Blogg 2017-07-30T23:07:50+00:00

Feilfin forelskelse: Sherri Lynn Wood

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

I dag ønsker jeg kort å introdusere enda et kreativt menneske som lar friheten til å feile ta henne i fantastisk frie og fargerike retninger. Sherri har egen blogg og bok, og sistnevnte har jeg ofte fremme for å lese om hennes filosofi rundt det å sy og quilte, men strengt tatt mest for å studere hennes visuelle tekstilunivers. Det er noe som blir tydeligere for meg jo eldre jeg blir, at den røde tråden i mitt liv (bokstavelig talt) er en nesten smertefull skapertrang. Jeg har lyst til å lære meg absolutt alt, og jeg har lyst til å dele det med alle! Å sy tepper appellerer veldig til meg fordi det er store lerreter å utfolde seg på; man kan smelle sammen mange forskjellige mønstre, farger og former – og at det ender opp med å være både vakkert og varmt, det er kunst for sjel og kropp. Sherri Lynn Wood

(source)

For å bli litt bedre kjent med henne og det hun gjør anbefaler jeg dette intervjuet og å ønske boka hennes til under juletreet. (Jeg bestilte min fra Amazon.) Jeg liker spesielt godt at hun har gjort så mye forskjellig, og fortsetter å leke seg med nye prosjekter. Et av dem er at hun lager tepper av klærne til personer som er gått bort, og har det som en terapiform for de etterlatte til å ta farvel på, samtidig som at man får muligheten til å skape og ta med seg noe nytt, nært og meningsfullt i prosessen. Jeg føler nok at det er en spesiell gave å ha som kunstner og håndverker; når man klarer å skape noe for og med andre, og at produktet blir levende gjennom å faktisk bli brukt…Vi quiltes med andre ord!

November 6th, 2017|Tags: , |0 Comments

Favorittsitater (et utvalg)

I kveld følte jeg meg kallet til å smelle sammen et lite innlegg om og med noen av mine favorittsitater (slik som Sophie gjorde her i sin tid). For selv om jeg er litt lei av de masseproduserte sitatene som finnes i butikken, så er jeg på grensen til gal etter sitater i form av prints og bokstavpresseplakater. Da er det veldig fint å ha flytta inn i ny leilighet med litt flere rom enn vi opprinnelig hadde, sånn at jeg kan spre det glade budskap uten at man blir helt forvirra (kanskje). Dette blir tilfeldigvis også en aldri så liten reklame for den fantastisk inspirerende Lisa Congdon og et bittelite utvalg fra hennes Etsybutikk. Jeg ELSKER den dama…hundre grunner til det, blant annet disse kloke sitatene som hun har valgt å illustrere. (Og fordi jeg er en person som elsker det visuelle, så anbefaler jeg å se denne videosnutten av Lisa; jeg får aldri nok av sånne portretter. /hemmelig beskjed til Sophie: hør godt etter allerede fra starten!/) Det er forsåvidt helt skammelig at jeg viser disse mobilbildene av hennes kunst, for det er ikke spesielt godt lys på kveldene nå. Enn så lenge får de duge!

She who is brave is free.

Den plakaten er det første størstemann ser når hun står opp av senga si. Jeg har forklart henne hva den betyr, og den betyr nok ikke så mye for henne akkurat nå. Men det er altså noe av det mest grunnleggende jeg ønsker å “walk the talk” for barna mine. I både de små og store situasjonene man støter borti hvor man kjenner at man er redd. Å huske at hvis man lærer seg å tåle redsel, og komme seg igjennom den på et vis, så er gevinsten ikke bare at man er modig – men FRI!

 

You cannot swim for new horizons, until you have courage to lose sight of the shore.

Neste sitat ut er fra William Faulkner, og han henger over senga til minstemann. Da jeg skulle pynte litt opp på det rommet så ville jeg ha noe på veggen som minnet meg om hvilken bragd det har vært for meg å få to tette barn. Jeg har jo nevnt det før, at jeg syntes det var tøft å skulle ta seg av en liten baby, når “storesøster” fortsatt var så liten og trengte meg mye mer enn jeg følte at jeg klarte helt i starten. Dessuten, når man er gravid vet man aldri hvordan det svangerskapet blir på forhånd. Den lille i magen har ikke kommet ut i verden enda, men likevel krever den sitt i form av hvile (kan aldri få nok!) og kortere utholdenhet på det meste. Så man er mindre sammen med sitt første barn allerede under svangerskapet (og mitt svangerskap sammenfalt med barnehagestart – heisann store endringer på en gang!) Det er i alle fall noe jeg syntes var spesielt vanskelig med å få ett barn til så raskt; jeg likte så godt hvordan vi allerede hadde det. Så. Ja. Ordene til William gir meg både et skikkelig bjørneklapp på skulderen for at jeg la på svøm til noe som viser seg å være en HELT ny horisont nå (så gøy, så slitsomt, men SÅ verdt det!), men minner meg også på at det er andre horisonter som også venter på meg. (Nå fikk jeg en sånn amerikansk reklamestemme i hodet som sier: HORIZONS – go get a new one!)

Happiness is not found in things you possess, but in what you have the courage to release.

Les de ordene om og om igjen og rop et høyt HALLELUJA! (For det gjør nemlig jeg.) Sitatet fra Nathaniel Hawthorne kom inn i livet mitt da jeg søkte høyt og lavt etter noe som kunne gi meg et biiiiiiittelite dytt i ryggen – jeg var inne i en periode hvor jeg var helt utslitt av den konstante tvilen jeg følte når det kom til “mine greier” (les: min kreativitet, min stemme, min synlighet med mer). Jeg hadde blitt altfor god til å kverke en hver kontakt med intuisjonen min og magefølelsen min, sånn at uansett hva jeg følte så satt jeg der i den samme krampa og tenkte “men hva faen FØLER føler jeg da!?” Utmattende. Så leste jeg ordene til Herr Hawthorne og det var som å få en hemmelig gift som man kan gi til sine demoner, sånn at de krymper betraktelig i størrelse og får veldig lave stemmer som man ikke hører med mindre man er pent nødt. Det han sier resonnerer som en diger sannhet i kroppen min. Jeg blir bokstavelig talt letta (lettere) av å tenke på livet sånn: alt jeg går rundt og knuger på i angst av at det ikke skal bli mottatt på “riktig” måte (les: latterligjort, misforstått, brukt mot meg osv osv)  – det gjør bare vondt verre å holde det for meg selv. Og jeg elsker at han presiserer at det handler om mot her også  – for å gi slipp/vise verden noe som man selv står for eller har laget er ikke enkelt. I alle fall ikke i starten, tenker jeg. (Øve øve øve, prøve prøve prøve.) Det er i det hele tatt en vakker livsfilosofi uansett hvordan man velger å tolke ordene hans. For meg handler det om å leve ut i fra en generøsitet som er knytta til hva man faktisk har å gi som et skapende menneske.

Og med det runder jeg av dette innlegget. Håper sitatene ga et løft utenfor mine fire (siterte) vegger. Natta!

October 24th, 2017|3 Comments

Nei.

La meg komme med en personlig definisjon av ordet nei slik det funker i kåken hos oss for tida:

Verdens kjipeste ord å bruke og verdens kjipeste ord å høre – for voksne og for små.

Jeg har ikke hatt ork til å sjekke det, men jeg håper at månen nok en gang driver med sitt og at de to siste ukene med vannvidd og en følelse av at hverdagen er helt på vrangsida (ja, jeg overdriver – men nei, det føles faktisk akkurat sånn når man står midt oppi det) har noe universelt har det klikka for meg?! over seg. Ikke at jeg ønsker andre vondt. Jeg ønsker bare å vite at flere er fortumla over hva som føles som en skitstorm av en energibølge som fyker gjennom livet akkurat nå. (Gah…jeg føler meg så premiedust som i det hele tatt lirer av meg noe sånt. Det er så lite zen. Det er så lite rommende. Det er umodent og teit og alt som hører med av mindre positive egenskaper…akkurat sånn jeg blir når jeg plutselig har fått NOK.)

I alle fall.

Når månen har bestemt at verden skal snus på hodet i noen uker (la meg leve i den troen, thank you very much!), og jeg kun har én fungerende hjernecelle igjen, så er det alltid godt å vite at jeg har trent opp den lille jævelen i beredskap. Etter en episk kjip dag i foreldrerollen (igjen; alt er relativt – jeg tror ikke datteren min hadde konkludert med det samme, men som mamma har jeg satt lista høyt og i dag følte jeg meg mikroskopisk liten i rollen – noe som tydeligvis føles helt ulevelig ut for meg). Derfor; beredskap.

Hjernecellen husker hvem jeg trenger i krevende situasjoner hvor jeg føler meg liten, og trenger veiledning av noen med størrelse. Og hvis man er liten i foreldrerollen sin, så “ringer” man sin venn Jesper Juul. I kveld hjalp han meg med sin artikkel om NEI, som i utgangspunktet var svar på et leserspørsmål – men for meg handler det om alt han skriver om å bli kjent med sin personlige stil (foreldrerolle eller ei) her i verden. Hvordan man ønsker å bli behandlet. Hvordan man kommuniserer sine egne grenser og behov. Og hvordan man, ved å utvikle den selvkunnskapen, blir så mye enklere å forholde seg til både ovenfor seg selv og alle andre. Jesper Juul skriver:

Som mennesker har vi bruk for vår personlige autoritet i relasjonen til alle personer – ikke bare som oppdragere. Dersom vi ikke evner å sette kropp, vilje og språk bak våre verdier, behov, grenser og følelser og tar ansvar for oss selv, blir vi uunngåelig ofre for andre – inkludert våre barn. Det betyr blant annet at vi må lære oss å si nei når det er det vi mener – og når vi må si ja til oss selv. Det er en av de viktige menneskelige kvalitetene som mange av oss først begynner å utvikle for alvor når vi får barn.

og:

Både sønnen din og vennene dine kan bli frustrerte og utilfredse på grunn av at du sier nei til dem, eller noe de vil eller ønsker seg. Men det vil de nok komme over uten varige mén. Dersom du ikke gjør det, får du varige mén – og det samme gjelder kvaliteten på forholdet ditt til dem. Det handler ikke om å være streng eller fleksibel, men troverdig og tydelig i kontakten med sønnen din.

Troverdig og tydelig.

Det skal jeg makte. Det skal jeg klare. Det er jeg faktisk allerede ganske god på.

October 19th, 2017|2 Comments

Feilfint testkjøkken: bare barnemat brødskive

Ok. Det har vært en stund siden sist i denne serien, og jeg kommer ikke akkurat tilbake med et BANG! Men her i heimen er det full fres rundt alle måltider, fordi minstemann viser seg å ELSKE mat og er av typen som ville spise selv fra starten av. Da jeg forstod at matgleden hennes var så tett kobla til å få lov til å bruke de små hendene sine til å utforske maten sin selv, så ble måltidene våre sammen SÅ mye koseligere. (Les: ingen raserianfall hvor skjeer flyr veggimellom og en mor og datter og kjøkken som bader i grøt og dårlig stemning.) Det er fortsatt himla mye gris, men jeg har aldri vært typen som får fnatt av det. Nå kan vi begge spise mat og kose oss; og det er her min bare barnemat brødskive kommer på banen.

Full åpenhet: jeg tenkte selv at dette er absolutt på grensen til idioti da jeg begynte å dandere brødskiva mi under lunsjen vår i dag. Det var ikke planlagt, men jeg ble inspirert og tenkte what the heck, jeg kjører på. For det smakte skikkelig digg, og her på feilfin handler det om å henge med så godt man klarer når inspirasjonen melder seg. Men utenfor denne tallerkenen var det erter over alt og generelt kjøkkenkaos. Jeg sparer dere for bilder av det, men jeg vil heller ikke fremstå som om jeg sitter her hjemme på dagtid og har måltider med barnet mitt som er photoshootvennlige – eller at det er noe jeg streber etter heller.

Men over til bare barnemat brødskiva. Minstemann fikk smake erter i dag. Både alene og i en dip som var kjørt sammen med en halv banan. Dippen egnet seg supert som spread på brødskiva, oppå et lag med peanøttsmør. Deretter danderte jeg den med søte pæreskiver og – det var her jeg himla med øya over meg selv – et lite dryss med valmuefrø for syns skyld – det ble jo et slags “fullverdig” måltid. Jeg toppa det med litt honning også (ikke avbildet), for det smaker alltid bra oppå peanøttsmør. (Selvsagt var denne brødskiva bare til meg, og ikke til babyen min som er under 1 år og derfor verken kan spise store brødskiver og aller minst honning – som er giftig!)

Bare barnemat brødskiva der altså. PIN it, NOW;)

October 14th, 2017|Tags: |2 Comments

“Litt ræva språk”

Da jeg tok utdannelsen min ved universitet brukte jeg lang tid på å finne ut av formen på det hele. På en måte følte jeg meg så lite forberedt på hva jeg gikk til (og jeg er en type som aldri kan bli godt nok forberedt – ideelt sett skulle jeg tatt et praktisk livskurs allerede inne i livmoren, om det var et alternativ), og erfaringsmessig ble det sånn som det alltid blir: det er egentlig når jeg står der med vitnemålet at jeg føler at jeg har knekt noen koder og at jeg føler en bitteliten mestringsfølelse som jeg gjerne skulle hatt, typ, fem år tidligere. Men det var ikke egentlig det jeg tenkte å skrive om i kveld!

En av tingene jeg  ikke likte så godt (og dette var før jeg hadde et språk for det, eller en hel bevegelse av mennesker som jeg kunne ha søkt støtte og tilhørighet hos – hei alle introverte!) var studiegruppene som ble drevet av viderekomne studenter. Kort oppsummert deltok jeg på to av disse: den dagen det ble utlevert obligatorisk oppgave og den dagen min oppgave skulle bli gjennomgått. Dette handlet ikke om arroganse eller om å være slapp/likegyldig. Det handlet om at jeg – i mitt hode – følte det som så bortkasta å være med på studiegrupper, fordi jeg alltid brukte så mye energi på alt annet enn hva de gruppene egentlig handlet om. Jeg klarte ikke å fokusere på faglig innhold, fordi jeg ble så aktivert av seminarlederen for eksempel. Mens han snakka, foreleste eller veiledet noen satt jeg og tenkte ting som “jeg hadde dødd hvis jeg hadde vært seminarleder” – “hvordan tør han å være seminarleder?!” – “…han har sikkert veldig gode karakterer som kan være seminarleder.” – “Fint hår.” – osv, osv. osv. Og hvis det ikke var seminarlederen som tok alt fokus, så var det medstudenter som jeg hang meg opp i. Stemmen til noen. Den litt irriterende selvtilliten til han som rakk opp hånda og kommenterte på alt jeg tenkte var selvsagt…men som tross alt turde å rekke opp den berømte hånda…det gjorde jo ikke jeg. Jeg sparte selvfølgelig den hånda til noe spesielt. Mitt eget lille “løsningen på kreft” øyeblikk. Jeg mente tydeligvis at den hånda skulle ha noe å strekke seg etter, bokstavelig talt, hvis den skulle heises opp på selveste universitetet.

Men i alle fall. Jeg hadde skrevet en oppgave og nå skulle den gjennomgås i plenum av han med fint hår og gode karakterer (en utrolig kombinasjon), og hun med stemmen og han med hånda i været. Det handlet bare om å få det overstått. Og jeg husker minimalt fra hva som ble sagt, for jeg følte meg så utilpass på alle måter (den som observerer, ønsker ikke å bli observert). Men det viste seg at innholdet falt i grei jord jevnt over. Jeg hadde skrevet en oppgave alle kunne lære noe av til eksamen, og det var vel også poenget med hele studiegruppa. Jeg var letta over at det var ferdig, og letta over at JEG var ferdig og i den gode følelsen turde jeg å trippe opp til seminarlederen og be om å få tilbake hans eksemplar av oppgaven, for den hadde hans kommentarer, noe jeg tenkte var nyttig (igjen: dette måtte jo være en særdeles klok og flink fyr som kunne være seminarleder). Og det var egentlig da et av mine tydeligste minner fra studietiden utfoldet seg. Han ble litt rar og usikker, og bladde litt fortumla i papirbunken med alle oppgavene våre i. “Jooo, eh, det går sikkert bra” sa han, men dro på det på samme måten som han dro oppgaven min ut på pulten foran seg og begynte å bla litt i den, som om han lette etter noe som kunne ramle ut. “Du må ikke henge deg for mye opp i kommentarene mine da!” sa han, og jeg skjønte nok ikke helt hva han mente for var ikke det litt av poenget med hans funksjon; at det han mente hadde verdi for oss? “Neida!” svarte jeg selvfølgelig, for det var langt viktigere for meg å minimere hans opplevelse av eventuelt ubehag, enn å oppklare min egen forvirring omkring hva han nettopp hadde sagt.

I høstmørket på bussen hjem tok jeg frem papirene og leste de røde kommentarene hans på jakt etter det han helst ikke ville at jeg skulle se. Og da så jeg det, i nesten litt uleselig skrift, over et avsnitt om Piaget som hadde blitt i overkant langt og kronglete: “Litt ræva språk.”

Litt ræva språk!

Jeg husker at jeg brast ut i latter. Den gode, avvæpnende latteren som senker skuldre og får en til å ta lettere på absolutt alt i livet. Og de ordene har jeg tatt med meg videre som noen av de absolutt beste og klokeste fra studietida, fordi de kom fra en fyr jeg trodde hadde alt på stell. Men vi er alle litt ræva inne i mellom, og det er en brobygger av en bragd i min (litt ræva) bok.

October 8th, 2017|Tags: |2 Comments

Hunden och livet

Arkivér dette tipset under “ting å lytte til nå som høsten er her” først som sist. Da jeg fant dette programmet i 2011 hørte jeg på det i smug på kontoret mens jeg jobba. Utenfor vinduet mitt var det en kirkegård, med store trær, en benk og en og annen person som passerte igjennom. Det var alltid denne merkelige følelsen av at livet var rett der ute, til og med når den var godt begravet – mens innenfor kontorveggene mine så føltes ting litt dødt.

Det jeg gjør når jeg trenger å løfte blikket litt, er å google folk som gir meg gode vibber. Den gangen var det den svenske forfatteren P.O Engquist som ble tasta inn, og vips så poppa radioprogrammet Hunden och livet opp. Jeg elsker dyr, kanskje katter først og fremst, men hunder er jeg også veldig glad i. Men det var nok kombinasjonen av hunden og livet som pirret go´følelsen (mitt synonym for nysgjerrigheten). Jeg visste at jeg var på rett spor, og at dette var noe kontortilværelsen min trengte.

Her om dagen da jeg trilla langs Akerselva kom jeg plutselig på de dagene hvor svensk radio fylte hodet mitt, og hvor utrolig koselig jeg hadde det sammen med P.O Engquist og co. Og jeg tok et gjenhør, og hygget meg minst like mye som den gangen i 2011.

God radio for meg er følelsen av å komme hjem eller tilhøre i samtalene som utspiller seg. Samtaler som rommer muligheter for å føle, la seg bevege, tenke og le. Et trygt og godt sted hvor man ikke trenger å skjerpe seg, være smart eller prestere av noe slag. Jeg tenkte på podcasten jeg skulle ha starta, og hvilken stemning den skulle hatt. Men jeg tenkte også på at dette er noe som må deles med dere, så ta en lytt her!

PS: noen som har tips om liknende perler? Jeg tar i mot med åpne armer.

 

September 23rd, 2017|Tags: |0 Comments

“Hvis du ikke har 10 minutter – så har du ikke et liv.”

Teksten i overskriften er hentet fra Oprah Winfrey sin podcastversjon av Super Soul Sundays, mer nøyaktig i en samtale hvor hun kom inn på betydningen av å etablere en eller annen form for daglig spirituell praksis i ens liv; være seg bønn, meditasjon eller å skrive dagbok. Oprah henger seg ikke opp i hva man gjør, men er overbevist om at alle trenger å være stille med seg selv – koble av for å koble seg bedre på – og at man gir seg selv den tida hver eneste dag. Da var det så treffende på meg at hun diskuterte utsagnet som ofte kom fra folk (som meg) om at “man aldri finner tida til det” eller “jeg har ikke tid til sånt”. Til dét var Oprah sin hjertelige respons:

Hvis du ikke har 10 minutter, så har du ikke et liv!

Da jeg hørte de ordene følte jeg meg dum og letta på samme tid. Dum fordi jeg skjønte hvor idiotiske mine unnskyldninger om å ikke få til målet mitt om daglig meditasjon (i 10 minutter…) var, og letta over at det var så rett frem og selvsagt for Oprah at ALLE har tid til dette hvis de bare prioriterer riktig. Og det slo meg at dette handler om mye mer enn å bli mer avbalansert og i vater. Det handler om hvordan jeg behandler meg selv, og derfor implisitt hvordan andre behandler meg også. For jeg mener vel ikke seriøst at verden går under hvis jeg tar 10 minutter pause i løpet av en dag?! Og er det en gjeng jeg IKKE ønsker å assosieres med, eller en (u)kultur jeg ønsker å skape her hjemme, så er det de som reagerer med nedlatende “bekymring” over at man har behov for å meditere/be/være alene i noen minutter hver dag; javel…? Går det braaaaa med henne for tiden, eller?

Jeg anbefaler å lytte til Oprah sitt intervju med Deepak Chopkra om meditasjon! Der var det mye gull. Og det må være veldig tilfredstillende for en kar som har hatt alternativstempelet i panna hele livet å plutselig få audiens hos forskerne på Harvard fordi meditasjon nå er blitt mye mer mainstream.

Verden går fremover! 10 minutter av gangen.

September 16th, 2017|Tags: |4 Comments

Fargejakten (ting jeg har sett og tatt bilde av i det siste)

Før vi flytta til Løren, så bodde vi 10 år på Torshov. Og selv om disse bydelene er en kjapp trilletur fra hverandre (og kun én kort t-bane stopp), så er det to helt forskjellige verdener byggmassemessig. På Torshov har man flotte,eldre bygårder med nydelige fasader i alle mulige farger. Jeg tenker alltid det når jeg triller rundt i bydeler som Torshov, Sagene og Grunerløkka at bygningene ligner på deilige kaker med farga marsipanlokk. Det er jo det uttrykket at man spiser med øynene sine, og for meg er det overførbart til mer enn mat; jeg sluker farger på alt og alle jeg ser.

Men Løren er et område “under vekst” som man liker å uttrykke det, og den veksten går litt abnormalt raskt føler jeg. Leiligheten vi bor i nå er fra 2015 og går allerede under stempelet “det gamle boligfeltet” (!!!) fordi det var et av de første som ble bygget her. Men fellesnevneren uavhengig av byggår er at boligene – etter min smak – mangler farger og karakter, noe jeg synes har vært vanskelig å omfavne som innflytter til bydelen. På trilleturene mine har jeg derfor vært på fargejakt, som den sultefora jegeren jeg har blitt. Og overraskende nok fant jeg noe gull på de mest utenkelige stedene; nemlig på byggeplassene (og dem er det ikke få av her). Bare se!

Og en skikkelig opptur var det å se at et av de aller nyeste og ferdigstilte byggene hadde satt opp en SKIKKELIG gladvegg med kule farger og mønster (og til og med noen fine ord). Jeg ble så glad og positivt overraska at jeg måtte be samboeren min ta et par bilder foran den, til tross for at jeg var Trøtt Trøttesen og følte mest for å legge meg ned på en av de fine, røde benkene (bravo og hurra for det også) som var rett ved. Og bildet over sier vel egentlig sitt om fargenes sterke og positive påvirkningskraft, for selv om jeg ser veldig trøtt ut så blir jeg super GLAD av dette bildet.

Og nå håper jeg at fargene bare fortsetter å strømme til Løren. Vi har plass og vi trenger dem!

September 12th, 2017|Tags: |2 Comments

Frykten forandrer seg del 1

Jeg har lenge gått rundt med denne overskriften i hodet. Kan hende det er fordi jeg nokså nylig har forstått at jeg har vært mye redd opp gjennom, og at denne frykten har vært mer irrasjonell enn hva som er normen? Sånn som at jeg aldri klarte å kose meg med kameratene mine da vi dro på kebabsjappa, fordi jeg var livredd for gjengopprør og at vi skulle bli drept i en skuddutveksling? Fikk jeg vilja mi kjøpte vi kebaben og satt oss og spiste den i bilen, noe som ikke var særlig populært fordi da lukta bilen ganske spicy flere dager etterpå. Og selv om kompisene mine lo av meg og syntes det var 5 % søtt og 95 % idiotisk paranoid (for ikke å snakke om fordomsfullt), så fikk jeg delvis rett da det kun noen år senere utspilte seg en dramatisk knivstikkerepisode der. (Men dette skal ikke handle om at jeg er klarsynt.)

Saken er at det øyeblikket jeg innså at jeg hadde vært mye redd ( = sensitiv, stor fantasi og innlevelsesevne) for veldig mye rart, så slo det meg at jeg ikke hadde tatt en eneste internrevisjon av fryktbeholdningen; jeg hadde på en måte bare samla dem opp og tatt dem med meg videre. Da jeg bladde gjennom arkivet av store og små fryktfantasier, så ble det helt tydelig for meg at de fleste av dem hadde gått ut på dato og at de ikke lenger hadde den samme effekten på meg – men i stedet var de blitt dødvekt av stagnert energi. Det var for eksempel frykt som hadde blitt samla på fra da jeg var liten, som stort sett bestod i en eller annen form for forvirring. Jeg tror det er den største kilden til frykt for meg i dag også, forvirring er jo en så kaotisk og uhåndgripelig tilstand, men den barnlige forvirringen har jeg jo for lengst grodd ut av. Så her kunne jeg røske ut store mapper med oppsamlet frykt, eksempelvis voksne som ikke alltid hadde de riktige svarene (les: helt på trynet feil svar), katter som plutselig klorer (vanskelig å begripe når man elsker katter), den gangen jeg forvekslet melk med kefir og så hvordan tjukke klumper landa i sakte film nedi O’boyen min (traumatisk) eller den generelle frykten for alle som sa at de var frelst eller trodde på Gud (hva i alle dager var greia med å fremstille troende som koko på?!). Alt dette gikk jeg og bar på, som om jeg fortsatt var den niåringen som var livredd for å se seg selv i speilet på badet, hvis hun måtte på do om nattan og lyset ikke var på (og man ville jo ikke skru det på og bli blind heller). Det var noe med at man måtte se en stund for å i det hele tatt oppfatte at det var et ansikt som titta tilbake. Og på den tida det tok hadde jeg allerede fyrt meg selv så opp; hjertet hamra i brystet og der og da følte jeg det like sannsynlig at jeg ville bli sugd inn i Drømmen om Narnia eller miste sjelen min til Speiljenta; jenta som bodde i alle speil om nattan. Takk Gud for at man ikke er ni år lenger.

I stedet er jeg på den andre siden av “midten av 30 årene” (en bok C.S Lewis ikke har skrevet), og har to barn som etter hvert vil begynne å tulle seg inn i variasjoner av hva jeg selv var redd for da jeg var liten. Og da skal jeg være den voksne, som har vært ute en vinternatt før. Den voksne som (stort sett) ikke er mørkeredd lenger, men som veit godt hvordan den følelsen kjennes på kroppen. Den voksne som veit at frykten kan være ekstremt irrasjonell for alle rundt, men ikke for den som står midt oppi det. Og jeg skal forklare at det er noe betryggende i at alle mennesker er redde for noe, men at frykten forandrer seg. 

Så deilig å kunne vokse ut av gammel frykt, bare for å gi rom for en ny. Målet er ikke fryktløshet. Jeg mener; døde skal vi jo alle bli en gang uansett.

September 10th, 2017|Tags: |6 Comments

Flere veier til /om/

Og da mener jeg lyden av ooooooom.

Det viser seg at meditiasjonspraksisen min innebærer minimalt med meditasjon (som jeg allerede har nevnt), men heller et slags forberedende kurs; sånn som da jeg begynte på universitetet i sin tid og var så klar for å stupe ned i psykologistudier, men så viste det seg at man måtte ta forberedende kurs først. Jeg var ikke solgt. Nå skjønner jeg greia.

Mitt forberedende kurs i meditasjon består for tiden av to moduler: 1. modul er 100 % fysisk og består i avslapning og pusting. Jeg har heldigvis et helt liv å øve på, men hvis jeg skulle ha gitt meg selv en karakter akkurat nå, så tror jeg at jeg hadde liggi an til en tålelig C. Jeg har et innebygd stressparameter i form av en nakke som lager knekkelyd når jeg puster dypt nok. Skjer det, så vet jeg at halsen må strekkes, skuldrene senkes og muskler tøyes. Det knekker litt mye om dagen, så jeg har en vei å gå.

2. modul har sneket seg inn som et valgfag jeg har snust på over lengre tid, men ikke vært helt sikker på om er helt meg; nemlig minimalisme. Jeg fant en dokumentar om The Minimalists på Netflix, og selv om jeg ikke akkurat satt og tok notater, så skjedde det noe med meg. (Anbefaler denne snutten også.) Før jeg la meg søkte jeg opp podcasten deres, og dagen etter lyttet jeg til en episode mens minstemann sov. Jeg har jo lest og fått med meg glimt av hva minimalisme dreier seg om tidligere (og følt at det  har vært helt ekstremt), men nå var jeg moden for budskapet; for mange ting er overveldende, jakten på nye ting er utmattende og overforbruk er belemrende for både kloden og psyken vår.  I det øyeblikket jeg begynte å tenke over alle tingene (som ikke enda har fått sin plass i denne nye leiligheten) vi forholder oss til i hverdagen som skaper STØY og ikke ZEN, så skjønte jeg at her er jeg inne på noe. Hvis jeg skulle ha meditert i den berømmelige lotusstillingen her og nå, så hadde jeg slitt med å finne et egnet sted som ga meg den roen som jeg trenger for å sone ut. Jeg er ganske sikker på at meditasjon hadde vært enklere å gjennomføre, hvis jeg ikke måtte ha rydda først for å få det til. Så det er egentlig det jeg gjør nå; rydder plass til meditasjonen.

Så det er flere veier til ooooom!

I tillegg til å bli kvitt alt jeg kan av ting vi ikke bruker eller trenger, så har jeg bestemt meg for å skape en “capsule wardrobe” denne høsten/vinteren med veiledning fra en minimalist som ikke bare kler seg i grått, hvitt og sort (for det hadde vært døden for meg):

Hvordan det går skal jeg komme tilbake til! Målet er i alle fall å ikke bruke så mye tid hver morgen på å lete etter noe å ha på seg, som jeg gjør nå.

Noen som har erfaringer fra å lene seg mot en mer minimalistisk livsstil sånn i det daglige? Jeg vil gjerne høre!

August 14th, 2017|Tags: , , |0 Comments

Alice in Paris

Jeg ramla over disse sjarmbombene av noen småfilmer på Tastemade, og er så glad for at de er blitt gratis for alle på YouTube. Den første serien om Alice in Paris er Ameliéinspirerte episoder hvor Alice tipser om de aller beste (og ukjente) stedene å spise, oppleve og se i Paris. Jeg har kun vært i Paris én gang, og jeg følte meg så klønete og fremmed der. Men etter å ha sett disse snuttene så fikk jeg lyst til å gi det et nytt forsøk.

Hurra og heldigvis har de begynte å legge ut episoder fra sesong 2 – og jeg legger ved de to nyeste episodene her, for de er bare så brilliant laget (og blir så imponert over skuespillertalentet til lille Alice – se alt hun uttrykker uten et eneste ord!).

Og i denne episoden om søsteren sin…sjekk fargene! Fargene i den episoden gjør meg heeeeeelt ør!

Bon appétit!

August 3rd, 2017|Tags: |0 Comments

Stort og smått fra juli:

Ett ord: SOMMERFERIE! Å være sammen med den lille familien min var helt nydelig. Jeg synes vi er skikkelig flinke til å ikke la ferietid være synonymt med mange planer. “Hva skal dere i sommerferien da?” er et spørsmål som gir meg kløe over hele kroppen. (I samme gata som “Hva gjorde du i helgen, da?”) Planer er fint, men fritid er bedre. Eller sagt på en annen måte: jeg vil ikke planlegge bort fritida mi. Og jeg vil faktisk sove bort sommernatta, rebelsk som jeg er.

Pakkepost fra Sophie med verdens kuleste (og velsydde) nett! Jeg heier sånn på folk som tar evnene og idéene sine på alvor ved å gå til verks; nå har Sophie fått seg nettbutikk og jeg har handla ett nett til og sikler jo på enda flere (som dette rosa). Da jeg handla nytt nett fikk jeg teste hennes nyeste kreasjoner innen ørepynt og belte på kjøpet (jepp, jeg er HELDIG!) og da ble jeg jo helt tullerusk (eller tasseldusk). Hei, hå kan det snart bli jul igjen, så jeg kan ønske meg flere til under treet?!

Endelig nye kjøkkenstoler. Her var jeg litt i tenkeboksen, på grunn av prisen. Jeg er ikke så opptatt av å eie dyre (eller trendy) ting. Men jeg vil ha skikkelige ting, når jeg først skal bruke penger på noe som helst skal vare “evig”. Så til slutt gikk restskatten med til nye stoler fra Muuto. Jeg gjør jo alt jeg kan for å få farger inn i livet, og jeg hadde en stund der lyst på rosa, men jeg gikk for en av mine favoritter som er lys turkisblåjadegrønn (alle kjenner til den fargen?! 😉 ).

Masse kreativitet, men på barnas premisser. Jeg har ikke tatt i et eneste voksenprosjekt hele sommeren, men fått brukt pæra kreativt likevel. Det har vært et rikt fantasiliv. Jeg har blant annet fått være krokodille, katt, baby og hest, og stemmen til samtlige kosedyr her i huset. Jeg har vært snill lege og tålmodig pasient. Vi har lekt med maling, plastelina, pynt, klistremerker, neglelakk og masse annet – og hele poenget har vært å ikke ha noen regler på hvordan man leker med de tingene. Det skal jeg skrive mer om en annen gang!

Vi har fått lest litt mer i bøker sammen, rett og slett fordi det har vært mer tid til de langsomme aktivitetene. Jeg skal dele noen nye favoritter senere, men viser et lite glimt av en jeg liker godt på grunn av streken. Og sjekk den glade rosafargen! Lover bra, eller hva?

Dett var dett inntil videre! Sommeren er jo ikke ferdig, bare fordi sommerferien er det. Men jeg gleder meg til dager som sklir gradvis over i skarpere luft og en hverdag som fortsatt bærer preg av et slags rolig tempo.

August 2nd, 2017|Tags: |2 Comments

Status i hodet: meditasjonspraksisen min

Nå har det gått en liten måned siden jeg bestemte meg for å begynne med meditasjon.

Jeg ønsket å meditere 10 minutter hver dag (ved å bruke en app som heter Daily Calm). Denne har jeg fått brukt kanskje tre ganger, og de gangene har klokka allerede bikka over midnatt og jeg har sovna underveis. (#feilfinfeiler) Fordi jeg ikke har meditert “etter boka”, så har jeg tillatt meg selv å redefinere hvordan meditasjonen kan ha en plass i hverdagen min likevel. Det er jo det som alltid stopper meg fra å komme i gang med nye vaner/rutiner og prosjekter; jeg blir så enten eller. (Og ender opp med ingenting.)

Her er derfor noen eksempler på meditasjon som fungerer for meg akkurat nå:

1.

Jeg gjør et poeng ut av å puste dype magadrag når jeg merker at jeg holder pusten. Av en eller annen grunn har jeg alltid vært litt redd for å PUSTE høyt, som om jeg har noen skam relaterte issues i forhold til å skulle sukke, stønne, puste eller pese (er det flere enn jeg som har holdt pusten på joggetur, når man møter folk på veien?!). I alle fall – her hjemme slipper jeg pusten løs så ofte og høyt jeg klarer. Ikke på en klikkings måte, men en måte som resetter meg og som får meg til å huske at lungene mine eksisterer. Faktisk.

2. 

Jeg fokuserer ikke på hvor sliten eller overvelda jeg er, men prøver å tenke på alt som gir meg energi og liv (mye!) og sender tankene dit. Hvis jeg først skal ha et hode fylt med mange tanker, så vil jeg i det minste at det skal være de gode tankene. Sagt på en annen måte; jeg øver meg på å la lufta gå ut av alle grublete, grumsete og angstfremkallende tankebobler/ballonger.

3.

Forenkling av hverdagen. Og her har jeg mye å hente! Så mye at jeg blir reint inspirert:) Bare tanken på alt jeg kan forenkle i det daglige gir meg større lunge- og hjernekapasitet alene. Når sommerferien er over tenker jeg å starte så smått med å forenkle alt som har med mat å gjøre. Planen er å lage glass med havregrøt over nattan, sånn at jeg vet at jeg alltid får spist (god og nyttig) frokost, og at det bare går på autopilot. Mye penger å spare her også, siden jeg ofte ikke får spist før jeg er ute av døra og i nærheten av en café.

Det var de tre store hittil, men dette er bare starten merker jeg!

July 28th, 2017|Tags: |4 Comments

Klokt og komisk om kjærlighet

Alain de Botton poppa opp på radaren min i 2010, og jeg følte meg nesten som en slags disippel deretter; han var et friskt pust som brukte den tunge filosofiutdannelsen sin til å skrive bøker, holde foredrag og opprette The School of Life. Jeg beundrer måten han har gjort filosofi relevant og tilgjengelig  for oss alle. Apropos forrige blogginnlegg: jeg slukte boka hans How Proust can change your life og kjøpte alle bøkene hans etter det.

Men dagens tips er en samtale han har med designguruen Debbie Millmann om sitt nyeste bokprosjekt, hvor han i kjent stil hjelper oss å forstå menneskelige fenomener på en mer opplyst måte…denne gangen kjærlighet. Han er klok og morsom, og skriver og snakker om menneskelig atferd på en måte som alltid får meg til å tenke at det å være menneske er ganske så fornøyelig (og veldig komisk, egentlig).

En god smakebit får man også her:

July 25th, 2017|Tags: |2 Comments

Leseføll (ikke hest, altså)

Mitt forhold til bøker er feilfint og i mange år tenkte jeg at jeg ikke hadde et korrekt forhold til bøker. Det vil si; jeg antok at jeg ikke leste nok eller de “riktige” bøkene. Jeg hadde en opplevelse av at bøker, for noen, ble brukt som en intellektuell rustning. At ved å ha lest såkalte store verk, så kunne de smykke seg med en slags tittel; at de var innvidde og som om noe av genialiteten til forfatteren nå hadde gnidd over på dem. Bøker ga meg en følelse av prestasjonsangst. Jeg gikk inn i dem med en forventning om at jeg ikke kom til å lese dem riktig (som i at all symbolikk skulle gå meg hus forbi, og at jeg med det pr. definisjon var svinet i “perler for svin”.) At forholdet mitt til bøker derfor var en smule anstrengt, er ingen underdrivelse.

Den versjonen av meg selv stammer fra tidlig ungdomstid og godt inn i 20 årene. Noen ganger lurer jeg på om skole ødela lesegleden for meg, da bøker som ble presentert som pensum alltid var tunge klassikere og måten disse skulle tolkes på syntes å være skrevet i stein (hei dere, legg merke til tunge ting symbolikken jeg lirer av meg her da!). På den tiden var jeg ikke mer reflektert enn at jeg gjorde feilslutningen om at alle bøker hadde en fasit og at jobben var å lese bøker og komme frem til det ene riktige svaret. Og selv om skolesystemet langt på vei underbygget min umodne sort/hvite innstilling til hvordan man lykkes i livet (lær deg å svare riktig på alle spørsmålene, ikke still spørsmål, vær flink og bli usynlig og dermed også beskytta mot ubehagelig kjeft eller oppmerksomhet), så ble jeg også veldig provosert av opplevelsen av at de som leste bøker fremstod som  j…. pretensiøse. Så jeg meldte meg ut av hele bokklubben, så og si.

Men så fant jeg tilbake til bøkene, mye med god hjelp fra verdens beste bror fra en annen mor, som er den mest beleste personen jeg kjenner. Han begynte å gi meg bøker til jul og bursdager, med kort som sa  “Denne er jeg sikker på at du vil like” og han hadde alltid rett. På tampen av 20 åra fikk jeg dessuten en sjelevenn av en venninne, som også traff spikeren med alle sine bokgaver (hei Irene!). At bøkene plutselig ble lest med en personlig interesse var helt nytt for meg. Jeg leste og jeg følte meg bekrefta. Jeg leste og jeg følte meg forstått. Jeg leste og jeg følte meg bedre. Jeg mistenker dessuten også at lesegleden kom som følge av å være litt eldre, og at bøkene jeg leste traff godt med hvor i livet jeg var.

Som i alle andre forhold man har i livet, så er det klokt å legge premissene for dem selv. Mitt forhold til litteratur er at jeg kun leser akkurat hva jeg føler meg kallet til der og da, her og nå. Jeg er ikke en belest person, men jeg har en sabla god følelse på hvilke bøker som treffer den nerven jeg liker å stimulere. Jeg leser for å få flytfølelse; ikke forvirring. Jeg leser aldri krim, uansett hvor populært det er, fordi jeg er utstyrt med en fantasi som går i sjokk av ting som er skummelt. Jeg leser for å bli klokere, men ikke for å fremstå som smart. Jeg leser ofte for å føle meg mindre alene i noe, og noen ganger leser jeg for å huske hva min egen stemme faktisk høres ut som, gjennom en annen.

Nå er det sånn at jeg kan luske rundt i bokhandleren og plukke ut en bok på måfå, og det er en egen glede i seg selv å slå opp et random sted og lese noen linjer og kjenne at jo, denne treffer.

Akkurat nå er alle bøkene mine i boden (sammen med hobbyartiklene mine, så det begynner å bli en irritasjon at jeg ikke har tilgang til dem) – men når de kommer opp i kåken vil jeg dele noen av mine favorittbøker!

Og jeg vil gjerne vite; har du lest en bok som rommet deg på en helt spesiell måte, eller resonnerte spesielt godt? Del med meg!

July 21st, 2017|Tags: |2 Comments

Feilfin fæsjen: Beth Jones

Jeg kunne nok ha presentert Beth som en del av feilfine forelskelser serien, men denne dama må nesten trekkes frem som noe helt spesielt innenfor fæsjen.

Beth starta å blogge tidlig og har holdt koken og oppdatert seg på sosiale medier etter hvert som det landskapet har endret seg; nå sist med en helt fantastisk YouTube kanal og en Instagramkonto som begge er et høydepunkt daglig og ukentlig. Hennes kredo er “to play dress up” og hun trekker ofte frem Carrie Bradshaw som sin muse. Men det jeg elsker med Beth er at hun jo er en EKTE person, og ikke en karakter i en serie. Stilen hennes gjør meg alltid så GLAD! Hyggelig er hun også:) Hun lager sine egne regler og har det gøy med klærne sine. Noen ganger føler jeg at det er mange der ute som bruker klær som et skjold; at de beskytter seg bak noe de tenker er den kule og riktige måten å kle seg på, og så er alle andre som avviker fra det ikke med i klubben. Snork som i Snorkistan!

Men det jeg digger aller mest er retningen hun har utviklet stilen sin i. Nå for tiden bruker hun så godt som utelukka brukte klær, og hun er helt RÅ på å finne vintageklær fra bruktbutikkene hun har tilgang på – og hun er god på å gjøre umoderne plagg moderne igjen. Det er også her jeg blir helt hjerter i øya og sikkel i munnviken, for hun lager små filmsnutter av sine skattejakter og deler på YouTube (og hennes format på videoene er hovedmotivasjonen min til å ville lage egne videoer for feilfin). Når man er i en fase av livet hvor man ikke kan gjøre akkurat hva man vil, når man vil, så er det kult å kunne henge med på hennes turer i stedet. Og bare noter dere bak øret med en gang at hvis dere trenger noen å roadtrippe bruktbutikker med; I’m your woman!

 

 

 
Håper dere blir glade og inspirerte av henne dere også!

Source: all photos are borrowed from Beth Jones amazing Instagram account.

July 21st, 2017|Tags: |0 Comments

Prosjekter i pæra

Det er søndag kveld, og snart tikker klokka over midnatt. Jeg sitter og lurer på hva jeg ville ha likt å se på nett en mandagsmorgen, med en mocca ved kontorpulten. Helgen min har vært innholdsrik, alle dager er det, men ikke produktiv (hvis man ser på lista over alt jeg har lyst til å gjennomføre til enhver tid). Jeg har så mye jeg skulle ha gjort og delt, men det får bare komme når tida tillater det. Inntil videre deler jeg derfor (som nevnt i dette innlegget) en liste over prosjekter jeg har i pæra, og håper det kan være til inspirasjon (og kanskje humor) til noen der ute.

1. Feilfin podcast
Jeg har kjøpt utstyr. Jeg har en lang liste med folk jeg har lyst til å snakke med. Jeg har bare NULL peiling på når og hvordan jeg skal få gjennomført samtalene på en tilfredstillende måte. Med tilfredstillende måte mener jeg at jeg har god kvalitet på lyden og innholdet i samtalene. Det første avhenger jo av å tekniske skills og omgivelser som funker for lydopptak, mens det andre handler om at jeg hater overfladisk pjatt og derfor vil ha god nok tid til dem jeg snakker med. En dag…en dag!

2. Feilfin vlogg
Kanskje misvisende å kalle det for en vlogg, for jeg har ikke lyst til å vlogge om morgenrutiner eller hvilken sminke jeg har kjøpt (det hadde blitt korte filmsnutter i så fall). Men jeg har lyst til å lage små videoer og dele på YouTube, som et morsomt supplement til bloggen. Blokka er full av idéer om videoer, så her handler det om å legge en kjøreplan for filming (kanskje til våren når pappaperm sammenfaller med fri) og lære seg om videoredigering. Hva tror dere?! 

3. Feilfin shop
Å kunne selge noe man har laget, har alltid appellert til meg. Jeg elsker selv å handle fra folk jeg føler at jeg kjenner. Det er så mye mer personlig enn å handle fra en stor butikkjede. En liten shop på nett hadde også vært utrolig motiverende for min egen produktivitet, fordi det mest sannsynlig hadde tvunget frem noen rammer og en struktur rundt kreativiteten min. Man må jo ha noe å selge, hvis man skal drive butikk (har jeg hørt, haha). Det mangler ikke på butikkonsepter jeg drømmer om å sette til livs… Dette er vel kanskje den mest gjennomførbare idéen av disse tre på nåværende tidspunkt, hvis jeg bare sakte men sikkert begynner å skape en feilfin varebeholdning.

En ting er i alle fall sikkert; det hjelper å ha noen mål! Selv om det er gøy å ha mange idéer, så kan det gå over i en apatisk følelse hvis ingenting skjer. Jeg har dessuten også blitt mer bevisst sammenhengen mellom humøret mitt og kreativiteten min, og veit derfor at drømmene jeg nevner her er helseforebyggende tiltak; og helsa er som kjent viktigst!

July 16th, 2017|Tags: |4 Comments

Om å være den og der du er

Jeg tenkte en gang på
alt jeg hadde gjort
Det hadde ikke skjedd
det hadde rent bort
I et forsøk på å være alt
ble alt til ingenting
Leken ble en kamp
i min egen boksering
Men nå står jeg stille
og ser på skiltet som sier Du er her
Og jeg forstår det aller viktigste;
å slå rot i den man er.

July 13th, 2017|Tags: |6 Comments

Feilfin forelskelse: Stephen West

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

For meg er Stephen West et forbilde på hvor GØY man kan ha det her på kloden. Han inspirerer meg grenseløst fordi han utfolder seg grenseløst; gutten som studerte dans da han vokste opp og som overførte samme energi til strikkepinnene. Alt han gjør gir meg et løft og inspirerer meg utover det vakre han strikker og designer – for han er en ekte livsdesigner: et menneske som har tatt livet sitt i egne hender fra en imponerende ung alder, og gitt seg selv friheten til å være akkurat hva og den han vil (min konklusjon og vurdering i alle fall). Når jeg ser på disse videoene glemmer jeg alt som suger i verden (og for tida synes jeg verden er blitt så jævlig skummel og idiotisk – kan nyhetene ta sommerferie?!) og blir oppriktig lykkelig over det fantastiske potensialet som ligger i hvert enkelt menneske, meg selv inkludert.

Så vær advart: dette mennesket kan gi deg så mange nye impulser at du ikke helt veit hva som nettopp hendte (les: bestille en masse garn du ikke veit hva du skal gjøre med annet enn å kose, lukte og se på). Og hvis synet av vitaliteten hans en stakket stund skulle rulle over i en kjip følelse av at han har noe du ikke selv har oppnådd enda – gjenta dette mantraet etter meg: jeg velger å bli inspirert enn deprimert! Og Stephen gjør det så enkelt for oss å heia på han; så mye han gir av seg selv, og med så smart og fin humor.

Jeg. ELSKER. han.

 

 

July 13th, 2017|Tags: , |2 Comments

10 sekunder i bruktbutikken

Som noen kanskje fikk med seg på Instagram, så var jeg i Gamlebyen i Fredrikstad i helgen og ramla over en bruktbutikk. La meg bare gi en liten kontekst for hva som skjer bak kamera i sånne settinger: to stykk barn som ikke sover samtidig i to ulike vogner, som skal trilles av hver sin forelder. Det ene barnet vil ikke sovne fordi det er så mye rart som skjer rundt seg, mens det andre barnet for andre måneden på rad nå har bestemt seg for at å ligge i vogn er tortur, og derfor skal bli båret over alt. Jeg får høye skuldre og pustebesvær bare av å oppsummere det. Puuuuuuuuuust. Uuuuuuuuuuuut.

Til tross for det;  jeg kunne ikke ikke stikke hodet innom en sånn perle av en butikk, så jeg ga minstemann over til pappa’n for å ta en rask sjekk. Det var to etasjer, men jeg fikk bare orientert meg i et lite hjørne rett ved inngangen – for jeg var der inne i ti sekunder. Ti sekunder er hva jeg tåler når jeg hører barnet mitt gråte utenfor. Hvis barna mine ikke har det bra, så har ikke jeg det bra heller. Og hvem klarer egentlig å kose seg i en bruktbutikk til lyden av barnegråt. Ikke jeg.

Men sjekk de nydelige, blå Egersundskålene på bildet over. Åh, de er vakre. De kostet 110 pr stykk, noe jeg ble usikker på om var dyrt eller ikke. Det føltes dyrt i et Fretexperspektiv, om det gir mening? Men de var helt nydelige…den blåfargen og det mønsteret er en vinner! Jeg så for meg risgrøt med rød saus oppi. Nam!

Og til høyre for de skålene stod denne jadegrønne hylla, med den kuleste retro vannkanna jeg har sett. Den røska jeg rett ned og stod med i hånda da jeg hørte barnet mitt gråte utenfor. Den kosta bare (?) 80 kroner, og den var så fresh og happy, men fordi omstendighetene rundt et eventuelt kjøp ikke var det, så satte jeg den tilbake og løp ut derfra for å bære minstemann. Da jeg kom tilbake litt over en time senere (da begge barna faktisk hadde sovna samtidig), så var den solgt. Damen i kassa sa at ingen hadde vist interesse for den på mange måneder, men i dag var det tydeligvis to av oss som ville ha den. Jeg ergret meg litt, og var sikker på at noen måtte ha sett hvor kjapt jeg la min elsk på den, og så kuppa den da de så at jeg måtte hive den fra meg på grunn av moderlige plikter. La meg nå leve i den troen om at noen i det hele tatt legger merke til hva jeg gjør, haha!

Fortsatt bilder fra det ene rommet jeg fikk titta på. Sjekk så kule skuffehyller! Disse kan man jo finne så mange bruksområder til. Hadde jeg hatt huset jeg drømmer om, så skulle disse ha vært på hobbyrommet mitt til oppbevaring av alt mulig scrapbookingstæsj.

Da jeg kom til kassa (for jeg fant en sukkerboks jeg elsket) lå denne esken fremme. 50 kroner pr. stk. for den jeg hadde lyst på (i øverste boksen med rosa inni). Jeg stod over det kjøpet fordi vi var på hyttetur og mest sannsynlig ville jeg ødelagt og knust den under pakkelogistikken på vei hjem til Oslo. Men å ramle over gammel julepynt er alltid….juleaften!

Jeg måtte trøstespise litt kokosbolle av hele opplevelsen, for det var bittersøtt å være så nær og likevel så fjern. Jeg ELSKER bruktbutikker. De er på lykkelista mi. Og når man føler seg nokså sultefora på den type opplevelser, og bare får tatt en liten titt, ja…da tar det litt tid før irritasjonen går over til takknemlighet for at man i det hele tatt fikk vært ute blant folk på en lørdag.

Men alt i alt var det starten på en opptur, for resten av den dagen var helt knall. Uthvilte barn og to voksne som hadde fått sitte litt sammen på en benk i parken. Og nå som jeg veit hva som venter meg av skatter i Gamlebyen, så skal jeg møte bedre forberedt neste gang vi tar turen.

July 13th, 2017|Tags: |2 Comments

Keramikklykken

Da jeg tenkte på dette innlegget forstod jeg at det var mange ting jeg kunne ha skrevet om, med utgangspunkt i keramikk. Kortversjonen er at keramikk gir meg lykke. Og den lengre versjonen (som jeg får komme tilbake til) handler om å være vár og oppmerksom på hva som gir en lykkefølelse her i livet. Lykkelista mi er lang, og er vel det nærmeste jeg kommer en slags spirituell praksis? For det å notere seg hva som gir en liv, det er gull verdt. All form for selvkunnskap (nytt ord, vær så god) er verdifullt i min bok. Når jeg er klokere på meg selv, er jeg bedre til å forstå andre – enn motsatt.

Så hvordan henger lykken sammen med keramikken? Jo, bare se her. Jeg har investert i nye skåler fra det danske keramikkverkstedet Arhoj. De er små kunstverk; både i farge, form og ikke minst struktur. Det er noe spesielt med keramikk. Det føles på en måte som noe kjent i hendene mine. Og derfor har jeg bestemt meg for å bli en samler (eller en kurator, som høres mer sofistikert ut, haha).

Denne typen heter Winter bowl og har en helt nydelig blålavendel farge. Den er så pen, at jeg får lyst til å gå ut med den på hodet (det skal jeg ikke gjøre, for da knuser den og går i stykker). I stedet skal jeg spise havregrøt ut av den, og det skal være en fest hver gang, med deilig topping av bær som spiller på fargene. Åh, jeg gleder meg til frokost!

Denne typen heter Summer bowl og er litt videre i formen. Men se da! Fargen heter cherry blossom, og jeg kan sitte og stirre ned i den bare for å studere mønsteret. I denne skal jeg teste ut buddha bowls med masse grønne grønnsaker som kommer til å poppe opp mot den lyserosa fargen.

Så vakker at jeg dåner litt og får fantasier om at den kan produseres i større skala sånn at jeg kan ha den som baderomsvask.

Sist men ikke minst er Munch bowl, som er mer av den klassiske typen bolle, men på ingen måte kjedelig. Den er glasert i rosa og bringebærfarge, og den vil være perfekt til smoothie bowls og annet snask som jeg har tenkt å prøve meg på fremover. De er utsolgt for flere i denne fargen, men på ønskelista mi står denne og denne (hvis jeg begrenser meg!).

For greia er at lykken er å kunne spise fra boller man synes er nærende i seg selv. Det er en måte å prise livet på. En måte å hedre måltidet på. Livet er for kort til å spise ut av hvite IKEA boller, eller? Nei, ikke hvis IKEA gir deg liv (og jeg har vært der også). Men akkurat nå tar jeg lykken min på alvor og er min versjon av en ansvarsfull voksen som investerer i få men ordentlige ting. Og det føles så bra!

Et slags godkjenningsstempel er jo logoen til Arhoj – er den ikke smart! God keramikkarma kaller man det.

Er det flere som elsker keramikk? Eller som har en liste som stadig oppdateres med hva som gjør deg lykkelig og gir deg liv? Jeg hadde likt å vite:) Og om noen der ute har tips på kule keramikere så del dem med meg!

PS: en av mange hobbyer jeg ønsker å plukke opp er keramikk. To be continued med andre ord.

July 11th, 2017|Tags: , , , |6 Comments

Om dårlig humør

Da jeg var liten var jeg med i en internasjonal brevvennklubb. Den ga oss medlemmer noen krysskulturelle kjøreregler for hvordan man skulle opptre som brevvenn (er det ikke søtt?!) – men jeg husker kun ett av rådene: never write to your pen pal when you are in a bad mood.

Hm.

Jeg skjønner poenget. Det hadde vært rart om jeg bomba Michelle i New Zealand med brev om mitt dårlige humør hjemme i Norge, spesielt som et første utgangspunkt for korrespondansen vår, og spesielt som et ni år gammelt barn. Men selv om jeg var et barn med et ganske stabilt og greit humør, så syntes jeg det virket rart å begrense oss i hva vi fikk lov til å dele. Resultatet ble at jeg skrev mange flate brev og fikk mange flate brev tilbake. Når jeg ikke kunne dele de små (men veldig virkelige) nedturene, så ble det heller ikke så naturlig å skrive om oppturene. Rart med det. Så jeg skrev om havregryn til frokost, kort vei til skolen, musikk og forming er yndlingsfaget mitt, spaghetti til middag og en tur på balletten. Og jeg fikk tilbake noen ord om at det var så kaldt i New Zealand nå, at Michelle måtte ha på seg en jakke hvis hun skulle være ute. Makan til klagekor skal du lete lenge etter.

….hahaha!

Mitt niårige selv hadde gode og dårlige dager, som alle andre mennesker i alle aldre over hele kloden har. Det er sånn vi mennesker er skapt, og alt annet er patologisk og derfor unormalt. Likevel er det å være i dårlig humør så uglesett og noe vi liksom skal komme raskest mulig over. Kvinner spesielt! Bare se på måten man forsøker å gjøre “resting bitch face” til en humoristisk greie, når det strengt tatt er en dårlig kamuflert kritikk og vurdering av hvordan vi kvinner skal få lov til å se ut. Jeg mener; bitch face?! Seriøst. Snakk om å prøve å gjøre kvinner skamfulle for å i det hele tatt ha et ansikt som gjør noe annet enn å smile. Jeg kan ikke tenke meg noe mer uhyggelig enn et ansikt som er monotont smilende. Mareritt faktisk!

Når jeg skriver dette så har jeg nettopp vært i et skikkelig dårlig humør. Jeg HATER å være i et dårlig humør, det er en ubehagelig tilstand å være i, som igjen gjør at den trer seg over hodet mitt som en altfor liten, våt og kløende ullgenser (alt jeg ikke takler i en og samme pakke der altså). For helt ærlig er jeg bare sliten. Og jeg er sliten av å være sliten. Og ingen orker å høre mer om hvor sliten jeg er, ikke engang jeg selv, så alt blir en slitensuppe som koker over på komfyren og som alle flykter fra.

Nei. De redder Iphonen sin fra kjøkkenbenken og så tripper de vekk uten å svi av seg alle tærne.

Men heldigvis er jorda rund, og ikke flat, så virkeligheten rommer alt; til og med mitt dårlige humør. Så her kommer en liten oppdatering til Michelle om hvordan det står til med mitt 36 årige selv:

Hello Michelle,

sorry to hear about the whole jacket situation. I hope you have a cool (not cold) jacket for those chilly days. Also I hope you drink tons of hot chocolate with wipped cream – the best.

Today I looked in the mirror and the person looking back at me looked like a Norwegian footballplayer named Jan Åge Fjørtoft (google it). Not to put him down or anything, but I would prefer to look like my correct sex and age. I feel that should be a minimum. Therefore I am wearing dresses as often as I can, and keeping clear of any football stadiums. I am afraid people will ask me for his autograph.

Besides from that, life is pretty sweet.

Hugs from
Anne Linn
PS: I hope you like all the Sandylion stickers I decorated the envelope with. Especially the fuzzy turtle ones. D.S.

 

July 10th, 2017|Tags: |2 Comments

Mine grunner til å starte med meditasjon

Som nevnt har jeg så vidt dyppa tåa i meditasjonsdammen, og ønsker å gjøre det til en rutine. Jeg har ingen erfaring fra meditasjon, utover avspenningen som ofte er før og etter yogatimene jeg har deltatt på. Da jeg gikk på gravidyoga hadde jeg en lei tendens til å sovne under avspenningen (til mitt forsvar; det var etter jobben, i høstmørket og jeg dreiv og lagde en baby) og det er visst ikke helt poenget at man skal slappe så godt av at man sovner (men likevel veldig vanlig, fant jeg fort ut). Uansett. Helt fersk meditasjonsmateriale her altså.

Men hvorfor vil jeg begynne å meditere? 

Som det meste i livet mitt, så henger alt sammen av historiene jeg enten har hørt (bevisst og ubevisst) eller skapt selv (igjen; bevisst eller ubevisst) om verden rundt meg. Meditasjon har alltid interessert meg. Jeg tror det henger sammen med at jeg var et veldig grublende barn, og at tanken om (hehehe – ja, nettopp) å ikke tenke hørtes utrolig deilig og klin umulig ut. En gang i baksetet på en lengre biltur med familien, bestemte jeg meg for å ikke ha en tanke i hodet. Og det funka selvfølgelig akkurat motsatt; som om det å tenke at man ikke skulle tenke hadde magnetisk kraft på alle tanker jeg noen sinne hadde hatt. Det hjalp ikke å knipe øynene igjen heller. Det var bedre å tenke helt vanlig, fant jeg ut.

Senere, i tenårene, prøvde jeg å sitte i lotusstilling på jenterommet og se for meg et lys som brant. Jeg hadde lest det et sted, at en måte å hjelpe meditasjonen sin på, var å se for seg et lys som brant… Nå høres det sikkert ut som om jeg tuller, men det er helt sant; jeg ble altfor opphengt i hvorvidt lyset jeg så for meg var det lyset man skulle se for seg. Var det et stearinlys som hadde best effekt, var det et “Gud skinner i mot meg” (som på film) lys eller hva?! Jeg klarte med andre ord å gjøre meditasjon til et spørsmål om riktige mentale rekvisitter. Til å bli sprø av.

I dag har jeg heldigvis et enklere forhold til meditasjonspraksisen jeg er i startgropa på, for målet mitt er såre enkelt: jeg må puste mer og slappe av så godt jeg klarer. Meditasjon har endelig klart å ta meg igjen, fordi jeg står og spinner. Jeg spinner i et eget virvar av tanker fordi jeg ikke lenger har samme mulighet til å trykke på pause. Småbarnsliv er hektisk, og jeg er ikke en person som blir tent og “på” av stress. Jeg takler det greit, men blomstrer ikke, og det henger nok sammen med min introverte natur (åh, som jeg elsker deg, min introverte natur!) Men det jeg har lagt merke til etter at vi fikk to tette barn, er at jeg er så mye mer reaktiv enn reflektert. Jeg har dager hvor jeg ikke kjenner igjen meg selv; verken i tankene jeg har i hodet eller hva jeg sier og gjør. Og er det noe jeg ikke gjør når jeg har reaktive perioder, så er det å puste. Og det har jeg aldri vært spesielt flink til heller (og der tror jeg vi er mange, mange, mange i samme båt).

Jeg mediterer for å puste, slik at barna mine kan utfolde seg i alle sine uttrykk og utvikling uten at jeg begrenser dem. Jeg mediterer for å puste, slik at jeg husker hva som er viktig (her og nå) og hva som ikke er det (les: alle fantasier om alt som kan gå galt i alle mulige former og fasonger). Jeg mediterer for å lytte bedre, til meg selv og menneskene rundt meg. Jeg mediterer for å være mer meg selv, før den stressa og oppjaga versjonen av meg prøver seg på identitetstyveri.

Og denne gangen mediterer jeg uten noen som helst forestilling om at det må gjøres på en bestemt måte. Jeg må senke meg ned i meditasjonsdammen på samme måten som når man setter en papirbåt i bekken; langsomt og med en forventning om at det tar flere forsøk før den kommer seg av sted og flyter av seg selv.

July 9th, 2017|Tags: |4 Comments

Stort og smått fra juni:

  • minstemann rulla plutselig over på magen i midten av juni, og nå er det akkurat som om hun alltid har kunnet det!
  • fått dilla på Mini Melissa sandaler til barn – de var en fulltreffer på storesøster og jeg er egentlig litt misunnelig på dem. Hun har disse med smelta ispinne på seg, men nå har de fått inn med smelta iskjeks også...hjelp! (Og de som lurer: de er gode å ha på!)
  • kjent på masse inspirasjon og idéer, og har også en viss tro på at de er liv laga; mye takket være veldig rause ord fra jentene bak Tebrødjournalen
  • startet med meditasjon på tampen av måneden. Føler at de fleste dager starter med et nokså vindskeivt utgangspunkt fra hoppkanten, så her må bedre planlegging til. Som nybegynner er det ikke snakk om mer enn ti minutter hver dag, og de dagene jeg rakk å meditere før jeg offisielt stod opp av senga, så følte jeg meg mer “jorda” resten av dagen. Tenker å dele erfaringene mine etter hvert som praksisen min er blitt litt mer etablert.
  • alltid på jakt etter flere unike sommerkjoler, og i år er jeg svak for 90-talls versjonene: denne er jo så sjukt søt og med hvite sneakers og en olacaps til så hadde jeg vært fornøyd!
  • Kaffebrenneriet åpnet på gatehjørnet vårt, og da følte jeg meg plutselig enda mer hjemme på denne kanten av byen. Caféer er til gater, som levende lys er til et dekket bord; de setter stemningen.Og med det vaklende forsøket på å være litt poetisk sånn på tampen, så ønsker jeg alle en herlig juli måned!
July 3rd, 2017|Tags: |4 Comments

De klokeste ordene jeg har lest om skam:

og da snakker jeg ikke om TV serien.

Jeg tok bilde av dette avsnittet fra et større intervju med Finn Skårderud, men jeg husker ikke fra hvilket magasin. Jeg satt på legekontoret og ventet på svangerskapskonsultasjonen min. Jeg tok bildet og sendte det på mms til en venninne som er min annen. 

Når jeg leser disse ordene, så føler jeg enorm lettelse og håp; jeg tror det er følelser som vekkes hos de fleste av oss? Skårderud beskriver mer eller mindre hva jeg håper å være for barna mine; barna mine først og fremst, men også for alle andre viktige mennesker i livet mitt. Men hvordan kommer jeg meg dit, hvis jeg kanskje ikke enda er der?

Øve, øve, øve. Prøve, prøve, prøve.
Tryne og stå i det.
Tryne og tåle det.
Tryne og be om hjelp.
Tryne og be noen andre tåle meg.

Om og om igjen, til jeg kan det ut og inn. For det er akkurat som det afrikanske ordtaket; at man skal være veldig skeptisk til en naken person som tilbyr deg skjorta si. Ordene til Skårderud derimot; de kjøper jeg.

July 1st, 2017|Tags: |2 Comments

Enda et uferdig prosjekt:

I stedet for å vise noe som er blitt ferdig siden sist (fordi ingenting har blitt ferdig på en stund…), så viser jeg et prosjekt jeg ikke har nevnt her inne enda. Jeg starta på et lappeteppe i restegarn i fjor en gang, og fant bildene av dem i kveld. Hallo i luken! Jeg blir så glad av de fargene!

Hekling er noe jeg mestrer godt nok til å lage tepper, og det har jeg derfor gjort hver gang en venninne har fått barn (ikke én venninne altså, men flere, hehe!). Det ga meg så mye glede å finne garn som skulle falle i smak hos både liten og stor, og å jobbe jevnt og trutt med noe som skulle bli med et lite menneske videre. Jeg tror kanskje jeg har hekla så mange som fem eller seks pledd, og titt og ofte kan jeg få en mms eller snap hvor pleddet er med på tur – selv når barna nå er blitt “store”. Mildt sagt stas.

Men jeg har også hekla fire pledd hvor jeg valgte fargene helt etter min egen fantasi og inspirasjon. Jeg sitter fortsatt på dem, men tanken var å selge dem i en eller annen form. Nå tenker jeg at jeg vil legge dem ut her på bloggen etter hvert. Er det kun jeg som synes det virker gøy å ha en nettbutikk, nesten mest fordi man kan pakke varen pent inn og dekorere konvolutten? I alle fall, et lite inntrykk av teppene kan dere se her.

Men et lappeteppe har jeg aldri laget før, og derfor tar det også lengre tid. Akkurat nå er alt jeg eier av garn (og annet hobbyutstyr) i esker nede i boden, da de ikke har fått kommet opp igjen etter at vi flytta. Men med en slags sommerferie foran meg, så merker jeg at behovet for et håndarbeid prikker i fingertuppene. Og så er det overkommelig å hekle en liten rute her og der, og føle en viss fremgang og produktivitet.

Noen andre som har et sommerferieprosjekt de gleder seg til å ta fatt på?

June 29th, 2017|Tags: , |0 Comments

Tvil er en tvilsom ting

Noe av det mest utmattende jeg veit om er når jeg av ulike årsaker begynner å tvile på alt mulig. Heldigvis har jeg blitt mer oppmerksom på hva som egentlig skjer når tvilen begynner å tåke det til for meg; jeg er ofte veldig sliten, overvelda av for mange og store ting på én gang og det hjelper ikke på hvis det er et element av “dette har jeg aldri gjort/opplevd før” heller.

Jeg tror ikke jeg er alene om fenomenet, men jeg synes det snakkes litt lite om hvor krevende det er å stå i sin egen tvil. For selv om jeg anser meg selv som en som har god (nok) selvtillit og er en trygg mamma for barna mine, så blir jeg likevel forvirra og usikker i forhold til en rekke ting. Jeg tror det er en grunn til at dette faktisk er den 3. bloggen jeg starter på 10 år:) Det handler rett og slett om at jeg begynner å tvile på det jeg gjør og hva jeg deler. Jeg begynner å tvile på egen vurderingsevne; grubler på hvorvidt det er riktig bruk av tid og energi, eller om det er best å forbli inni skilpaddeskallet mitt. Plutselig er noe som egentlig skulle være en fri og fin greie blitt en grumsete angst for veldig mye rart; som for eksempel at noen vil ta den nevnte skilpadda og koke suppe på’n.

Men tvil er en tvilsom ting, og jeg går i skole for å skille mellom følelsen av intuisjon og følelsen av tvil; forskjellen mellom magefølelse og angst. Det er ikke alltid like lett, men jeg har begynt å bygge muskler i det. Og mye av det handler om å ikke gruble eller overtenke alt mulig; for da blir tvilen en sumobryter som setter seg oppå meg – og jeg kommer ingen vei.

I dag kjente jeg på tvilen fordi jeg hadde fått to rare kommentarer her på bloggen. Begge to var selvfølgelig spam, og begge var på engelsk, så det var jo noe jeg enkelt kunne valgt å overse – det var sikkert mange andre der ute som hadde fått ordrett kommentarer på sine blogger (for det er sånn det funker, er det ikke?). Men den ene kommentaren var skrevet på en sånn måte at jeg fikk litt noia og syntes det var tilstrekkelig ubehagelig til at jeg begynte å tvile på om jeg ville dele mer. Sumobryteren var klar for å gå på jobb, han!

Men her er jeg altså.
På vei inn i en rosebusk.

Og på mange måter er jo tvil som torner. De er en del av pakka når man er på sporet av noe mer. Og i stedet for å stenge av, så kan man åpne opp og tåle noen stikk; for det skal merkes at man lever. Og da mener jeg ikke at det alltid er noe godt eller noe positivt i enden av den smerten. Men det er alltid noe. Og noe kan man både jobbe og leve med.

June 28th, 2017|2 Comments

Jeg elsker second hand!

En av mine absolutt favoritting å gjøre er å dra på skattejakt på loppis, bruktbutikker, Uff og Fretex. Jeg har alltid elsket følelsen av å ikke vite hva jeg ville komme til å finne, og det er noe med hele stemningen som gjør at jeg slapper av og er supergira på samme tid.  Jeg kan lett kjenne igjen lukta av vafler og korpskaffe, gamle klær og møbler og høre summingen fra menneskene, porselenet og avispapiret fra loppemarkedene jeg gikk på da jeg vokste opp. Vi hadde en ungdomsskole rett bak huset vårt, og jeg dro dit sammen med søsteren min og hennes venner for å se hva vi kunne få for en billig penge. Men det handlet strengt tatt ikke om å få noe til en billig penge heller (i alle fall ikke for min del), men om å i det hele tatt ha råd til å kjøpe akkurat det man ikke visste at man ønsket seg. Kombinasjonen av å være såpass ung og fortrylla av alle loppene ga meg så godt som symbolske priser, og det var til og med en gang en mann forstod at han hadde græbba et rødt plastservice rett foran snuta mi som angra seg og ga det til meg (jeg skulle ha det i dukkestua, selvfølgelig). Jeg kommer aldri til å være typen som står først i køen for å storme inn på loppiser, jeg er altfor introvert og avslappa til det. Noen ganger går jeg på loppis når det verste trykket har lagt seg, bare for å snuse på stemningen og spise god sjokoladekake. Og hvis jeg kan velge drar jeg helst utenbys for å handle på en Fretex som har litt god størrelse. Da kan jeg tusle langs hyllene og titte i flere timer, aller helst med en god kaffe mocca i hånda og en tålmodig venn med bil (hei mamma!). Bildet over viser hvor glad jeg var over å bli gjenforent med Fretex etter en lang fødselspermisjon. Jeg fant så mye fint og jeg var så i flytsonen, at jeg levde på det i flere dager etterpå. Og selv om den hatten mista helt formen, og den forkledekjolen ikke er blitt brukt i offentligheten enda – så er det ingen big deal. Opplevelsen gir meg liv!

Jeg tenker å dele mer om alt jeg elsker med second hand shopping, for der har jeg noen år med erfaring å vise til! Det veit jeg blir gøy gøy gøy!

June 25th, 2017|2 Comments

Feilfint testkjøkken: Suslivings lakselasagne

Som nevnt har jeg vært så matlei og hatt så mye stress rundt det å handle, lage og spise mat som en familie på fire. Jeg er ofte så skutt når det er tid for middag, og som regel er alle andre dø’slitne også, så middagssituasjonen føles som alt annet enn et sted hvor vi sitter i ro og mak, spiser og snakker om dagen vår. (Hvor har man fått det fra egentlig, at man skal ha de “gode” samtalene rundt middagsbordet? Det føles ofte litt anstrengt og unaturlig. Og når man er to år og har vært i barnehagen i mange timer, så er det kanskje greit å få styre praten selv, enn at vi skal bombe henne med spørsmål – samtidig som at det kommer så mange beskjeder om selve måltidet – puh – hvem orker vel å snakke i det hele tatt?!)

Men! Jeg har fått en ny giv med mildværet og med en baby som liker sitt eget selskap i større grad, slik at jeg kan løsrive meg litt til å lage mat jeg selv har lyst på (som også er barnevennlig), og ikke minst som er gøy å lage. For helt ærlig; det er mye mat som både er kjedelig å lage og spise (fiskepinner I am looking at you!). I tillegg, nå som vi har fått hodet litt over vannet med hensyn til baby, flytting og sykdomsfri så har vi fått til det revolusjonerende konseptet å planlegge måltider i forkant + bruke Kolonial for handling og levering. Anbefales!

Men tilbake til overskriften! Fordi jeg kommer til å gjøre en større innsats på kjøkkenet fremover, og fordi jeg føler meg inspirert til å lage litt annen mat enn vi vanligvis har, så introduserer jeg serien Feilfint testkjøkken! Her vil jeg vise til oppskrifter fra andre (blogger, blader, kokebøker, familie, venner – you name it) som jeg selv har prøvd meg på og som jeg syntes var NAM.

Først ut er Suslivings Nem Lakselasagne. En gang i fjor gjorde jeg et googlesøk om barnemat og laks, og med et lykketreff poppa danske Susan sin blogg opp, med hennes oppskrift på lakselasagne. Jeg leste oppskriften, men oppdaget raskt tekster (og veldig mange andre deilige oppskrifter) som pirret nysgjerrigheten til å bli en stund og lese om det hun delte. Susan skriver som en gud og det er nesten en underdrivelse; bare følg henne på instagram også, så forstår dere raskt hva jeg mener. En drivende dyktig dame på veldig mange ting!

Oppskriften på laksemiddagen var veldig rett frem, noe jeg kan sette pris på. Det er vanskelig å gjøre noen fatale feil som ødelegger retten. Min vri var å marinere laksebitene kjapt i tomatpesto (jeg brukte et helt lite glass på akkurat i overkant mange laksebiter) og at jeg kjørte tint spinat og matfløte med stavmikser (i et forsøk på å kamuflere at det var salatblader i retten, siden størstemann akkurat nå ikke er så glad i den konsistensen). Og kan vi alle bare ta et lite sekund og sette pris på retter som lager seg selv i ovnen? …..takk.

Lakselasagnen smakte kjempegodt og alle spiste middag den dagen! (Kokken spiste desidert mest, ehem.) Dette blir en ny rett som skal inn i repertoaret av hverdagsmat. Neste gang tror jeg kanskje at jeg skal servere den med noen friske eplebiter til, for jeg tror det hadde smakt kjempegodt. Jeg ble inspirert! Takk Susan!

Liten oppdatering: denne lasagnen har jeg også laget med grønnkål i. Da dampkokte jeg grønnkålen noen minutter først, og pulsa den sammen med matfløten for å lage sausen. Smakte kjempegodt!

June 17th, 2017|Tags: |0 Comments

Feilfin forelskelse: Sarah Jane Adams

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

Første gangen jeg ramla over et bilde av Sarah Jane Adams ble jeg så oppspilt at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var noe med kombinasjonen av mønstre og farger, at hun gikk i Adidas klær og joggesko og at hun var en sekstiåring. Sånt får man oppmerksomhet for, og jeg kunne derfor scrolle meg igjennom en mengde bilder av henne som lå ute på nettet. Men da jeg så intervjuet med henne av Stylelikeu, og fikk en stemme og historie på toppen av alt; da ble jeg forelska.

Når noen snakker sin sannhet, så merker man det. Sårbarhet og integritet er min definisjon på Sarah Jane Adams. Det faktum at hun selv uttrykker at hun ikke har lært seg å være sårbar, gjør inntrykket enda større på meg. Og når hun tar seg på magen, og påpeker at den ikke er stram og at hun heller ikke vil at den skulle ha vært det; because this is where my babies were…jeg gråter hver gang.

Starting a little series where I share my loves from around the internet. To me Sarah Jane Adams is the definition of vulnerability and integrity; in other words a strong woman. I simply love her.

June 15th, 2017|Tags: , |2 Comments

Kjøkkenbenkkunst.

Vi er inne i en liten (forhåpentligvis) periode hvor minstemann mest effektivt sovner midt på dagen ved å bli båret. Heldigvis finnes hjelpemidler som ergobaby til denslags (selv om ryggen nå begynner å si i fra…etter to år med mye bæring på storesøster også), slik at man kan gjøre litt annet enn å bære, bære, bære. I dag følte jeg meg inspirert til å teste de nyinnkjøpte male- og tegnesakene jeg har investert i for sommeren. Jeg følte meg veldig lur da jeg svippa innom Panduro denne uka og fylte på med litt av hvert som kan sette fantasien og kreativiteten i sving hos størstemann når vi skal ha ferie. Hun elsker å male og tegne, så valget falt på nye fingermalinger og temperamaling. Sistnevnte har jeg aldri prøvd før, så jeg ble frista til å ta en kjapp test. Og med hele to små soveøkter til rådighet i dag, så gikk jeg til verks ved kjøkkenbenken.

Jeg har en tendens til å tegne og male ansikter. Det er noe med å se hva slags uttrykk og karakterer som kommer frem som jeg synes er gøy. Jeg har sjelden en plan, men kanskje noen meninger om fargene jeg vil bruke. Det er alt annet enn fine art (hva nå enn det betyr) – jeg bruker en tjukk pensel hvis det er det eneste jeg finner, og så får det bare bli litt grovt og rufsete i kantene. Denne gangen sølte jeg blåmaling i ansiktet hennes, så da fikk hun et par blåbærkinn. Sånt skjer!

Temperamalingen var morsom å jobbe med. Den var enkel å bygge farge med, og den hadde litt punsj – noe jeg kan like! Det mest tilfredstillende med dette portrettet var følelsen av å improvisere innenfor en trang tidsramme, og å bli ferdig med et lite kjøkkenbenkkunstverk. Jeg syntes det ble et skikkelig gla’bilde å henge opp på kjøleskapet, fordi den gule bakgrunnen er som selveste sola og det rosa håret får duge inntil jeg tør å farge mitt eget i samme farge. Nå lurer jeg på om jeg skal starte en hashtag som heter ergobabyart. Det vil i alle fall mine to frie hender veldig gjerne bruke mer tid på!

June 14th, 2017|Tags: |0 Comments

Nydelig nybegynner.

Det kan virke som om denne bloggen begynner å bli et sted hvor jeg skriver pep talks til meg selv, men jeg håper ordene kan treffe flere der ute (hei, mamma!).

Apropos mamma. Armbåndene over har hun laget, etter at jeg så noe liknende på nettet og hintet forsiktig (men bestemt) om at det kanskje hadde vært noe for henne å teste ut? Mamma pleide å lage smykker, men slutta. Men hun ble inspirert av bildene jeg viste, og så satte hun i gang med å eksperimentere. Armbåndene hun lagde ble helt annerledes enn dem vi hadde sett bilder av. Men herregud så fine! Hun ble helt hekta og produserte i bøtter og spann; jeg ville starte nettbutikk og vi koste oss glugg med å drømme oss bort i visjoner om kolleksjoner, lookbooks og innpakning. (Det gjør jeg enda!) Bildene her er et utvalg som jeg tok hjemme i stua i den gamle leiligheten vår, da størstemann fortsatt var enebarn og liten baby som dro meg i buksebeinet (ikke avbildet, men det er altså det som skjer nedenfor armene på alle disse bildene). Alt handla om å gjøre det meste og beste ut av situasjonen, og det var gøy!

Det er to år siden mamma lagde disse, og fordi livet inne imellom har en tendens til å suse av gårde; som om man er med i et dataspill hvor tempo og utfordringer øker for hvert nye nivå du overlever, så har armbåndene og drømmene om dem blitt lagt på is. Men da jeg titta gjennom bilder på datamaskinen i kveld, og så disse kreasjonene lyse mot meg, så bruste det i blodet igjen. Hvem skulle egentlig tro at dette er et eksempel på en nybegynners verk? Antar man vel ikke som regel, når man ser alle andre som får til ting, at de har studert, slitt og strevd i hundre år før de liksom made it?

Jeg er så over den tanken.

Når jeg ser på bildene av mammas armbånd ser jeg hvor fantastisk gøy det er å være en nybegynner. Det er ingen press, ingen forventninger eller dårlige idéer. Å kunne nyte å være en nybegynner er så godt som en egen livskunst, fordi man må tåle å være ny i noe, uten å falle for den billige “fake it ’til you make it” kamuflasjen. Bildene over viser meg at det å være nybegynner ikke har noe med å være dårlig i noe. Det handler kort og godt om å prøve ut nye ting, og se hva som skjer.

Nydelig nybegynner – det er en merkelapp jeg gledelig skal bære fremover. Flere som er med?

June 14th, 2017|Tags: , |2 Comments

Typisk meg.

Det er et minne jeg har fra barneskolen som jeg aldri har glemt, og som jeg henter frem som et av de beste eksemplene jeg har på hvordan hjernen (eller kanskje det er mer riktig å si hjertet?) min fungerer.

Det skulle være karneval på skolen, og sammen med to venninner skulle vi kle oss ut som de tre musketerer. Vi skulle selvsagt lage kostymene våre selv, og jeg bobla over av idéer og fikk så sterke visjoner på hva jeg skulle lage at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Tiden til rådighet var sikkert ikke mer enn en uke. Vi dro til den lokale sybutikken, og i stedet for å fokusere på det åpenbare; et passende tøystykke til å lage en kappe av, så ble jeg dratt mot hyllene med alle de små detaljene: knapper, bånd og ikke minst paljettene. Da var det avgjort. Jeg hadde bestemt meg! Kappen min skulle være dekorert i en tett paljetthimmel (ikke visste jeg at det mest sannsynlig hadde vært mulig å anskaffe et paljettstoff…men dette var på tidlig 90-tall, før internett og Etsy og jeg var heller ikke typen som turde å spørre om en spesialbestilling av damen bak kassa). Jeg kan fortsatt se for meg de små plastbeholderne som liknet reagensrør i miniatyr, fulle av glitrende paljetter. Jeg klarte ikke å motstå dem, og kjøpte flere: metallisk lilla, sølv og gull. Vi gikk tilbake til venninnen vår sitt hus, og det var først da vi satte oss ned for å begynne på skredderjobbene våre at jeg skjønte hvor idiotisk digert – for ikke å si umulig – prosjekt jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre. Etter å ha sydd på noen paljetter og oppdaget hvor bittesmå de var mistet jeg helt motivasjonen…hvordan i huleste skulle jeg klare å lage den kappa som jeg så for meg i hodet (eller hjertet) mitt?! Ikke hadde jeg kjøpt nok paljetter (eller hadde råd til å kjøpe så mange som jeg ville trenge), og ikke hadde jeg nok tid eller evner til å sy så mange paljetter innen fristen.

Jeg husker ikke hvordan kostymet mitt ble seendes ut, men jeg er sikker på at det var halvhjerta moro. Poenget er at jeg helt siden jeg var veldig liten har hatt en inspirasjon og fantasi som overgår alt annet. Når jeg blir inspirert føles det ut som om hele – og mer enn – meg blir skrudd på. Jeg mister kanskje fotfestet, men jeg føler også at jeg kommer i kontakt med gavene mine. Utfordringen er når beina kommer ned på jorda igjen. Det er som om deler av magien blir borte; at inspirasjonen er på et annet språk som jeg ikke lenger kan snakke. I voksen alder har jeg forstått at the missing link er å se hvor mye smak av himmelen jeg kan få stappa inn i et jordisk produkt. Det er kanskje umulig å få til akkurat det man så for seg i det inspirerte øyeblikket, men det er også det som er spennende; jeg må la andre krefter få spille inn i prosessen og tenke at alt er et samarbeid mellom det som svevde oppi pæra mi + hvor jeg befinner meg + hva jeg har av ressurser her og nå.

Jeg håper jeg skal kunne vise mer av hva jeg mener via denne bloggen. Alltid feilfint, men aldri halvhjerta.

June 11th, 2017|Tags: , |2 Comments

Ting jeg har sett og tatt bilde av i det siste:

Det kan virke som om jeg har blitt en manisk blogger for tiden, men jeg nyter følelsen av å skrive og dele daglig! Med tanke på alle trilleturer jeg har bak meg, og vil fortsette å ha foran meg en god stund til, så starter jeg like så godt serien: ting jeg har sett og tatt bilde av i det siste. Heng med i svingen!

Først ut er et knippe bilder jeg har tatt av ting med plastikkøyne. Jeg synes det er så genialt og morsomt og generøst. Takk og takk til den eller de som har dette som hobby! Jeg blir like glad hver gang jeg oppdager en ny iøyenfallende venn:





Er de ikke fantastiske? 🙂

June 8th, 2017|Tags: |0 Comments

Når livet er fullt.

I en veldig tilfeldig samtale med en ny bekjent, var hennes respons til min status som nybakt tobarnsmor; oj, livet ditt må være veldig fullt nå! Og hun sa det på den mest forståelsesfulle, bekreftende og selvsagte måten, at jeg måtte ta meg i det – jeg hadde nemlig ikke tillat meg selv å tenke den tanken selv. Det er alltid noen som har vært ute en vinternatt før. Det er alltid noen som har flere barn enn deg. Det er alltid noen som mimrer tilbake, velsignet (men ubevisst) med selektiv hukommelse om at alt var mye enklere før og at vi kompliserer ting som foreldre nå. Det er venner som ikke har barn, men som har mange meninger om dem (og det er lov!). Samtidig kan man kjenne på at ved å inneha en rolle som mor, så er det fritt frem for andre å mene noe om hvordan du utfører den rollen. En  invitasjon man aldri har gitt eller føler seg forpliktet til å gi, og likevel befinner man seg i en situasjon hvor altfor mye (og ofte motstridende) informasjon og meninger hagler. Min personlige favoritt; alt og alle som gir følelsen av at man kunne/burde opprettholde (og gjerne dra på litt ekstra) samme aktivitetsnivå som før man fikk barn. For livet må jo leves, ikke sant?! Jeg tror ikke det finnes et mer komisk premiss å skulle kaste bort argumentasjonen sin på. Jeg mener; hvem ønsker vel å forsvare seg som en som IKKE ønsker å leve livet sitt?

Men at livet mitt er fullt, det traff meg som en sannhet. Fullt av absolutt alle tenkelige små og store betydeligheter (som kanskje ikke engang er et eget ord). Fullt av repetisjoner som har misforstått definisjonen sin; fordi det er alltid noe, ett eller annet, som avviker  – og avviket rister bestemt på hodet sitt, tramper med foten og skriker: jeg er IKKE et avvik, JEG ER NORMAL! Jeg har lært meg å lytte til dem nå.

Livet mitt er fullt og paradoksalt nok gir det derfor rom for mer. Mer klapp på skulderen. Mer utforskning på hva som gir overskudd og glede. Mer fugleperspektiv på egen hverdag, for å se hvordan alle de små delene faktisk henger robust og godt sammen. Men ikke mer plass til alt som tapper eller sår tvil. Når livet er fullt, trenger man muskler til å bære det, og jeg har aldri hørt en vektløfter etterlyse en runde med kiling under armene når hun står der med 100 kilo over hodet.

June 7th, 2017|Tags: , |0 Comments

Ferdig prosjekt!

Som lovet i dette innlegget, skulle jeg vise frem feilfine kreasjoner etter hvert som de ble ferdige. Jeg tenkte det kunne være litt morsomt å lese om hva som var inspirasjonen bak idéen, og hvordan jeg gikk frem. Ja? Here goes!

Først ut er denne fargerike (bare å bli vant til det fra denne kanten) kreasjonen. Det er rett og slett akrylmaling på strie, med den mest tilfeldige og eksperimentelle håndbroderingen jeg kunne lire av meg. Inspirasjonen kom fra å ha sett et bilde på instagram, hvor jeg falt for kombinasjonen av sirkler og streker, og hvordan disse var brutt opp i ulike farger.

Kan jeg bare skyte inn at jeg skulle ønske det var flere slike vegger å oppdrive på norsk jord? Hvis det var en stilling, så kunne jeg godt tenkt meg å reise rundt i landet og finne triste vegger som trengte en sprut med farge og mønstre. Jeg blir ivrig bare av å tenke på hvor mange fine instagrambilder folk hadde fått ut av det:)

Det jeg likte aller best med dette håndarbeidsprosjektet var at det sannsynligvis er noe av det mest feilfine jeg har skapt. Da tenker jeg på at jeg satte i gang med en gang, uten å komplisere ting. Jeg fulgte intuisjonen min og lot det stå til, og jeg lot meg ikke stoppe av tanker om hvorvidt det ble fint, pent eller perfekt. Jeg lagde det til meg selv og for meg selv, og jeg koste meg veldig de få minuttene av gangen jeg hadde mulighet til å pusle med det. Broderingen spesielt var totalt freestyle (det er en grunn til at jeg ikke viser baksiden!). Jeg bare kjørte på med de tråene jeg hadde samlet opp over en lengre periode (for brodering har jeg hatt lyst til å drive med lenge, lenge), og broderte det som falt meg inn. Det var en deilig befriende prosess!

Når jeg ser på denne “hoopen” som henger på veggen, så er jeg helt sikker på at det ikke finnes makan. Jeg vet også at den fungerer som en slags menneskesil; at de som legger merke til den og blir nysgjerrige er de jeg har noe til felles med. Dette noe som er så vanskelig å beskrive i ord. Og det er vel akkurat det kunst kan hjelpe oss med?

Takk for at jeg fikk dele!

June 6th, 2017|0 Comments

Stort og smått fra mai:

  • Jeg har fått mer tid sammen med størstemann. Gud veit jeg har savna henne! Å skulle ta vare på en baby, og samtidig være tilgjengelig for toåringen sin på en måte som alle er fornøyd med, har vært og er fortsatt krevende. Men jeg merker at vi beveger oss i riktig retning.
  • Kjolevær. Hurra og mer av det, vær så snill!
  • Veldig, veldig mange idéer i pæra. Øvelsen er å nyte at de er der, og ikke bli slått i bakken av dem. Det er et eget blogginnlegg, nesten; å ramse opp alle idéene mine og tanker omkring hvorvidt de skal, vil eller bør realiseres. Noen ganger føler jeg at det nettopp er fordi jeg har så mange idéer at jeg sjelden kommer i gang med noe som helst. Dét, og perfeksjonisme.
  • Balkongen er snart ferdig innreda, og for en som aldri har hatt balkong før så er det stor stas. Har dog ikke hatt muligheten til å bruke den noe særlig…men sommeren er fortsatt ung. #feilfinflytter
  • Oppdager at jeg heller mot å like sommeren fremfor all time fave høsten. Det er også et eget blogginnlegg; det er nemlig mer komplisert enn man skulle tro. (Men jeg er ikke heeeelt sikker, så kanskje jeg velger begge.)
  • En instagramprofil som gir meg så mye inspirasjon og overskudd; Jaimee driver vintagebutikk på nett og fra bobilen sin sammen med mannen Adam. Hvis jeg kunne levd flere liv, ville jeg ha testa hennes, for det ser ut som en lek! Hun har så kreativ teft og er i sitt rette element. Og de har nettopp gifta seg forresten, noe som så veldig feilfint og utradisjonelt ut; #youandmeesince2003
June 6th, 2017|Tags: |0 Comments

Feilfin forelskelse: Mary Randolph Carter

(source)

Jeg elsker internett av det faktum at det er en kilde til uendelig mye inspirasjon og glede for meg. Til tross for at internett på mange måter kan få oss til å bli likere, så har jeg funnet og fortsetter å finne unike innslag av mennesker og konsepter som av ulike årsaker får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Jeg tenkte å dele dem her, som de feilfine forelskelsene de er!

Først ut er denne rå dama; Mary Randolph Carter. Hvis du er over 50 år og trenger en dame i ryggen for å beholde det lange håret ditt; slutt å lete. Du vil være i et særdeles godt selskap! Jeg elsker alt ved denne dama. Hun er et kunstverk, og gjør meg interessert og nysgjerrig – og himla inspirert! Alle eksempler på at livet ikke slutter å være fargerikt og kreativt når man blir eldre er gull verdt for meg. Jeg håper jeg utvikler meg mer i denne retningen selv også; at jeg blir mer av meg selv enn mindre. Hennes stil er ikke for alle, men den appellerer til oss som elsker skattejakter, som samler på gamle ting som ikke har noen annen (men kanskje den viktigste?) verdi annet enn at de gjør oss glade, som ikke skiller seg ut som et mål i seg selv, men som er tro til å uttrykke livet sitt slik som de føler seg kallet til.

Men la henne snakke for seg selv! Her er to filmsnutter som er fullstappa av hennes eklektiske univers og livsfilosofi:

 

 
Starting a little series where I share my loves from around the internet. First off is the brilliant Mary Randolph Carter. The youtube videos speak for themselves.

June 1st, 2017|Tags: , |0 Comments

Deilige pannekaker!

Som nevnt i forrige innlegg så har disse pannekakene gitt meg liv (og noen har også blitt spist av storesøster og far i huset). Jeg fant dem via Tastemade sine nettsider, og instruksjonsvideoen var så klar og tydelig at den nådde frem til meg gjennom ammetåka. Og hurra for det! Det presenteres fire ulike varianter av enkle og sunne pannekaker i videoen, og jeg har prøvd både dem med havregryn og peanøttsmør (som også var veldig gode!), men lagt min elsk på oppskriften med blåbær og cottage cheese. Med en 1/2 cup måleskje er du så godt som utstyrt – det finnes ikke en enklere oppskrift i min bok!

Du kan jo sjekke videoen fra Tastemade for oppskrift, men jeg legger den ut her for enkelthetens skyld. Et lite varsko; blåbærene blir vulkansk varme av stekingen, så vent et lite minutt eller to før du spiser dem – og spesielt hvis du skal servere disse til et blåbærelskende barn:)

TASTEMADE sine himmelske blåbær + cottage cheese pannekaker

3 egg

1/2 cup blåbær

1/2 cup cottage cheese

2 ss lønnesirup (honning funker også veldig bra!)

1/2 cup hvetemel (kan sikkert erstattes med annet mel du liker)

1 ts bakepulver

Klype salt

Stekes i panne med det fettet du liker å bruke.

Håper flere liker disse like godt som meg!

Crushing hard on these blueberry and cottage cheese pancakes from Tastemade. You should totally check them out!

May 30th, 2017|Tags: |0 Comments

Stort og smått fra april:

  • Ny leilighet begynner å føles som vårt hjem. Det er mange ting som gjenstår, og noen ganger blir jeg overvelda, men alt i alt så er det morsomt å ha et prosjekt som kort og godt går ut på å skape god stemning rundt oss. #feilfinflytter
  • Ingen er syke. Jeg gjentar. INGEN er syke!
  • Bloggen gikk live etter fem (!!!) år med grubling.
  • Hverdagen går seg til som tobarnsfamilie. Vi har bare to måneders erfaring i denne nye formen. Det er så lett å glemme at også dette er noe som krever tid til å finne ut av.
  • Gode trilleturer med spennende podcaster om mammaentrepenører og å jobbe med det man drømmer om.
  • Oppdagelsen av nye pannekakeoppskrifter som er sunne og enkle. Etter mange måneder med å være matlei og fantasiløs gir våren håp om bedre tider for både små og store. Eget innlegg kommer!
  • Å ha bursdag og bli feira av en toåring som synger bursdagssangen til meg om morgenen. GRAT’u’LEEERer!
April 30th, 2017|Tags: |0 Comments

Klem på, Kolbein! Klem på!

I fjor sommer ramla jeg innom Bok Pod podcasten, hvor jeg ble så glad over å finne et intervju med poeten Kolbein Falkeid. Han er en favoritt, og jeg visste på forhånd at jeg ville ha stor glede av episoden. Det slår aldri feil hos meg; personer som er upretensiøse og med selvinnsikt, og som ikke tar seg selv for høytidelig – men som er drivende dyktige i det de gjør og tar sin skapertrang og kreativitet på alvor. En av mange ting han fortalte, var ordene hans far sa til ham da han var helt fersk som dikter;

Klem på, Kolbein! Klem på!

Det syntes jeg var et så fint og oppløftende budskap, at jeg tok det til hjertet selv. Jeg skulle ønske jeg var en person som ikke trengte pep eller bekreftelse inne i mellom på at jeg er på rett spor eller at jeg har noe å fare med. Sannheten er at det ofte har betydd at jeg har våget mer og trodd litt ekstra på meg selv fordi noen andre også gjør det. Det er lett å gå seg vill i eget hode, og miste troen på verdien eller validiteten av egne idéer og evner. Jeg liker godt uttrykket “believing eyes” som blant annet er brukt i denne artikkelen om gode parforhold;

Believing eyes is the experience of having one’s gifts and capabilities reflected back from a someone who we love, trust, and respect, who sees our beauty and goodness, and reflects it back to us, particularly during the times when we are unable to recognize our gifts ourselves. The practice of acknowledging and expressing another’s positive aspects, influences the perception of the person giving the feedback as well as the one who is on the receiving end.

Pappa Falkeid hadde troa på sønnen sin, og det synes jeg er rørende og sterkt med tanke på alle de vidunderlige diktene sønnen har endt opp med å produsere. Det er også interessant hvor mye enklere det er, synes jeg, å tro på andre enn seg selv.

PS: apropos feilfin; da jeg skulle legge inn lenker i dette innlegget oppdaget jeg at jeg hadde skrevet Kolbjørn i stedet for Kolbein. Flotte greier.

April 16th, 2017|Tags: , |0 Comments

Flere baller i lufta og løse tråder

Her i gården er det ikke sjeldent at leiligheten forvandles til et kreativt studio, og at man finner nye prosjekter i vinduskarmer, i bokhylla, under stuebordet, i garnkurven, utenfor garnkurven – ja, over alt egentlig. Etter at jeg ble mamma har jeg lært meg å akseptere to ting. Det ene er at jeg blir ulykkelig hvis det går for lenge uten at jeg får uttrykket meg kreativt på en eller annen måte. Det andre er å ha veeeeeldig lave krav til hvordan det kreative uttrykket tar form, fordi jeg som regel føler at jeg ikke har nok tid til alt jeg vil gjøre. Jeg har lært meg å bare sette i gang likevel, og på flere ulike prosjekter samtidig. På dårlige dager blir jeg veldig overvelda av mengden idéer jeg har, og opplevelsen av å ha for liten tid til å utføre dem alle sammen. Men poenget er å starte likevel. Jeg er langt mer harmonisk når jeg har flere baller i lufta og løse tråder å tenke på, enn når det er helt rent, pent og tomt i topplokket (= someone please call 911).  Tenkte det kunne være artig å dele noen bilder av prosjektene som fyller våre kvadratmeter for tida:

flekk

oppgradering gammelt fotoalbum

Prosjekt oppgradering av gammelt fotoalbum: starta høsten 2014.

Et gammelt, men ubrukt fotoalbum som jeg har sitti på i over ti år snart. Det hadde en flekk på bokryggen som jeg fant på å fjerne ved å veve inn fargerrike garn. Dette var en større prosess enn først antatt fordi man må være veldig forsiktig og nøysom, men jeg er snart i mål og synes det blir superfint! Jeg antar at albumet vil bli brukt til å dokumentere og samle et tema med bilder. Time will show.

oppgradering t-skjorte

Prosjekt vevd baseballskjorte fra HM: oppstart vinteren 2015.

Dette prosjektet var en direkte inspirasjon av den o’store fiberartisten (med mer!) Caroline Kaufman, som har skapt så mange rå plagg ved hjelp av mesh og garn. Jeg startet på mitt miniprosjekt (sammenliknet med Caroline) da datteren min var noen måneder gammel, og satt med dette i fanget mens hun sov inntil meg. En digresjon her er forresten at det er noe jeg er blitt veldig bevisst etter at jeg ble mamma; hvordan et håndarbeid har sin egen rytme og nærvær, og hvordan det kan bli en del av det fysiske minnet datteren min får etter meg og sine omgivelser etter hvert som hun vokser opp. Men tilbake til t-skjorta! Den er fortsatt ikke ferdig, men det nærmer seg. Jeg føler at jo nærmere jeg kommer slutten, jo mer leker jeg med tanken om å komplisere det ytterligere (det vil si, involvere mer garn). Vi får se. Og du kan se en oppdatering på instragam her.

IMG_1986

Prosjekt jeg maler på potetsekkstoff og kanskje broderer litt óg: oppstart våren 2015.

Først og fremst. Dette var veldig morsomt å teste, og noe jeg ønsker å prøve ut i flere og andre former senere. Her er jeg straks i mål og presenterer underverket her senere.

rett og vrang gone wrong

Prosjekt strikka lappeteppe: opptart høsten 2015 – men har mine tvil (les: manglende motivasjon) om å fullføre det.

Kort fortalt: for meg er strikking en form for guddommelig magi som jeg av en eller annen grunn ikke tror at jeg vil mestre (på et tilfredstillende nivå) i løpet av mitt liv. Utfordringen min med alt som har med strikk å gjøre er at fantasien min overgår alt jeg har av tekniske ferdigheter, og den kombinasjonen forandrer meg veldig effektivt fra en kreativ virvelvind til en destruktiv selvsabotør. Hittil i livet har jeg ikke kultivert nok tålmodighet (eller selvmedfølelse) til å ta fatt på mine strikkefantasier. Det påbegynte lappeteppet kan likevel bli realisert en vakker dag, men da mest sannsynlig som en manifestasjon på eget feilfint utviklingspotensiale. Mange tårer og tunge stunder er jeg redd for at det blir.

project life

Prosjekt dokumentere hverdagen i Project life format: oppstart vinteren 2016 – pågående for “alltid”.

Hvis Project life er et ukjent konsept ville jeg hoppa rett hit og hit for litt inspirasjon. Personlig er dette et prosjekt jeg tenker mest på, og gjør minst i forhold til – noe jeg har intensjoner om å gjøre noe med. Poenget for min del er ikke å dokumentere hver eneste dag eller uke (selv om man fint kan det om kan klarer!), men å ha noen utvalgte bilder (av de tre millionene jeg har tatt etter at jeg ble mamma…sa noen lagre i clouden?!) å se tilbake på. Selv har jeg allerede oppdaget at minnet mitt fungerer helt annerledes nå enn før jeg fikk barn, så jeg kommer til å sette ENORMT stor pris på at et knippe av dem blir satt i et album som er inspirerende å bla i i tillegg. Her gjelder det å starte, og ikke bli for opptatt av alle detaljer. For meg er det lettere sagt enn gjort, som også bildet over viser…

Jeg tror jeg gir meg her inntil videre, selv om det er mer å dele av uferdige prosjekter. De får jeg komme tilbake til! Nå skal jeg bestille bilder så sistnevnte prosjekt får den oppmerksomheten og kjærligheten den fortjener.

Just a (little) collection of unfinished (but ongoing) creative projects I have up my sleeve.

March 20th, 2017|Tags: |0 Comments

Det er aldri for sent

På trilletur langs Akerselva i fjor høst fanget dette budskapet oppmerksomheten min. Jeg aner ikke hvem som valgte å dra opp tusjen sin for å skrive akkurat de ordene akkurat der, men det føltes som om de var skrevet akkurat til meg.  Takk for pepp, gatekunstartist.

Opplevelsen av at noe er for sent; at toget er gått; at løpet er kjørt; at det ikke er noen vits i å gjøre/prøve/starte er en av mine minst foretrukne, men litt for kjente følelser. Den genererer apati i stedet for energi, spesielt hvis man ikke er raus med rommet for å feile underveis.

For egen del har det vært spennende å utforske hva som er det motsatte av tro. Å si at det er tvil har vært for enkelt. Å si at det er kunnskap har vært for smart. Å si at det er frykt har vært smekk i trynet nøyaktig. Frøken Fryktstein kan nemlig kamuflere frykt og feighet ved å pakke det stramt og pent inn i sitt intellekt. Det er ikke smart å tro. Det er best å vite.

Så her er ordene jeg trenger å høre selv:

Vær raus med troen din. Dryss den på deg selv og andre. Kultiver; kurtiser og server den en bedre middag i et enda bedre selskap. Ikke kast bort tid på å vurdere om den er for stor eller for liten. Ikke vær redd for å bruke den opp. Å ha troa er ekstremt undervurdert valuta på vitalitetskontoen, med avkastning i form av atferd som beveger deg i retninger du mest sannsynlig vil. En retning hvor friheten til å feile er selvsagt.

Tro meg.
Det er aldri for sent, du kan begynne nå!

A kind stranger wrote these encouraging words on a sign: “It is never too late. You can begin now.”

I needed to hear it, and I truly believe it. So here I am preaching it to myself as well.

March 6th, 2017|Tags: |0 Comments
About picture frontpage blogg
Load More
Something is wrong. Response takes too long or there is JS error. Press Ctrl+Shift+J or Cmd+Shift+J on a Mac.