse kloke sitatene som hun har valgt å illustrere. (Og fordi jeg er en person som elsker det visuelle, så anbefaler jeg å se denne videosnutten av Lisa; jeg får aldri nok av sånne portretter. /hemmelig beskjed til Sophie: hør godt etter allerede fra starten!/) Det er forsåvidt helt skammelig at jeg viser disse mobilbildene av hennes kunst, for det er ikke spesielt godt lys på kveldene nå. Enn så lenge får de duge!

She who is brave is free.

Den plakaten er det første størstemann ser når hun står opp av senga si. Jeg har forklart henne hva den betyr, og den betyr nok ikke så mye for henne akkurat nå. Men det er altså noe av det mest grunnleggende jeg ønsker å “walk the talk” for barna mine. I både de små og store situasjonene man støter borti hvor man kjenner at man er redd. Å huske at hvis man lærer seg å tåle redsel, og komme seg igjennom den på et vis, så er gevinsten ikke bare at man er modig – men FRI!

 

You cannot swim for new horizons, until you have courage to lose sight of the shore.

Neste sitat ut er fra William Faulkner, og han henger over senga til minstemann. Da jeg skulle pynte litt opp på det rommet så ville jeg ha noe på veggen som minnet meg om hvilken bragd det har vært for meg å få to tette barn. Jeg har jo nevnt det før, at jeg syntes det var tøft å skulle ta seg av en liten baby, når “storesøster” fortsatt var så liten og trengte meg mye mer enn jeg følte at jeg klarte helt i starten. Dessuten, når man er gravid vet man aldri hvordan det svangerskapet blir på forhånd. Den lille i magen har ikke kommet ut i verden enda, men likevel krever den sitt i form av hvile (kan aldri få nok!) og kortere utholdenhet på det meste. Så man er mindre sammen med sitt første barn allerede under svangerskapet (og mitt svangerskap sammenfalt med barnehagestart – heisann store endringer på en gang!) Det er i alle fall noe jeg syntes var spesielt vanskelig med å få ett barn til så raskt; jeg likte så godt hvordan vi allerede hadde det. Så. Ja. Ordene til William gir meg både et skikkelig bjørneklapp på skulderen for at jeg la på svøm til noe som viser seg å være en HELT ny horisont nå (så gøy, så slitsomt, men SÅ verdt det!), men minner meg også på at det er andre horisonter som også venter på meg. (Nå fikk jeg en sånn amerikansk reklamestemme i hodet som sier: HORIZONS – go get a new one!)

Happiness is not found in things you possess, but in what you have the courage to release.

Les de ordene om og om igjen og rop et høyt HALLELUJA! (For det gjør nemlig jeg.) Sitatet fra Nathaniel Hawthorne kom inn i livet mitt da jeg søkte høyt og lavt etter noe som kunne gi meg et biiiiiiittelite dytt i ryggen – jeg var inne i en periode hvor jeg var helt utslitt av den konstante tvilen jeg følte når det kom til “mine greier” (les: min kreativitet, min stemme, min synlighet med mer). Jeg hadde blitt altfor god til å kverke en hver kontakt med intuisjonen min og magefølelsen min, sånn at uansett hva jeg følte så satt jeg der i den samme krampa og tenkte “men hva faen FØLER føler jeg da!?” Utmattende. Så leste jeg ordene til Herr Hawthorne og det var som å få en hemmelig gift som man kan gi til sine demoner, sånn at de krymper betraktelig i størrelse og får veldig lave stemmer som man ikke hører med mindre man er pent nødt. Det han sier resonnerer som en diger sannhet i kroppen min. Jeg blir bokstavelig talt letta (lettere) av å tenke på livet sånn: alt jeg går rundt og knuger på i angst av at det ikke skal bli mottatt på “riktig” måte (les: latterligjort, misforstått, brukt mot meg osv osv)  – det gjør bare vondt verre å holde det for meg selv. Og jeg elsker at han presiserer at det handler om mot her også  – for å gi slipp/vise verden noe som man selv står for eller har laget er ikke enkelt. I alle fall ikke i starten, tenker jeg. (Øve øve øve, prøve prøve prøve.) Det er i det hele tatt en vakker livsfilosofi uansett hvordan man velger å tolke ordene hans. For meg handler det om å leve ut i fra en generøsitet som er knytta til hva man faktisk har å gi som et skapende menneske.

Og med det runder jeg av dette innlegget. Håper sitatene ga et løft utenfor mine fire (siterte) vegger. Natta!

mistahodet

Status i hodet: meditasjonspraksisen min

Nå har det gått en liten måned siden jeg bestemte meg for å begynne med meditasjon.

Jeg ønsket å meditere 10 minutter hver dag (ved å bruke en app som heter Daily Calm). Denne har jeg fått brukt kanskje tre ganger, og de gangene har klokka allerede bikka over midnatt og jeg har sovna underveis. (#feilfinfeiler) Fordi jeg ikke har meditert “etter boka”, så har jeg tillatt meg selv å redefinere hvordan meditasjonen kan ha en plass i hverdagen min likevel. Det er jo det som alltid stopper meg fra å komme i gang med nye vaner/rutiner og prosjekter; jeg blir så enten eller. (Og ender opp med ingenting.)

Her er derfor noen eksempler på meditasjon som fungerer for meg akkurat nå:

1.

Jeg gjør et poeng ut av å puste dype magadrag når jeg merker at jeg holder pusten. Av en eller annen grunn har jeg alltid vært litt redd for å PUSTE høyt, som om jeg har noen skam relaterte issues i forhold til å skulle sukke, stønne, puste eller pese (er det flere enn jeg som har holdt pusten på joggetur, når man møter folk på veien?!). I alle fall – her hjemme slipper jeg pusten løs så ofte og høyt jeg klarer. Ikke på en klikkings måte, men en måte som resetter meg og som får meg til å huske at lungene mine eksisterer. Faktisk.

2. 

Jeg fokuserer ikke på hvor sliten eller overvelda jeg er, men prøver å tenke på alt som gir meg energi og liv (mye!) og sender tankene dit. Hvis jeg først skal ha et hode fylt med mange tanker, så vil jeg i det minste at det skal være de gode tankene. Sagt på en annen måte; jeg øver meg på å la lufta gå ut av alle grublete, grumsete og angstfremkallende tankebobler/ballonger.

3.

Forenkling av hverdagen. Og her har jeg mye å hente! Så mye at jeg blir reint inspirert:) Bare tanken på alt jeg kan forenkle i det daglige gir meg større lunge- og hjernekapasitet alene. Når sommerferien er over tenker jeg å starte så smått med å forenkle alt som har med mat å gjøre. Planen er å lage glass med havregrøt over nattan, sånn at jeg vet at jeg alltid får spist (god og nyttig) frokost, og at det bare går på autopilot. Mye penger å spare her også, siden jeg ofte ikke får spist før jeg er ute av døra og i nærheten av en café.

Det var de tre store hittil, men dette er bare starten merker jeg!

tanker

Klem på, Kolbein! Klem på!

I fjor sommer ramla jeg innom Bok Pod podcasten, hvor jeg ble så glad over å finne et intervju med poeten Kolbein Falkeid. Han er en favoritt, og jeg visste på forhånd at jeg ville ha stor glede av episoden. Det slår aldri feil hos meg; personer som er upretensiøse og med selvinnsikt, og som ikke tar seg selv for høytidelig – men som er drivende dyktige i det de gjør og tar sin skapertrang og kreativitet på alvor. En av mange ting han fortalte, var ordene hans far sa til ham da han var helt fersk som dikter;

Klem på, Kolbein! Klem på!

Det syntes jeg var et så fint og oppløftende budskap, at jeg tok det til hjertet selv. Jeg skulle ønske jeg var en person som ikke trengte pep eller bekreftelse inne i mellom på at jeg er på rett spor eller at jeg har noe å fare med. Sannheten er at det ofte har betydd at jeg har våget mer og trodd litt ekstra på meg selv fordi noen andre også gjør det. Det er lett å gå seg vill i eget hode, og miste troen på verdien eller validiteten av egne idéer og evner. Jeg liker godt uttrykket “believing eyes” som blant annet er brukt i denne artikkelen om gode parforhold;

Believing eyes is the experience of having one’s gifts and capabilities reflected back from a someone who we love, trust, and respect, who sees our beauty and goodness, and reflects it back to us, particularly during the times when we are unable to recognize our gifts ourselves. The practice of acknowledging and expressing another’s positive aspects, influences the perception of the person giving the feedback as well as the one who is on the receiving end.

Pappa Falkeid hadde troa på sønnen sin, og det synes jeg er rørende og sterkt med tanke på alle de vidunderlige diktene sønnen har endt opp med å produsere. Det er også interessant hvor mye enklere det er, synes jeg, å tro på andre enn seg selv.

PS: apropos feilfin; da jeg skulle legge inn lenker i dette innlegget oppdaget jeg at jeg hadde skrevet Kolbjørn i stedet for Kolbein. Flotte greier.

IMG_1986

Flere baller i lufta og løse tråder

Her i gården er det ikke sjeldent at leiligheten forvandles til et kreativt studio, og at man finner nye prosjekter i vinduskarmer, i bokhylla, under stuebordet, i garnkurven, utenfor garnkurven – ja, over alt egentlig. Etter at jeg ble mamma har jeg lært meg å akseptere to ting. Det ene er at jeg blir ulykkelig hvis det går for lenge uten at jeg får uttrykket meg kreativt på en eller annen måte. Det andre er å ha veeeeeldig lave krav til hvordan det kreative uttrykket tar form, fordi jeg som regel føler at jeg ikke har nok tid til alt jeg vil gjøre. Jeg har lært meg å bare sette i gang likevel, og på flere ulike prosjekter samtidig. På dårlige dager blir jeg veldig overvelda av mengden idéer jeg har, og opplevelsen av å ha for liten tid til å utføre dem alle sammen. Men poenget er å starte likevel. Jeg er langt mer harmonisk når jeg har flere baller i lufta og løse tråder å tenke på, enn når det er helt rent, pent og tomt i topplokket (= someone please call 911).  Tenkte det kunne være artig å dele noen bilder av prosjektene som fyller våre kvadratmeter for tida:

flekk

oppgradering gammelt fotoalbum

Prosjekt oppgradering av gammelt fotoalbum: starta høsten 2014.

Et gammelt, men ubrukt fotoalbum som jeg har sitti på i over ti år snart. Det hadde en flekk på bokryggen som jeg fant på å fjerne ved å veve inn fargerrike garn. Dette var en større prosess enn først antatt fordi man må være veldig forsiktig og nøysom, men jeg er snart i mål og synes det blir superfint! Jeg antar at albumet vil bli brukt til å dokumentere og samle et tema med bilder. Time will show.

oppgradering t-skjorte

Prosjekt vevd baseballskjorte fra HM: oppstart vinteren 2015.

Dette prosjektet var en direkte inspirasjon av den o’store fiberartisten (med mer!) Caroline Kaufman, som har skapt så mange rå plagg ved hjelp av mesh og garn. Jeg startet på mitt miniprosjekt (sammenliknet med Caroline) da datteren min var noen måneder gammel, og satt med dette i fanget mens hun sov inntil meg. En digresjon her er forresten at det er noe jeg er blitt veldig bevisst etter at jeg ble mamma; hvordan et håndarbeid har sin egen rytme og nærvær, og hvordan det kan bli en del av det fysiske minnet datteren min får etter meg og sine omgivelser etter hvert som hun vokser opp. Men tilbake til t-skjorta! Den er fortsatt ikke ferdig, men det nærmer seg. Jeg føler at jo nærmere jeg kommer slutten, jo mer leker jeg med tanken om å komplisere det ytterligere (det vil si, involvere mer garn). Vi får se. Og du kan se en oppdatering på instragam her.

IMG_1986

Prosjekt jeg maler på potetsekkstoff og kanskje broderer litt óg: oppstart våren 2015.

Først og fremst. Dette var veldig morsomt å teste, og noe jeg ønsker å prøve ut i flere og andre former senere. Her er jeg straks i mål og presenterer underverket her senere.

rett og vrang gone wrong

Prosjekt strikka lappeteppe: opptart høsten 2015 – men har mine tvil (les: manglende motivasjon) om å fullføre det.

Kort fortalt: for meg er strikking en form for guddommelig magi som jeg av en eller annen grunn ikke tror at jeg vil mestre (på et tilfredstillende nivå) i løpet av mitt liv. Utfordringen min med alt som har med strikk å gjøre er at fantasien min overgår alt jeg har av tekniske ferdigheter, og den kombinasjonen forandrer meg veldig effektivt fra en kreativ virvelvind til en destruktiv selvsabotør. Hittil i livet har jeg ikke kultivert nok tålmodighet (eller selvmedfølelse) til å ta fatt på mine strikkefantasier. Det påbegynte lappeteppet kan likevel bli realisert en vakker dag, men da mest sannsynlig som en manifestasjon på eget feilfint utviklingspotensiale. Mange tårer og tunge stunder er jeg redd for at det blir.

project life

Prosjekt dokumentere hverdagen i Project life format: oppstart vinteren 2016 – pågående for “alltid”.

Hvis Project life er et ukjent konsept ville jeg hoppa rett hit og hit for litt inspirasjon. Personlig er dette et prosjekt jeg tenker mest på, og gjør minst i forhold til – noe jeg har intensjoner om å gjøre noe med. Poenget for min del er ikke å dokumentere hver eneste dag eller uke (selv om man fint kan det om kan klarer!), men å ha noen utvalgte bilder (av de tre millionene jeg har tatt etter at jeg ble mamma…sa noen lagre i clouden?!) å se tilbake på. Selv har jeg allerede oppdaget at minnet mitt fungerer helt annerledes nå enn før jeg fikk barn, så jeg kommer til å sette ENORMT stor pris på at et knippe av dem blir satt i et album som er inspirerende å bla i i tillegg. Her gjelder det å starte, og ikke bli for opptatt av alle detaljer. For meg er det lettere sagt enn gjort, som også bildet over viser…

Jeg tror jeg gir meg her inntil videre, selv om det er mer å dele av uferdige prosjekter. De får jeg komme tilbake til! Nå skal jeg bestille bilder så sistnevnte prosjekt får den oppmerksomheten og kjærligheten den fortjener.

Just a (little) collection of unfinished (but ongoing) creative projects I have up my sleeve.

[/fusion_text][/fusion_builder_column][/fusion_builder_row][/fusion_builder_container]
IMG_0977

Det er aldri for sent

[fusion_builder_container hundred_percent=”no” equal_height_columns=”no” menu_anchor=”” hide_on_mobile=”small-visibility,medium-visibility,large-visibility” class=”” id=”” background_color=”” background_image=”” background_position=”center center” background_repeat=”no-repeat” fade=”no” background_parallax=”none” parallax_speed=”0.3″ video_mp4=”” video_webm=”” video_ogv=”” video_url=”” video_aspect_ratio=”16:9″ video_loop=”yes” video_mute=”yes” overlay_color=”” video_preview_image=”” border_size=”” border_color=”” border_style=”solid” padding_top=”” padding_bottom=”” padding_left=”” padding_right=””][fusion_builder_row][fusion_builder_column type=”1_1″ layout=”1_1″ background_position=”left top” background_color=”” border_size=”” border_color=”” border_style=”solid” border_position=”all” spacing=”yes” background_image=”” background_repeat=”no-repeat” padding=”” margin_top=”0px” margin_bottom=”0px” class=”” id=”” animation_type=”” animation_speed=”0.3″ animation_direction=”left” hide_on_mobile=”small-visibility,medium-visibility,large-visibility” center_content=”no” last=”no” min_height=”” hover_type=”none” link=””][fusion_text]

På trilletur langs Akerselva i fjor høst fanget dette budskapet oppmerksomheten min. Jeg aner ikke hvem som valgte å dra opp tusjen sin for å skrive akkurat de ordene akkurat der, men det føltes som om de var skrevet akkurat til meg.  Takk for pepp, gatekunstartist.

Opplevelsen av at noe er for sent; at toget er gått; at løpet er kjørt; at det ikke er noen vits i å gjøre/prøve/starte er en av mine minst foretrukne, men litt for kjente følelser. Den genererer apati i stedet for energi, spesielt hvis man ikke er raus med rommet for å feile underveis.

For egen del har det vært spennende å utforske hva som er det motsatte av tro. Å si at det er tvil har vært for enkelt. Å si at det er kunnskap har vært for smart. Å si at det er frykt har vært smekk i trynet nøyaktig. Frøken Fryktstein kan nemlig kamuflere frykt og feighet ved å pakke det stramt og pent inn i sitt intellekt. Det er ikke smart å tro. Det er best å vite.

Så her er ordene jeg trenger å høre selv:

Vær raus med troen din. Dryss den på deg selv og andre. Kultiver; kurtiser og server den en bedre middag i et enda bedre selskap. Ikke kast bort tid på å vurdere om den er for stor eller for liten. Ikke vær redd for å bruke den opp. Å ha troa er ekstremt undervurdert valuta på vitalitetskontoen, med avkastning i form av atferd som beveger deg i retninger du mest sannsynlig vil. En retning hvor friheten til å feile er selvsagt.

Tro meg.
Det er aldri for sent, du kan begynne nå!

A kind stranger wrote these encouraging words on a sign: “It is never too late. You can begin now.”

I needed to hear it, and I truly believe it. So here I am preaching it to myself as well.

[/fusion_text][/fusion_builder_column][/fusion_builder_row][/fusion_builder_container]