bloggingersjenerøsitet

Blogging er sjenerøsitet

Det er i alle fall min erfaring, og mitt mål.

Da jeg satt på gjerdet i mange, mange år før jeg (eller strengt tatt samboeren min, som publiserte innleggene mine sånn at de ikke lenger stod med privatstatus her inne i wordpress) gikk live med denne bloggen, så var det mye støy oppi pæra mi om hva blogging var og ikke var. Om all kritikken bloggere fikk; i alle retninger – jo større og mer populære de ble. Og selv om jeg verken ville eller trodde at jeg stod i fare for å havne i kategorien blogger som ble fulgt av hundre tusener, så var jeg likevel redd for all hetsen og latterliggjøringen som jeg opplever at – fortsatt! – henger over blogglandskapet. Men…det er vel heller de som navigerer utenfor dette landskapet (fellesskapet) som føler seg bortkomne, og som derfor kritiserer? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg bryr meg nå lenger heller.

For mitt forhold til blogger, siden de dukka opp for nesten 15 år siden, var fullstendig hallelujastemning. Virkelig. Makan til gode (internett) vibber. Lassevis med inspirasjon, fellesskapsfølelse og et perspektiv på livet som man ellers ikke så. Jeg leste plutselig blogger fremfor magasiner (med mindre en blogger var på forsiden av magasinet!). Blogger opplevdes mer personlige og tilgjengelige – som gjorde innholdet hundre ganger bedre! Og det føltes som ekte sjenerøsitet. Det tenker jeg heldigvis fortsatt om alle bloggene jeg leser; hvor heldige er vi vel ikke som har kreative, driftige folk der ute som setter seg ned og skaper (for det er virkelig det; noe man må skape)  blogginnlegg for at andre skal ha noe fint å lese, se og som de kanskje til og med føler hjelper dem i sine egne liv!

Jeg husker da jeg leste forordet til boka “How to live: a life of Montaigne” av Sarah Bakewell (anbefales!) at hun understrekte at hvis han hadde levd nå, så hadde han garantert vært en blogger. Ikke verst selskap å befinne seg i, noterte jeg meg da. Det samme slo meg, da jeg ramla over boka De mina av Carl Larsson på Fretex, at det jo var helt innlysende at han var en blogger han også (han malte, skrev og delte om sin hverdag – sin familie spesielt – ved hjelp av det “sosiale” mediet som fantes på hans tid: kunst og bøker). Og er det ikke direkte pinlig at jeg hang meg opp i menn som kunne ha vært bloggere, for å enklere se for meg å være en selv? Men så har jeg jo også virkelig forstått at menn alltid har hatt større frihet til å uttrykke seg (og bli omfavnet for det) enn kvinner, og at det strengt tatt er dét jeg alltid har ønsket meg; opplevelsen av at man kan uttrykke seg OG bli tatt på alvor. Uten all mikk makket. (Les: at vi må overprestere, være likere menn osv osv osv.)

Jeg var redd for å blogge igjen fordi jeg var redd for kjipe merkelapper og kritikk (fra folk som IKKE leser blogger eller blogger selv vel og merke…snakk om bortkasta energi). Derfor var jeg også redd for at det skulle få uheldige konsekvenser hvis jeg blogga, og at jeg ville angre meg (en følelse jeg skyr som pesten).

Men fader heller.

Blogging er sjenerøsitet!

Og apropos; en dame som raust har gitt og som – heldigvis – bare fortsetter å utvide sitt kreative univers og vår tilgang til det er svenske Underbara Clara. Bloggen hennes har vært en av mine absolutte favoritter (og jeg er ikke akkurat alene om det!) helt fra starten, og hvis jeg skulle valgt en President for bloggere så hadde jeg valgt henne. (I det siste har jeg virkelig elsket dette og dette innlegget – gåsehudtekster som både gjør meg klokere og sterkere). Og jeg må ta meg kraftig i det: hvem trenger vel Montaigne eller Larsson som bloggalibi, når vi har en solid og uredd dronning allerede (og mange flere til og med)? For én ting er jo å stå for at man blogger. En annen ting er å tørre (og ikke minst tåle) å ta plass. Det burde ha vært pensum for alle jenter spesielt, å se hvordan Clara gjør SIN greie – og hvor majestetisk sterk og vakker plassen hun tar opp er blitt som følge av det.

7 Responses

Add a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked*