Ingen liker å bli (p)ledd av:

…jeg så nettopp ned på fanget mitt, hvor laptopen hviler, og så en bulk på buksa; buksesmekken var åpen. I en annen tid, før jeg fikk barn, så ville tanken på en åpen buksesmekk vippet meg helt av pinnen. Ikke hjemme i min egen stue, selvsagt, men ute i offentligheten – for som Virginia Woolf beskrev det:

The eyes of others our prisons; their thoughts our cages.

Nå føler jeg meg skråsikker på at hun ikke tenkte så mye på åpne buksesmekker da hun skrev de ordene, men jeg tolker dem i retning av at det er en angst for å bli avslørt på et vis; eller at man er redd for å bli sett – nesten uansett – for man har ikke kontroll på utfallet eller tolkningen. Hey. Dette visste jeg ville bli kronglete å beskrive uten eksempler, så la meg ta det tilbake til overskriften.

I fjor høst (tida flyr osv.) hadde jeg en visjon om å starte nettbutikk (som er her), etter lang grubling og sitting på gjerdet. Å starte en nettbutikk er for så vidt ikke så veldig tidkrevende i seg selv, men det å lage en nettbutikk som samsvarer med bildet man har i hodet sitt er en helt annen bløtkake. (Jeg vet at dette ikke er et vanlig uttrykk. Jeg liker bare hvordan det klinger.) Og med “bildet” mener jeg FANTASIEN om den PERFEKTE nettbutikken, med PROFESJONELT uttrykk og HIMMELSKT vakre produktbilder (og produkter da, ehem!).

Insert reality; prosjekt åpen buksesmekk.

Da jeg skulle ta bilder av pleddene mine (som jeg elsker og sikkert aldri kommer til å selge likevel), ble hele opplevelsen et kreativt kræsjkurs. Med noen få minutter til rådighet (jeg er ikke en som jobber spesielt bra eller effektivt under stress – spesielt IKKE på prosjekter som har med egen kreativitet å gjøre) og to kiwinett stappfulle med hekletepper, gikk jeg ut i nabolaget for å ta bilder av dem til nettbutikken. Allerede før jeg hadde gjort noe som helst kjente jeg på den boblende irritasjonen (les: frykten) over situasjonen; at premissene for fotoshooten (seriøst…jeg følte nok ikke at opplegget kvalifiserte som en fotoshoot heller ) var umulige å jobbe ut i fra (hei! Jeg heter Anne Linn og jeg er en kresen kunstner.) og at dette kom til å bli ræææææ-vah.

Det ble enda verre da jeg faktisk skulle dra ut pledd og finne steder og måter å fremstille dem på. Man skulle vel tro at jeg var så fokusert og løsningsorientert at jeg ikke tenkte så mye på at jeg gjorde dette utendørs, med potensielle (couldn’t care less) vitner. Men nei. Jeg var superstressa av fornemmelsen om at noen kanskje fulgte med på meg og at de vurderte innsatsen min som (ikke uttømmende liste): teit, artig, rart, irriterende, tullete, pretensiøst, strebete, patetisk og i beste fall “søtt”.

Så jeg ble bare mer og mer selvbevisst og mer og mer forbanna. Forbanna på sneiper på bakken. Forbanna på folk i parken. Forbanna på kameraet som lagde en avslørende klikkelyd da jeg tok bilder. Forbanna på egen udugelighet. Forbanna på IDIOTEN i meg som trodde at hun var av et sånt kaliber som i det hele tatt kunne tåle å lage og selge noe som helst. Jeg tok noen bilder i hui og hast. Stappa pleddene aggressivt (stakkars) nedi de triste kiwinettene og trampet trassig (og med gråten i halsen) i retning av samboer og barn (som heldigvis sov i vogna, og slapp å se moren sin være en trist klovn).

Prosjekt åpen buksesmekk er den ubehagelige følelsen av å bli latterligjort, uten at man forstår helt hvorfor. Helt til man forstår hvorfor. Jeg synes det er en never ending story å tåle muligheten for latterliggjøring i kreativitetens (eller livets, strengt tatt) ånd. Å være robust nok til å akseptere at, for noen, så er det man lager eller/og viser, litt vondt å se på. Kanskje litt pinlig. Noe en selv ikke hadde klart å stå for. Og det får være greit.

Men – dem om det.

Jeg er takknemlig for at jeg kjenner en liten håndfull med likesinnede som tåler min åpne buksesmekk. Og som forstår hvor klønete og famlende det i perioder er å være et skapende menneske. En som kan, i likhet med meg, gå i oppløsning over hvor amatørmessig det hele føles, og likevel velge å dele noe som er milevis unna FANTASIEN –  men som likevel er bedre i kraft av å være mer enn vakkert tankegods. For det kan alle ha.

Så jeg deler et bilde fra  “Ingen vil bli pledd av” fotoshooten min og håper det blir flere av dem fremover (bilder altså, ikke pledd).

2018-03-14T08:25:54+00:00 March 14th, 2018|Tags: |4 Comments

4 Comments

  1. Susanna 14. March 2018 at 10:37 - Reply

    Men som jeg kjenner meg igjen i teksten din, veldig fin! Var ute i helgen og tok med kameraet, turte bare å ta det opp å knipse når menneskene rundt var ute av syne. Knipser så fort jeg kan for redd for at noen bekjent eller nabo skal se meg. Hva skulle de tenke? Det er jo et helt håplöst utgangspunkt.

    I utlandet går det veldig fint, for der jobber man under kortet turist og kan knipse i vei i alle mulige vinkler.

    Lurer på om det bare er en vanesak å bli vant til å fotografere blant folk.

    Uansett, lykke til med neste fotoshoot!

    • feilfin 16. March 2018 at 22:18 - Reply

      Jeg blir så glad – på en sånn bekreftende måte – av at flere kan kjenne seg igjen, og at man forstår at det er helt håpløst utgangspunkt hvis målet er å skape noe:) Titta nettopp gjennom en fin rekke med blogginnlegg hos deg, med spesielt fine bilder, så jeg håper du også bare kjører på videre! Takk for så fin kommentar og god fredag herfra:)

  2. Mathilde Nicoline 17. March 2018 at 12:27 - Reply

    Hei! Jeg har lett dette innlegget modne litt i bakhodet. Og som Susanna sier, du er ikke alene. Men jeg må også si; det går litt over, ikke helt, men litt. Jeg tar alltid mobilbilder av capuccinoen min og er ikke flau over det lenger, jeg tar også massevis med gatebilder av ting det kanskje er rart å ta bilder av, og det kommer litt ann på humøret, men generelt går det fint. (ikke meningen å presse inn selvpromotering, men her https://www.mathildenicolinebergersen.com/fine-art-1/ kan du se gatebilder i øverste prosjekt, men spesielt [scream] serien som er nesten nederst var morsom å fotografere, der fikk vi mange rare blikk, men det er bare å holde motet oppe. Det hjelper heldigvis å ikke være alene).
    Men jeg kjenner igjen den følelsen din så utrolig godt, når man prøver å være kreativ og ikke helt får det til, samtidig som man kjenner alle sine blikk i nakken. På kunstakademiet hadde vi åpne dører inn til atelierene våres og ikke lov til å henge opp gardin (brannsikkerhet), og det var et stort problem nesten alle av oss protesterte imot. Så det er ikke tvil om av privatliv er en fordel når man skal ut å prøve og feile litt.
    Litt ute av sammenheng, men jeg husker på et tidspunkt jeg satt i sola med en masterstudent og vi snakket vel egentlig om at vi ikke er ærlige nok med hverandre. Men hun sa en ting: “90% av alt vi lager er jo dritt”, apropos det å få til “noe”. Fordi man må kanskje lage 90% dritt for å få til 10% bra? Uansett hvor flink du er på en måte. Jeg tenker stadig på det hun sa når jeg ikke får til ting, man må igjennom det også.
    Rotete kommentar, vet ikke om jeg fikk sagt det jeg skulle si, eller om jeg bare snakket om meg selv. Uansett, her er den!

    • feilfin 17. March 2018 at 17:57 - Reply

      🙂 Jeg er helt med. Har faktisk et blogginnlegg i bakhodet om å tåle å være dårlig i noe, før man kan bli god. At det ikke finnes noen annen vei, hvis man håper å bli bedre og bedre i det man prøver på. (Ikke å misforstå som at man skal strebe etter å bli god i noe man ikke engang liker.) Å ta bilder blant folk er jeg derfor ikke så redd for i utgangspunktet; jeg elsker å dra frem mobilen og kamera hvis jeg ser noen kule motiver eller vil ta et familiebilde, liksom. Men å ta bilder som skal være “presentable” for nettbutikken, det var tydeligvis helt utenfor komfortsonen, og det handla nok om at jeg tok bilder av noe jeg har laga (og som jeg nok, rookie som jeg er, har lagt for mye av “meg” i – så hvis ingen liker dem, så liker de ikke meg – og det må jeg bare SLUTTE med her og nå hvis jeg skal selge noe som helst!). Det hadde nok hjulpet å hatt en sidekick den dagen! Jeg elsker forresten de bildene dine, de så jeg på første gangen jeg var inne på siden din – knaka litt ekstra i hjernen av motivene!

      Jeg er i alle fall blitt enig med meg selv om at jeg vil dele så mye jeg kan om hvordan jeg opplever det å skape ting. For det er jo en psykologisk krevende prosess synes jeg! KLEM!

Leave A Comment